trekkspill

En trekkspiller i München i Tyskland.

I Norge er trekkspillet særlig viktig i gammeldansmusikken.

Album
Av .

Trekkspill er musikkinstrumenter der den som spiller trekker eller skyver på en belg. Dette gir luftstrømmer som gjør at tynne tunger av metall inne i instrumentet vibrerer og lager lyd. Manualer med knapper eller taster brukes for å bestemme hvilke metalltunger som skal få tilført luft, som igjen avgjør hvilke toner som skal klinge.

Faktaboks

også kjent som:
akkordeon

Trekkspillet har hatt utbredelse i folkemusikk i store deler av verden, men brukes også i stor grad i kunstmusikk, jazz, tango og andre musikkformer. Instrumentet finnes i forskjellige utgaver og typer. Det brukes i dag i nær sagt de fleste musikkformer, både som soloinstrument, ensembleinstrument og som akkompagnement.

I Skandinavia har trekkspillet har hatt en stor utbredelse og popularitet siden slutten av 1800-tallet, særlig knyttet til gammeldansmusikk.

Beskrivelse

Inne i et trekkspill sitter det fritunger festet til metallplater, som til sammen utgjør trekkspillstemmer. Disse fritungene er laget av metall. Fritungene settes i svingninger når det blåses luft gjennom de, slik at de vibrerer i en åpning i den tilhørende metallplaten.
Av .

Et trekkspill er vanligvis bygd opp med en diskantmanual og en bassmanual, og en belg i midten. Inne i instrumentet sitter det tynne tunger av metall, fritunger, festet til metallplater, som til sammen utgjør trekkspillstemmer. Disse fritungene er laget av metall. Fritungene settes i svingninger når det blåses luft gjennom de, slik at de vibrerer i en åpning i den tilhørende metallplaten. Vibrerende fritunge er et prinsipp som også finnes i instrumenter som harmonium og munnspill. Trekkspillstemmene er i de fleste tilfeller festet på tonestokker av tre, som gir resonans til stemmene. Luftstrømmen lages ved hjelp av belgen, som på de fleste trekkspilltyper føres ut og inn med utøverens venstre arm. Man må samtidig trykke ned en knapp eller tast, slik at en tilhørende klaff åpner for luftstrømmen igjennom stemmen.

Hvor hardt eller svakt man drar eller skyver belgen, bestemmer hvor kraftig lyden i instrumentet skal bli. Hvilke knapper/taster som trykkes ned på trekkspillet, bestemmer hvilke stemmetunger som skal aktiveres, altså hvilke toner som skal klinge.

Historikk

Musikkinstrumenter med vibrerende fritunger har vært i bruk i Kina så langt tilbake som 2500 fvt. Blant annet var det såkalte munnorgelet sheng utbredt i Østen. Dette kan ses på som en tidlig slektning til trekkspillet.

I 1822 konstruerte orgel- og pianostemmeren Christian Friedrich Ludwig Buschmann (1805–1864) i Berlin det første trekkspillet. Han og hans far var begge fasinert av fritungeprinsippets muligheter, og deres forskning og nysgjerrighet førte til at instrumentet trekkspill så dagens lys. I 1829 søkte Cyrill Demian i Wien sammen med sine sønner Carl og Guido patent på trekkspill. Trolig forbedret Cyrill Demian instrumentet betydelig. Samme år, altså i 1829, konstruerte Charles Wheatstone i London sin oppfinnelse concertina. I 1840 konstruerte den tyske musikeren Heinrich Band instrumentet bandoneon, oppkalt etter ham selv.

Instrumentene var til å begynne med svært enkle og primitive, men trekkspillet ble gjennom hele 1800-tallet kontinuerlig utviklet og forbedret. Instrumentet fikk på kort tid en rask utbredelse over store deler av Europa, og bygging av trekkspill ble etter hvert en stor industri. Som et eksempel på dette, kan nevnes at det i den tyske byen Klingenthal var en trekkspillfabrikk som hadde 700 ansatte i 1860. I alt jobbet mange tusen mennesker i trekkspillindustrien på 1860-tallet. De første årene ble det vesentlig produsert durspill, men i den russiske byen Tula bygget man allerede i 1870 tre-radige kromatiske trekkspill, med hundre bassknapper.

I ulike musikkformer

Folkemusikk

Trekkspill er et viktig instrument i norsk folkemusikk.
Odd Nordstoga
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Trekkspillet har generelt en høy status innen folkemusikk i ulike verdensdeler. Instrumentet står særlig sterkt i øst-europeisk folkemusikk, som for eksempel i folkemusikk fra Balkan. Videre er trekkspillet sterkt fremtredende i russisk folkemusikk, irsk folkemusikk, cajun-musikk brukt i sørstatene i USA og ikke minst i skandinavisk og norsk folkemusikk.

Gammeldansmusikk

Gammeldansmusikk, eller runddansmusikk, er gamle europeiske danser som vals, reinlender, masurka og polka. Innen denne musikkformen har trekkspillet en selvfølgelig plass, ofte som det ledende instrumentet i grupper og orkestre. I Skandinavia er trekkspillet særlig sterkt knyttet til gammeldansmusikk.

Jazz

I nærmere 100 år har trekkspillet blitt benyttet som et solo- og orkesterinstrument innen jazzen, både i Europa og i USA. To utøvere som har markert seg sterkt på dette området er den amerikanske trekkspilleren Art van Damme (1920-2010), og den fransk-italienske trekkspilleren Richard Galliano (f. 1950).

I kunstmusikken

Den norske trekkspilleren Toralf Tollefsen (1914-1994), var en pioner i klassisk musikk på trekkspill. Her er han fotografert sammen med beundrere ved en konsert i Molde på 1960-tallet. Instrumentet Tollefsen benytter her er et trekkspill med melodibass, det vil si et akkordeon, med ni bassrader.
.

Det har vært spilt kunstmusikk (klassisk musikk) på trekkspill helt siden starten av 1900-tallet. De første årene ble det først og fremst spilt transkripsjoner av eldre klassisk musikk, både klavermusikk og orkesterverker. Dette er fremdeles utbredt, for eksempel spilles barokkmusikk ofte på instrumentet. Etter hvert begynte en rekke komponister å fatte interesse for å skrive ny musikk for instrumentet, spesielt etter at trekkspill med melodibass ble mer utbredt. Dette førte til utvikling av original-litteratur for instrumentet av komponister både fra Russland, Tyskland, Tsjekkia, USA og andre land.

I Skandinavia har en lang rekke toneangivende komponister skrevet for instrumentet. Dette tok for alvor til på 1960-tallet, da den danske akkordeonisten Mogens Ellegaard (1935–1995) begynte å bestille verker av komponister som Ole Schmidt, Arne Nordheim og Torbjörn Lundquist.

Tango

Trekkspillet er et selvskrevent instrument i tango. Særlig har trekkspilltypen bandoneon vært mye benyttet. Nordmannen og bandoneonisten Per Arne Glorvigen er blant verdens ledende tangomusikere i dag.

I Norge og Skandinavia

Trekkspill har hatt en sterk posisjon som et «folkets instrument» i Skandinavia i over 150 år, med en stor appell og popularitet hos det brede lag. Et eksempel på dette er den svenske trekkspillartisten Carl Jularbo (1893–1966), som på 1950-tallet hadde publikumstall på opp til 70 000 personer på sine konserter.

Trekkspillet er også anerkjent som et seriøst klassisk instrument i Skandinavia, dette anført av blant annet verdensnavn som norske Toralf Tollefsen og danske Mogens Ellegaard, og i nyere tid utøvere som Geir Draugsvoll, Øivind Farmen og Frode Haltli.

Utbredelse i Norge

Trekkspillartisten Calle Jularbo (t.h.) fotografert med sin kvartett på Vallset i Hedmark sommeren 1965. Jularbo hadde en omfattende karriere både som turnémusiker og plateartist, og er et begrep i nyere skandinavisk musikkhistorie.

Carl Jularbos kvartett
Av .

Enraderen var den første trekkspilltypen som kom til Norge. Denne ble sterkt utbredt fra rundt 1860 og i årene fremover. Instrumentene som kom hit var masseproduserte, noe som gjorde at de var mulig å anskaffe seg til en overkommelig pris. Rundt 1890 kunne en enrader kjøpes for 2 kroner, noe som tilsvarte 3 prosent av den tidas månedslønn.

På begynnelsen av 1900-tallet ble trekkspillet et mye benyttet instrument i Kristiania (Oslo), blant annet på restauranter og som musikk på kinoer. Trekkspillet ble ikke minst et yndet instrument blant arbeiderklassen, og hadde en stor oppblomstring i forbindelse med jernbaneutbyggingen her i landet. Når innspilling av grammofonplater startet i Norge rundt 1904, var trekkspillere de første som spilte inn musikk på dette mediet. De norske trekkspillstjernene den gang, som for eksempel Carl Mathisen, Godthard Erichsen, Johan Elsmo med flere, satte et stort preg på grammofonindustrien her i landet de første årene.

Trekkspillindustri i Skandinavia

To menn med trekkspill.

Av /Akershusbasen/MiA Museene i Akershus.

Norge og Sverige har hatt industriell produksjon av trekkspill. Hos musikkforetaket AB Albin Hagström i Älvdalen i Sverige, ble det i perioden 1932 til 1970 produsert så mye som 700 000 trekkspill. I Norge etablerte den kjente musikeren og forretningsmannen Harald Henschien en trekkspillfabrikk på Hønefoss, og Henschiens trekkspillfabrikk laget rundt 8000 instrumenter fra midten av 1930-tallet frem til 1959.

Trekkspillfestivaler

I Skandinavia har det siden 1970-tallet vært en stor kultur for større musikkfestivaler med trekkspill i fokus, først og fremst med vekt på gammeldansmusikken. I Ransäter i Värmland i Sverige, har Värmlands Dragspelsklubbars Förbund siden 1971 arrangert festivalen «Bälgspel vid landsvägskanten». Denne var i årevis verdens største trekkspillfestival. I Norge ble Titanofestivalen etablert i 1979, og denne trekkspillfestivalen ble deretter arrangert i mange år. Mot slutten av 1980-tallet var denne blant Norges desidert største musikkfestivaler, og ble omfattet med stor interesse både av publikum og media. I 1971 ble Norske trekkspilleres landsforbund etablert. Denne organisasjonen arrangerer årlig NM på trekkspill, både for grupper og solister.

Ulike typer

Trekkspillet er et selvskrevent instrument i tango. Særlig har trekkspilltypen bandoneon vært mye benyttet.

Trekkspill finnes i ulike størrelser og utgaver.

Durspill

Blant de tidligste utgavene av trekkspill finner vi såkalte durspill. Disse instrumentene er vekseltonige. Det vil si at man får forskjellig tone på samme knapp, avhengig av om belgen føres ut eller inn. Eksempler på durspill er enrader og torader.

Kromatiske trekkspill

Trekkspill er et viktig instrument i både klassisk musikk (kunstmusikk), jazz, folkemusikk og andre musikkformer.

Kromatiske trekkspill finnes både med pianoklaviatur (pianotrekkspill), og med knapper (knappetrekkspill). Det finnes hovedsakelig to forskjellige utgaver av diskantmanualen på knappetrekkspill. Dette er såkalt B-system og C-system. Siden B-system tradisjonelt har blitt mest benyttet i Norge, og C-system mest benyttet i Sverige, kalles disse henholdsvis «norsk system» og «svensk system» i skandinavisk trekkspillkultur. Knappetrekkspillene, enten de er med norsk eller svensk system, er først og fremst utbredt med fem rader på diskantmanualen. Av den grunn har de også blitt kalt «femrader» på folkemunne her i Norge. På kromatiske trekkspill med standardbass, er vanligvis bassmanualene identiske, uansett system.

Trekkspill med standardbass

Tradisjonelt har trekkspillet ferdigkoblede akkorder i bassmanualen. Det vil si at man ved å trykke ned en knapp på trekkspillets bassmanual, kan få en fullstendig akkord, for eksempel dur, moll eller septim. Denne konstruksjonen har utvilsomt bidratt sterkt til trekkspillets utbredelse innen folkelig musisering. Denne type bass-system kalles vanligvis for standardbass. I tillegg til disse akkord-bassene, har standardbassen også en oktav med enkelttoner (grunnbasser).

Trekkspill med melodibass – akkordeon

Mens den såkalte standardbassen har ferdigkoblede akkorder på bassmanualen, består et trekkspill med melodibass av enkelttoner over flere oktaver på instrumentets bassmanual, tilsvarende diskantmanualen. Et innarbeidet begrep for denne type trekkspill er akkordeon.

Disse instrumentene finnes i ulike størrelser, alt fra begynnerinstrumenter for barn, til profesjonelle modeller. Et moderne akkordeon med full størrelse kan ha et toneomfang opp til seks og en halv oktaver. De fleste akkordeon i dag, har et såkalt konvertersystem, som gjør at man kan veksle mellom standardbass og melodibass. Det kan da skiftes mellom de ulike bass-systemene ved å trykke ned en knapp som kobler om disse. Tidligere var det også vanlig med trekkspill hvor tre knapperader med melodibass var plassert på bassmanualen nærmest belgen, innenfor seks rader med standarsbass. Disse instrumentene kalles ni-rader, og er til dels i bruk fremdeles.

Andre varianter

Andre varianter som finnes av trekkspill er blant annet concertina, bandoneon og musettetrekkspill.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hoksnes, Arild: Vals til tusen. Gammeldansmusikken gjennom 200 år, Samlaget 1988.
  • Kjellström, Birgit: Dragspel: om ett kärt och misskänt instrument. Stockholm: Sohlman 1976.
  • Cappelens musikkleksikon, 1978-1980
  • Sylvia Hildegunn Johansen: Trekkspill- Et instrument i utvikling, Tapir forlag 1998.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg