Anton Webern

Anton Webern var sønn av Amalie (født Geer) og Carl von Webern og vokste opp med søstrene Maria (f. 1880) og Rosa (f. 1885). Familien flyttet flere ganger i forbindelse med farens jobb som bergingeniør og familien bodde i Wien, Graz og Klagenfurt. Som barn fikk Webern undervisning i cello og klaver. To stykker for cello og klaver er Weberns tidligste bevarte komposisjon, skrevet i 1899.

Familien tilbragte somrene på landstedet Preglhof i Kärnten sør i Østerrike. Oppholdene på Preglhof var med på å forme hans livslange kjærlighet til fjellandskap og alpin flora.

Webern viste tidlig entusiasme for europeisk kunstmusikk. I august 1902 overvar han fremføringer av Richard Wagners operaer Parsifalog Den flygende Hollender ved festspillene i Bayreuth. Høsten 1902 begynte han ved universitetet i Wien, der han studerte musikkvitenskap hos Guido Adler, harmonilære hos Hermann Grädener og kontrapunkt hos Karl Navrátil. I 1904 begynte private studier i komposisjon hos Arnold Schönberg (1874-1951) og samme høst traff Webern Alban Berg (1885-1935) som også var blant Schönbergs tidligste elever. Det utviklet seg et livslangt kunstnerisk og personlig vennskap mellom disse tre. Webern studerte hos Schönberg frem til 1908.

I 1906 avla Webern doktorgrad med en edisjon av Choralis Chonstantius II av den nederlandske rennesansekomponisten Heinrich Isaac (1450-1517). I 1911 giftet han seg med kusinen Wilhelmine Mörtl (1886-1949) og paret fikk fire barn.

Under et opphold på Preglhof sommeren 1904 skrev Webern orkesterverket I sommervind, som, i likhet med flere av Weberns verk, ble urfremført først etter komponistens død. Weberns første opusnummererte verk, Passacaglia (op.1), ble skrevet våren 1908 og urfremført 4. november samme år av Tonkünstlerverein Orchester med Webern som dirigent.

I 1920 inngikk Webern avtale med Universal Edition om publisering av op. 1, 2, 3 og 6. Inntil da hadde Webern selv bekostet trykking av notemateriale. Publisering gjorde verkene lettere tilgjengelig for oppføring. Etter hvert fulgte kontrakter for publisering av flere verk.

31 mars 1913 ledet Arnold Schönberg en konsert i Musikverein i Wien. På programmet sto musikk av Mahler, Zemlinsky, Schönberg, Berg og Webern. Weberns Seks stykker for orkester (op.6) fikk sin urfremføring, men på grunn av uro blant publikum måtte konserten avbrytes og kvelden ble i ettertid omtalt som en skandale.

Høsten 1918 grunnla Schönberg musikkforeningen Verein für musikalische Privataufführungen. Webern ledet innstuderinger og dirigerte enkelte fremførelser. Fem av Weberns verk ble fremført i Verein: Passacaglia (op.1), Fem Sanger (op. 3), Seks stykker for orkester (op. 6), Fire stykker for fiolin og klaver (op. 7) og Fem stykker for orkester (op. 10). Orkesterverkene ble fremført i transkriberte versjoner. Vereinsvirksomhet strakk seg fra 1918-1921 og hadde på sitt største over 300 medlemmer.

I 1918 flyttet Schönberg til Mödling sør for Wien og samme år flyttet Webern etter. De to komponistene skulle dele hjemby frem til Schönberg flyttet til Berlin 1925.

I perioden 1925-31 underviste Webern ved Wiener Jüdischen Blindeninstitut. Han hadde også privatelever. I 1932 og 1933 holdt Webern to forelesningsrekker og disse ble utgitt posthumt av Willi Reich i 1960 med tittelen Veien til ny musikk.

Etter at Verein ble lagt ned, dirigerte Webern over flere år Mödlinger Männergesangverein og Wiener Arbeiter-Symphoniekonzerten, og fikk flere internasjonale dirigentoppdrag. Som dirigent har Webern blitt beskrevet som grundig og opptatt av detaljer, og han høstet anerkjennelse for sine interpretasjoner blant annet av Mahler og Beethovens symfonier. I 1936 ledet Webern en fremføring av Bergs fiolinkonsert med BBC Symphony Orchestra og Louis Krasner som solist.

I årene etter Hitlers maktovertagelse i 1933, emigrerte mange av Weberns kollegaer og elever. Webern ble imidlertid boende i Østerrike gjennom krigsårene. Etter Hitlers annektering av Østerrike kom Weberns verker på listen over degenerert musikk, med forbud mot både publisering og fremføring.

Variasjoner for orkester (op. 30) ble uroppført i Winterhur i Sveits i mars 1943. Webern overvar uroppførelsen og dette ble hans siste tur utenlands og siste gang han fikk høre et eget verk på konsert. Hans siste fullførte komposisjon er Kantate Nr. 2 (op. 31), skrevet i årene 1941-43.

I 1944 ble Webern kalt ut til militærtjeneste og tjenestegjorde en periode. Våren 1945 døde sønnen i krigshandlinger og like etter ble Webern evakuert til Mittersill. 15. september 1945 ble Webern ved en misforståelse skutt og drept av en amerikansk soldat.

Weberns musikk har en nerve av inderlighet, karakterisert av stor tonehøyde- og styrkegradsmessig spennvidde, notert i detaljerte partiturer. Han utforsket tidlig en musikalsk kortform så å si blottet for ornamentikk og gjentagelser, slik som Fire stykker for fiolin og klaver (op. 7), Seks bagateller for strykekvartett (op. 9) og Tre små stykker for cello og klaver (op.11). I en periode jobbet også Schönberg og Berg med kortformen, som ettertiden har gitt karakteristikken «aforistisk».

Samtlige av Weberns opusnummererte verk fra årene 1915-25 (op. 12-19) er skrevet for stemme ledsaget av ulike instrumenter. Mange av tekstene er religiøse eller kan knyttes til folkediktningen.

Webern tok i bruk tolvtoneteknikken tidlig i 1920-årene, og han begynte igjen å arbeide med rene instrumentalbesetninger slik som Stryketrio (op. 20), Symfoni (op. 21), Konsert (op. 24), Variasjoner for klaver (op. 27) og Strykekvartett (op. 28). I 1926 møtte Webern poeten Hildegard Jone og etter dette tonesatte han kun hennes tekster når han skrev for stemme.

Etter andre verdenskrig har det vært stor interesse for Weberns musikk og flere verk fikk sin urfremførelse på 1950-tallet. Tolvtonerekkene, som i stor grad er konstruert symmetrisk, har vært gjenstand for omfattende analyser og hatt avgjørende betydning for Darmstadt-skolen og utviklingen av seriell musikk. I senere tid har også komponistens tilknytning til naturen og religiøse aspekter blitt viet oppmerksomhet.

Det eksisterer en rekke innspillinger av Weberns musikk. Pierre Boulez har ledet to komplette utgivelser av Weberns opusnummererte verk, på henholdsvis Sony Classical og Deutsche Grammophon.

• Om Weberns musikk på nettstedet Universal Edition

• Bailey, Kathryn red. (1996): Webern studies, Cambridge University Press, Cambridge.
• Bailey, Kathryn (1998): The life of Webern, Cambridge University Press, Cambridge.
• Bailey, Kathryn (2001): “Anton Webern” i The New Grove dictionary of music and musicians, redigert av Stanley Sadie, bind 27, s. 179-195, Macmillan Publishers Limited.
• Johnson, Julian (1999): Webern and the transformation of nature,Cambridge University Press, Cambridge.
• Krones, Hartmut (2007): “Anton Webern” i Die Musik in Geschichte und Gegenwart, redigert av Friedrich Blume, bind 17, s. 586-622, Bärenreiter, Kassel.
• Moldenhauer, Hans og Rosaleen (1978): Anton von Webern: A Chronicle of his Life and Work, Victor Gollancz, London.
• Webern, Anton (1960): Der Weg zur Neuen Musik, redigert av Willi Reich, Universal Edition, Wien.