Anton Webern

Anton Webern var sønn av Amalie (født Geer) og Carl von Webern og vokste opp med søstrene Maria (født 1880) og Rosa (født 1885). Familien flyttet flere ganger i forbindelse med farens jobb som bergingeniør, og familien bodde i Wien, Graz og Klagenfurt. Som barn fikk Webern undervisning i cello og klaver. To stykker for cello og klaver er Weberns tidligste bevarte komposisjon, skrevet i 1899.

Familien tilbragte somrene på landstedet Preglhof i Kärnten sør i Østerrike. Oppholdene på Preglhof var med på å forme hans livslange kjærlighet til fjellandskap og floraen i Alpene.

Webern viste tidlig entusiasme for europeisk kunstmusikk. I august 1902 overvar han fremføringer av Richard Wagners operaer Parsifal og Den flygende Hollender ved festspillene i Bayreuth. Høsten 1902 begynte han ved universitetet i Wien, der han studerte musikkvitenskap hos Guido Adler, harmonilære hos Hermann Grädener og kontrapunkt hos Karl Navrátil. I 1904 begynte han med private studier i komposisjon hos Arnold Schönberg (1874–1951), og samme høst traff Webern Alban Berg (1885–1935), som også var blant Schönbergs tidligste elever. Det utviklet seg et livslangt kunstnerisk og personlig vennskap mellom disse tre. Webern studerte hos Schönberg frem til 1908.

I 1906 avla Webern doktorgrad med en utgave av Choralis Chonstantius II av den nederlandske rennesansekomponisten Heinrich Isaac (1450–1517). I 1911 giftet han seg med kusinen Wilhelmine Mörtl (1886–1949), og paret fikk fire barn.

Under et opphold på Preglhof sommeren 1904 skrev Webern orkesterverket I sommervind, som i likhet med flere av Weberns verk ble urfremført først etter komponistens død. Weberns første opusnummererte verk, Passacaglia (opus 1), ble skrevet våren 1908 og urfremført 4. november samme år av Tonkünstlerverein Orchester med Webern som dirigent.

I 1920 inngikk Webern avtale med Universal Edition om publisering av opusene 1, 2, 3 og 6. Inntil da hadde Webern selv bekostet trykking av notemateriale. Publisering gjorde verkene lettere tilgjengelig for oppføring. Etter hvert fulgte kontrakter for publisering av flere verk.

31. mars 1913 ledet Schönberg en konsert i Musikverein i Wien. På programmet sto musikk av Schönberg, Berg, Webern, Gustav Mahler og Alexander von Zemlinsky. Weberns Seks stykker for orkester (opus 6) fikk sin urfremføring, men på grunn av uro blant publikum måtte konserten avbrytes, og kvelden ble i ettertid omtalt som en skandale.

Høsten 1918 grunnla Schönberg musikkforeningen Verein für musikalische Privataufführungen (Forening for musikalske privatoppføringer). Webern ledet innstuderinger og dirigerte enkelte fremførelser. Fem av Weberns verker ble fremført i Verein: Passacaglia (opus 1), Fem Sanger (opus 3), Seks stykker for orkester (opus 6), Fire stykker for fiolin og klaver (opus 7) og Fem stykker for orkester (opus 10). Orkesterverkene ble fremført i transkriberte versjoner. Vereins virksomhet strakk seg fra 1918–1921 og hadde på sitt største over 300 medlemmer.

I 1918 flyttet Schönberg til Mödling sør for Wien, og samme år flyttet Webern etter. De to komponistene skulle dele hjemby frem til Schönberg flyttet til Berlin i 1925.

I perioden 1925–1931 underviste Webern ved Wiener Jüdischen Blindeninstitut (Wiens jødiske blindeinstitutt). Han hadde også privatelever. I 1932 og 1933 holdt Webern to forelesningsrekker, og disse ble utgitt posthumt av Willi Reich i 1960 med tittelen Veien til ny musikk.

Etter at Verein ble lagt ned, dirigerte Webern over flere år Mödlinger Männergesangverein (Mödlinger mannssangforening) og Wiener Arbeiter-Symphoniekonzerten (Wiens arbeidersymfonikonserter) og fikk flere internasjonale dirigentoppdrag. Som dirigent har Webern blitt beskrevet som grundig og opptatt av detaljer, og han høstet anerkjennelse for sine interpretasjoner blant annet av Mahler og Ludwig van Beethovens symfonier. I 1936 ledet Webern en fremføring av Bergs fiolinkonsert med BBC Symfoniorkester og Louis Krasner som solist.

I årene etter Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933 emigrerte mange av Weberns kollegaer og elever. Webern ble imidlertid boende i Østerrike gjennom krigsårene. Etter Hitlers annektering av Østerrike kom Weberns verker på listen over degenerert musikk, med forbud mot både publisering og fremføring.

Variasjoner for orkester (opus 30) ble uroppført i Winterhur i Sveits i mars 1943. Webern overvar uroppførelsen, og dette ble hans siste tur utenlands og siste gang han fikk høre et eget verk på konsert. Hans siste fullførte komposisjon er Kantate Nummer 2 (opus 31), skrevet i årene 1941–1943.

I 1944 ble Webern kalt ut til militærtjeneste og tjenestegjorde en periode. Våren 1945 døde sønnen i krigshandlinger, og like etter flyttet Webern til Mittersill. 15. september 1945 ble Webern ved en misforståelse skutt og drept av en amerikansk soldat.

Weberns musikk har en nerve av inderlighet, karakterisert av stor tonehøyde- og styrkegradsmessig spennvidde, notert i detaljerte partiturer. Han utforsket tidlig en musikalsk kortform så å si blottet for ornamentikk og gjentagelser, slik som Fire stykker for fiolin og klaver (opus 7), Seks bagateller for strykekvartett (opus 9) og Tre små stykker for cello og klaver (opus 11). I en periode jobbet også Schönberg og Berg med kortformen, som ettertiden har gitt karakteristikken «aforistisk».

Samtlige av Weberns opusnummererte verk fra årene 1915–1925 (opus 12–19) er skrevet for stemme ledsaget av ulike instrumenter. Mange av tekstene er religiøse eller kan knyttes til folkediktningen.

• modernisme – musikk
• tolvtoneteknikk
• seriell musikk
• Arnold Schönberg

• Om Weberns musikk på nettstedet Universal Edition

• Bailey, Kathryn (red). (1996): Webern studies, Cambridge University Press, Cambridge.
• Bailey, Kathryn (1998): The life of Webern, Cambridge University Press, Cambridge.
• Bailey, Kathryn (2001): “Anton Webern” i The New Grove dictionary of music and musicians, redigert av Stanley Sadie, bind 27, s. 179-195, Macmillan Publishers Limited.
• Johnson, Julian (1999): Webern and the transformation of nature, Cambridge University Press, Cambridge.
• Krones, Hartmut (2007): “Anton Webern” i Die Musik in Geschichte und Gegenwart, redigert av Friedrich Blume, bind 17, s. 586-622, Bärenreiter, Kassel.
• Moldenhauer, Hans og Rosaleen (1978): Anton von Webern: A Chronicle of his Life and Work, Victor Gollancz, London.
• Webern, Anton (1960): Der Weg zur Neuen Musik, redigert av Willi Reich, Universal Edition, Wien.