Faktaboks

Johannes Brahms
Født
7. mai 1833, Hamburg
Død
3. april 1897, Wien
Johannes Brahms

Johannes Brahms

Johannes Brahms
Av /※.
Brahms, Johannes

Johannes Brahms’ grav på Zentralfriedhof i Wien

Brahms, Johannes
Av /※.

Johannes Brahms var en tysk komponist og en av de betydeligste komponistene innenfor romantikken på slutten av 1800-tallet. Han var både en begavet håndverker med respekt for tradisjon og de klassiske formene, og en dypt personlig kunstner med evne til å formidle sterke følelser gjennom musikken. Hans fire symfonier, to klaverkonserter, fiolinkonserten og dobbelkonserten for fiolin, cello og orkester regnes som hovedverker i orkesterlitteraturen. Hans kammermusikk og sanger fremføres ofte, og hans messe Ein deutsches Requiem regnes som et av epokens betydeligste kirkemusikalske verk.

Liv

Johannes Brahms var født i Hamburg, hvor han vokste opp i et fattigkvarter. Han viste tidlig musikalsk begavelse og måtte spille til dans og arrangere underholdningsmusikk for å tjene penger til familiens underhold. Han fikk undervisning i klaverspill, og fra tolvårsalderen i komposisjon av pianisten Eduard Marxen. Han debuterte som pianist femten år gammel.

I 1853 drog han på turné sammen med den ungarske fiolinisten Ede Reményi og lærte Joseph Joachim, Franz Liszt, Hans von Bülow, og Clara og Robert Schumann å kjenne. Schumann skrev en oppsiktsvekkende artikkel om «den unge ørn», hilste Brahms som en musikkens Messias og hjalp ham til å få trykt de første komposisjonene. Vennskapet med Schumann, og særlig vennskapet med og kjærligheten til Clara, fikk gjennomgripende betydning for Brahms.

Fra 1857 til 1859 var Brahms ansatt som pianist og kapellmester ved hoffet i Detmold. I 1860 skrev han under på et manifest som gikk mot den musikalske retningen som «nytyskerne» sto for – det vil si den programmusikken man finner hos Hector Berlioz og Franz Liszt, samt de musikalske ideene utviklet av Richard Wagner. Med sin holdning ble Brahms en motpol til disse og må sies å stå på den absolutte musikkens grunn. Musikk der et «program» i en eller annen form – et dikt eller en uttrykksmettet tittel – bestemmer innholdet, stod Brahms meget fjernt. Hans musikk faller stort sett innenfor de overleverte formene og i og med det kan han regnes som konservativ. Det betyr imidlertid ikke at han ikke maktet å gi de overleverte formene nytt liv med en forfinet gjennomarbeidelse ned til minste detalj.

Da han i 1862 ble forbigått ved ansettelse av dirigent for det filharmoniske orkesteret i Hamburg, reiste han til Wien, hvor han hadde sin faste bopel de siste 25 årene av sitt liv.

I 1863–1864 var han dirigent for Sing-Akademie i Wien og fra 1872 til 1874 for Gesellschaft der Musikfreunde. Han fikk tilbud om flere stillinger, blant annet stillingen som kantor ved Thomaskirken, men han foretrakk å leve som fri kunstner. Han foretok stadig konsertreiser, dirigerte egne verker og spilte blant annet sine klaverkonserter. Om somrene oppholdt han seg gjerne i Sveits.

Verker og stil

Brahms' produksjon viser en organisk utvikling mot stadig større enkelhet og konsentrasjon. Han sluttet seg tidlig til den schumannske romantikken og Ludwig van Beethovens siste verker. «La andre gjøre hva de vil. Min mester er Beethoven», skal han ha uttalt. I sine senere år studerte han flittig Johann Sebastian Bach og eldre tyske vokalkomponister. En stadig inspirasjonskilde for ham var den tyske folkemusikken. Han var til det ytterste selvkritisk og gjorde mange forsøk i de større formene før han gav seg i kast med det verket han hadde satt seg som mål. Sin første symfoni fullførte han 43 år gammel. Brahms komponerte 23 strykekvartetter, men bare tre av dem er utgitt.

Formelt var Brahms konservativ. Særlig fremtredende i hans produksjon er sonate-, lied- og variasjonsformene. Harmonisk og modulatorisk gikk han ikke stort lenger enn wienerklassisismen. Det kontrapunktiske arbeidet spiller en stor rolle. Hans temabehandling var suveren og melodikken uttrykksfull. Han hadde en forkjærlighet for mørke farger. Storparten av hans over 200 sanger, for det meste kjærlighetslyrikk, har for eksempel et elegisk og ofte patetisk preg.

Brahms, som er blitt karakterisert som den siste store klassikeren, vant stor anerkjennelse av sin samtid. Hans von Bülows slagord, «de tre store B'er: Bach, Beethoven og Brahms», har kanskje ikke gyldighet i dag, men han er fremdeles stadig å finne på konsertprogrammene over hele verden.

Sentral verker

Orkesterverker

Verk Opus År
Serenade i D-dur 11 1857–1860
Serenade i A-dur 16 1858–1860
Variasjoner over et tema av Joseph Haydn 56a 1873
Symfoni nr. 1 i c-moll 68 1855–1876
Symfoni nr. 2 i D-dur 73 1877
Akademisk festouverture 80 1880
Tragisk ouverture 81 1880
Symfoni nr. 3 i F-dur 90 1883
Symfoni nr. 4 i e-moll 98 1884–1885

Konserter

Verk Opus År
Klaverkonsert nr. 1 i d-moll 15 1854–1859
Fiolinkonsert i D-dur 77 1878–1879
Klaverkonsert nr. 2 i B-dur 83 1878–1881
Konsert for fiolin og cello i a-moll 102 1887

Kammermusikk

Verk Opus År
Klavertrio i H-dur 8 1853–1854, revidert i 1889
Klavertrio i C-dur 87 1880–1882
Klavertrio i c-moll 101 1886
Horntrio i Ess-dur 40 1865
Klarinettrio i a-moll 114 1891
Klaverkvartett i g-moll 25 1861
Klaverkvartett i A-dur 26 1861–1862
Klaverkvartett i c-moll 60 1875
Strykekvartetter i c-moll og a-moll 51 1865–1873
Strykekvartett i B-dur 67 1876
Klaverkvintett i f-moll 34 1861–1864
Strykekvintett i F-dur 88 1882
Strykekvintett i G-dur 111 1890
Klarinettkvintett i h-moll 115 1891
Strykesekstett i B-dur 18 1858–1860
Strykesekstett i G-dur 36 1864–1865
Fiolinsonate i G-dur 78 1879
Fiolinsonate i A-dur 100 1886
Fiolinsonate i d-moll 108 1888
Cellosonate i e-moll 38 1865
Cellosonate i F-dur 99 1886
2 klarinettsonater, f-moll og Ess-dur 120 1894

Klavermusikk

Verk Opus År
Sonate i C-dur 1 1853
Sonate i fiss-moll 2 1852
Sonate i f-moll 5 1853
Variasjoner og fuge over et tema av Georg Friedrich Händel 24 1861
Variasjoner over et tema av Nicolò Paganini 35 1863
Klaverstykker 76 1878
To rapsodier, h-moll og g-moll 79 1879
Fantasier 116 1892
Tre intermezzi 117 1892
Klaverstykker 118 1892
Klaverstykker 119 1892

Orgelmusikk

Verk Opus År
To preludier og fuger, a-moll og g-moll 1856–1857
Elleve koralforspill 122 1896

Verker for kor og orkester

Verk Opus År
Ein deutsches Requiem 45 1860–1868
Rinaldo (kantate) 50 1863–1868
Rapsodi for alt, mannskor og orkester 53 1869
Schicksalslied 54 1871
Triumphlied 55 1871
Nänie 82 1881
Gesang der Parzen 89 1882

Sanger for solostemme(r)

Verk Opus År
Liebeslieder (for vokalkvartett) 52 1869
Neue Liebeslieder (for vokalkvartett) 65 1874
Romanzen aus L. Tiecks Magelone 33 1861–1868
Vier ernste Gesänge 121 1896
Totalt over 260 sanger med klaver

Brahms laget også tre store samlinger med folkevisebearbeidelser.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Brahms, Johannes: Johannes Brahms: life and letters, selected [...] by Styra Avins, 1997, isbn 0-19-816234-0
  • Keys, Ivor: Johannes Brahms, 1989, isbn 0-7470-1805-7
  • MacDonald, Malcolm: Brahms, 1990, isbn 0-19-816484-x
  • Musgrave, Michael: A Brahms reader, 2000, isbn 0-300-06804-2
  • Musgrave, Michael, red.: The Cambridge companion to Brahms, 1999, isbn 0-521-48581-9
  • Neunzig, Hans A.: Brahms, 2003, isbn 1-904341-38-1
  • Swafford, Jan: Johannes Brahms: a biography, 1997, isbn 0-679-42261-7
  • Østerberg, Dag: Brahms, 2003, isbn 82-05-30626-5

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg