En kantor er en kirkesanger i kristen tradisjon. Senere har kantoren også vært forsanger og leder av kirkesangen. I Den norske kirke i dag leder for menighetens kirkemusikalske virksomhet.

Ved fremveksten av domkapitlene ble kantoratet en viktig funksjon innenfor disse. På luthersk grunn ble kantortjenesten knyttet sammen med undervisning av latinskolens elever som gjorde sangtjeneste i kirken.

Av kantor ved en større kirke, eller med ansvar for musikken ved flere kirker, for eksemepl Johann Sebastian Bach i Leipzig, ble det forventet at han selv komponerte musikken til kirkelig bruk (kantater osv.). Etter hvert overtok imidlertid organisten gjerne funksjonen som ledende kirkemusiker. I Norge forsvant kirkens behov for egen kantor i betydningen sangleder, særlig etter at det nye skolereglementet av 1809 flyttet ansvaret for sangtjenesten i kirken over til almueskolene.

I Den norske kirke ble tittelen kantor tatt opp igjen i 1980-årene som betegnelse for organiststillingen, for å tydeliggjøre at menighetens kirkemusiker har et hovedansvar for all sang og instrumentalmusikk. I 1996 vedtok Kirkemøtet en ny tjenesteordning der kantor er normalbetegnelsen.

Kirkemøtet i 2015 vedtok at det skal være vigsling av kantorer. Frem til 2015 var vigsling av kantorer en fleksibel ordning som i stor grad ble praktisert med grunnlag i den enkelte kantor sitt eget ønske. Dersom en kirkemusiker ikke vil vigsles løses dette med at man under samme vilkår bruker arbeidstittelen organist og ikke kantor. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.