Romantikken var fremherskende i perioden 1820–1900, hvor en ny subjektivitet påvirket komposisjonsformene; wienerklassikernes strengt formelle oppbygning ble oppløst, man eksperimenterte med harmonikk og rytme, og orkesterklangen ble utvidet. Karakteristisk er det intime forholdet mellom musikk og litteratur. Franz Schubert, Robert Schumann og Johannes Brahms tolket i romansen på en helt ny måte de følelser som ligger bak ordene, og programmusikken, særlig det symfoniske dikt med Franz Liszt som foregangsmann, søkte å illustrere et tankemessig, ofte litterært innhold. Operaen ble fornyet av Carl Maria von Weber og Richard Wagner, som utvidet dens tradisjonelle motivkrets ved å ta opp emner fra germansk tradisjon og folklore. Inspirasjonen ble søkt i folkemusikk og eksotisk musikk. I sammenheng med dette utviklet romantikken seg til en nasjonal strømning som også fikk stor betydning for mindre nasjoner.

Norge fikk først i og med romantikken en selvstendig kunstmusikk, hvor Edvard Grieg er forgrunnsskikkelsen. Den romantiske musikkstil er sterkt knyttet til den litterære romantikk, til nasjonalromantikken. Retningen ble innvarslet av Waldemar Thrane, med Ole Bull som den første betydelige representant. Ludvig Mathias Lindemans opptegning av folkemelodier fikk stor betydning for komponister som blant andre Halfdan Kjerulf og Rikard Nordraak, mens Martin Andreas Udbye fulgte en mer selvstendig linje. Sitt egentlige gjennombrudd fikk retningen med Grieg og Johan Svendsen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.