J. S. Bachs firstemmige koral til salmeteksten «O Haupt voll Blut und Wunden».
Koral er en opprinnelig betegnelse for den katolske kirkens liturgiske sang (se gregoriansk sang). Etter reformasjonen betegner koral også de evangeliske kirkenes salmemelodier. Koral kan både betegne selve melodien og den flerstemmige harmoniseringen av den.
Martin Luther (1483–1546) ville at menigheten skulle aktiviseres i gudstjenesten gjennom salmesang og skrev selv salmetekster. Melodiene var dels nykomponerte (noen også av Luther selv), dels ble de lånt fra gamle latinske sanger og hymner og tyske folkeviser. I de reformerte kirkene ble de 150 gammeltestamentlige salmene metrisk gjendiktet og forsynt med sangbare menighetsmelodier. Flere av disse ble tatt i bruk i de lutherske kirkene. Salmene skulle enten synges enstemmig av menighetene eller flerstemmig av korene. Samlinger av flerstemmige koraler med melodien i overstemmen ble kalt cantionaler. Betegnelsen koralbok kom i bruk i Tyskland tidlig på 1600-tallet som navn på koralsamlinger til bruk for organistene. Snart ble mellomstemmene ansett som overflødige å skrive ut, og generalbassnotasjon ble vanlig.
Koralmelodiene har i tidens løp undergått store forandringer. Mot slutten av 1600-tallet og på 1700-tallet ble kirketonale trekk erstattet av dur/moll-tonalitet, og den opprinnelig differensierte rytmikken ble utjevnet. På 1800-tallet begynte tyske teologer og musikkvitere å interessere seg for salmemelodienes historie, og et arbeid for å restaurere den klassiske koralen ble påbegynt. I Norge gjorde Johan Didrik Behrens seg til talsmann for en slik koralrestaurering da han utga sitt skrift Om den Lutherske Salmesang og dens Gjenindførelse i Den Norske Kirke i Kristiania i 1858. Utgivelsen ble den utløsende faktoren for den langtrukne salmesangstriden der Ludvig Mathias Lindeman inntok det motsatte av Behrens' standpunkt. Den vitenskapelige standardutgaven av tyske evangeliske koraler er Johannes Zahns seksbindsverk Die Melodien der deutschen ev. Kirchenlieder, aus den Quellen geschöpft fra 1889–1893.
Den første norske koralboken ble utgitt av Ole Andreas Lindeman i 1838. Den brakte harmoniserte melodier til de tre salmebøkene som på den tiden var i bruk i Norge. Dermed avløste den de tre danske koralbøkene av Friedrich Christian Breitendich (utgitt i 1764), Niels Schiørring (utgitt i 1781/1783) og Hardenack Otto Conrad Zinck (utgitt i 1801). Da det ble behov for en ny koralbok i forbindelse med Landstads salmebok fra 1869, gikk oppdraget til Ludvig Mathias Lindeman. Hans koralbok kom ut som en prøve i to deler i 1871 og ble autorisert i 1877. De nye salmebøkene på 1920-tallet – Landstads reviderte salmebok og Nynorsk salmebok – gjorde nok en koralbok nødvendig, og i 1926 kom Koralbok for den norske kirke ut. Den brakte enkelte av reformasjonstidens melodier i mer eller mindre opprinnelig form og åpnet dessuten for norske religiøse folketoner. De fleste av Lindemans harmoniseringer ble beholdt, mens de nye melodiene ble bearbeidet av Eyvind Alnæs. Denne koralboken var i bruk til 1985.
Ønsket om en mer radikal restaurering meldte seg imidlertid raskt, både med hensyn til melodiformer og harmoniseringer, og i 1949 kom Per Steenbergs koralbok ut som et uoffisielt alternativ. Med Nordisk koralbok fra 1960 forsøkte kirkemusikere og musikkvitere fra de nordiske landene å lansere en felles nordisk form i 98 utvalgte melodier. Dette førte likevel ikke til noen ensforming av melodiene i hele Norden. I Norge ble koralrestaureringen ført et langt skritt videre med tillegget til Koralbok for den norske kirke (trykt sammen med koralheftet til Salmer 1973), og i løpet av 1970-tallet endret menighetssangen i Den norske kirke seg i retning en både raskere og mer rytmisk differensiert syngemåte. Norsk koralbok fra 1986, som inneholder harmoniserte melodier til Norsk Salmebok fra 1985, videreførte restaureringslinjen og har som hovedprinsipp at alle melodier, såvidt praktisk mulig, skal fremstilles i opprinnelig form og med stilriktig harmonisering. Det samme prinsippet ligger til grunn for den nyeste koralboken, Norsk koralbok 2013.
Koraler harmoniseres tradisjonelt enten vokalt med tanke på firstemmig blandet kor eller instrumentalt med tanke på orgel eller andre tangentinstrumenter. I nyere koralbøker vil man finne begge hovedtypene, men i nyere melodier er instrumentalt akkompagnement dominerende. Innenfor faget satslære utgjør firstemmig koralharmonisering tradisjonelt en viktig del.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.