kirkemusikk

Kirkens musikk har sitt fundament i Det gamle testamentet og i beskrivelsene av sangen og musikken ved Jerusalems tempel. Fortellingen om David som spilte harpe for kong Saul, har tjent som et eksempel på musikkens virkninger på kropp og sinn. Videre har de mange oppfordringene til sang og spill i Salmene tjent som begrunnelser for å ta i bruk et bredt spekter av såvel vokal som instrumental musikk i kirkens gudstjeneste. Både kollektiv sang og ulike former for vekselsang er omtalt. Tekstene i Det gamle testamentet omtaler også 20 ulike musikkinstrumenter som kan klassifiseres som henholdsvis blåseinstrumenter, strengeinstrumenter og slaginstrumenter. Ved templet virket profesjonelle sangere og musikere.

Det nye testamentet har betydelig færre referanser til sang og musikk enn Det gamle testamentet, men i fortellingen om Jesu avskjedsmåltid med disiplene beskrives fellessang (Matteusevangeliet 26,30 og Markusevangeliet 14,26). Paulus oppfordrer to ganger menighetene til å synge salmer, hymner og åndelige sanger for Herren, ifølge Efeserbrevet (5,19) og Kolosserbrevet (3,16).

I de apokalyptiske tekstene i Det nye testamentet omtales blåseinstrumentet shofar (oversatt med trompet eller basun), foruten at harper nevnes i beskrivelsen av den himmelske gudstjeneste i Johannes' åpenbaring (15,2f). Den tidlige kristne kirken kom imidlertid utelukkende til å benytte sang ved sine sammenkomster.

Hvordan musikken ved templet eller i de første kristne menighetene lød, vet vi lite om ettersom musikken ikke ble skrevet ned. Den eldste kristne sangen med melodi som er bevart, er den såkalte Oxyrynchos-hymnen. Den er skrevet på et papyrusfragment som ble funnet i Egypt i 1918 og er datert til slutten av 200-tallet.

Kirkemusikken har et stort mangfold av former, hvorav de fleste springer ut av den latinske messen eller tidebønnene. Til de store høytidene jul, påske og pinse finnes stort anlagte oratorier og pasjoner. Former i kirkemusikkens randsone er kirkeopera, bibelspill og historiske spill.

I gudstjenesten formidles liturgiske tekster på fire måter:

1. som resitasjon på enkle melodiformler
2. som responsorial sang mellom forsanger og menighet eller forsanger og kor
3. som antifonal sang mellom to halvkor eller mellom kor/menighet og orgel (såkalt alternatimpraksis)
4. som direkte sang, der en solist, et kor eller menigheten synger kontinuerlig uten noen form for veksling

Kirkemusikkens repertoar dekker alle de viktige epokene i musikkhistorien og foreligger som monofoni (enstemmighet), polyfoni (flerstemmighet) og homofoni (harmoniledsaget melodi). Innenfor det enstemmige repertoaret skjelner man mellom syllabiske melodier (én tone per tekststavelse), melismatiske melodier (mange toner per stavelse) og melodier i neumatisk stil/gruppestil (en mellomting av syllabisk og melismatisk stil).

Den kirkelige vokalpolyfonien, en av renessansens viktigste arvestykker, kan være mer eller mindre kompleks. I stor grad bygger den på en veksling mellom imiterende teknikker og mer deklamerende partier. Ofte er en kjent melodi benyttet som såkalt cantus firmus. Koralen er den viktigste representanten for den homofone stilen, der en syllabisk melodi understøttes note for note av akkorder. I nyere tid er også populærmusikalske former og instrumentarier blitt gradvis mer anerkjent i store deler av kristenheten, selv om kirkens tradisjonelle skepsis til rytmeinstrumenter som piano og slagverk har vært seiglivet.

I Den katolske kirke brukes først og fremst enstemmig gregoriansk sang til latinske tekster. Standardrepertoaret omfatter musikk til alle gudstjenesteformene og til hele kirkeåret og helgenkalenderen. Orglet har både ledsagende og selvstendige funksjoner i gudstjenestene og ved konserter.

Den ortodokse kirkes musikk er helt og holdent vokal. Instrumenter benyttes ikke. Flerstemmig korsang er vanlig, enten fremført av mannskor eller av blandede kor. Stilen er i stor grad resitativisk.

De protestantiske kirkesamfunnene har i varierende grad videreført førreformatoriske tradisjoner på musikkområdet, mest konservativt innenfor den anglikanske kirke, mindre konservativt innenfor de reformerte (kalvinske) kirkesamfunnene. Felles er bruken av de lokale folkespråkene, selv om mange komponister også har benyttet latin. Karakteristisk for den anglikanske kirken er at den har opprettholdt tidebønnene i form av menighetsgudstjenester, morning prayer og evensong. I disse har kirkekorene en bærende funksjon, og en rekke komponister har bidratt med musikk til de bibelske salmene (anglican chant) og de nytestamentlige lovsangene Benedictus, Magnificat og Nunc dimittis (alle fra Lukasevangeliet, kapittel 1–2) foruten den oldkirkelige lovsangen Te Deum.

På grunn av Martin Luthers positive syn på musikkens kunstneriske og pedagogiske verdi har den lutherske kirke vært kjennetegnet av en forening av folkelige menighetssalmer og kunstmusikk for kor og ulike instrumenter. Lokale ressurser og preferanser gir kirkemusikken ulik profil. I praksis vil større kirkemusikkverk bli presentert ved konserter, mens gudstjenestene tradisjonelt domineres av unison menighetssang og orgel.

De reformerte kirkesamfunnene har tradisjonelt begrenset seg til metrisk gjendiktede bibelske salmer som synges unisont av menighetene. I områdene som fulgte Ulrik Zwinglis og Jean Calvins reformasjon, ble orglene tatt ut av bruk eller regelrett kastet ut. I dag er det likevel vanlig med orgelmusikk og orgelledsagelse til menighetssangen. En kraftig kirkemusikalsk impuls gikk i andre halvdel av 1900-tallet ut fra det reformerte klosteret i Taizé i Frankrike, hvor en ny form for flerstemmig forsamlingssang oppstod.

Forbildet for kirkelig vokalpolyfoni har i over 400 år vært Giovanni Pierluigi da Palestrina. Med sine mange gjennomkomponerte messer og motetter i en balansert, overpersonlig stil ble han skoledannende. Innenfor den romersk-katolske kirke ble han fulgt av komponistene tilhørende den venetianske skolen (Claudio Monteverdi, Giovanni Gabrieli med flere). Under barokken skapte Giovanni Pergolesi og Antotnio Vivaldi verker som fortsatt fremføres hyppig, mens wienerklassikerne Wolfgang Amadeus Mozart, Joseph Haydn og romantikere som Antonín Dvorak, Anton Bruckner og Josef Rheinberger (1839–1901) skrev messer og annen kirkemusikk i det store formatet. Det gregorianske melodirepertoaret har i utstrakt grad forsynt katolsk kirkemusikk med tematisk materiale.

Den lutherske kirkes bejaende standpunkt til kunstmusikk stimulerte komponister til å skape et rikt repertoar av såvel vokal som instrumental musikk. Av en lang rekke større og mindre mestere skal nevnes Heinrich Schütz, Dietrich Buxtehude og – fremfor alle – Johann Sebastian Bach. Etter Bach gikk kirkemusikken inn i en stagnasjonsperiode, men kirkelige oratorier og andre korverk ble komponert av blant andre Mendelssohn og Johannes Brahms. På 1900-tallet ga den tyske neoklassisismen sterke impulser til en fornyelse av kirkemusikken på grunnlag av eldre former, gjennom komponister som Ernst Pepping og Hugo Distler. I luthersk kirkemusikk er koralen et viktig og stadig tilbakevendende element, både som tematisk materiale og i form av innskudd i kantater, pasjoner og oratorier.

Også i anglikansk tradisjon står kirkemusikken sterkt, både den eldre vokalpolyfonien representert ved blant andre John Taverner, Thomas Tallis og William Byrd, barokken ved komponister som John Blow, Henry Purcell, og Georg Friedrich Händel, den viktorianske perioden med John Stainer (1840–1901), Hubert Parry og Charles Villiers Stanford og nyere tid med Herbert Howells (1892–1983), John Tavener og John Rutter (født 1945). Julesangene (carols) representerer et viktig folkelig innslag i anglikansk kirkemusikk. David Willcocks' arrangementer for den populære adventsgudstjenesten Nine lessons and carols har fått bred anvendelse, også i Norge. Det er imidlertid store kvalitetsforskjeller mellom kirkemusikken ved de kjente universitetskirkene og katedralene på den ene siden og i landsbykirkene på den andre.

I tillegg til orglet må også kirkeklokkene regnes som kirkelige musikkinstrumenter. Noen kirker har egne klokkespill. Håndklokkekor (handbell choirs) er populære i England og USA. Håndklokkene er stemte klokker slik at både melodi og harmoni kan fremføres. Tradisjonen med tårnmusikk (tysk Turmmusik) er også kjent i Norge. På høytidsdager spilte messingblåsere fra kirketårnene. I mange tyske byer ble slik musikk organisert av byens «Stadtpfeifer». Ved gudstjenestene på høytidsdagene er det fortsatt vanlig at orglet forsterkes av for eksempel en trompet, og ved bryllup og gravferd vil det som regel være instrumentale innslag til orgelakkompagnementet. Musikkorps og andre instrumentalensembler opptrer på gjestebasis i kirkene mange steder ved spesielle anledninger. I løpet av de siste tiårene er piano eller flygel blitt et fast inventar i norske kirker. Noen menigheter etablerer popband til å ledsage såkalt moderne lovsang, gospelsang med mer. Harmonium var lenge en vanlig orgelerstatning, men er praktisk talt ikke lenger å finne i kirkene. Den avvisende holdningen til bruk av visse instrumenter i kirken kan forklares i lys av deres kulturelt betingede assosiasjonsbyrde. For eksempel er fela blitt omtalt som syndens eller fandens instrument. Dette synet regnes i dag stort sett som antikvert.

Norske organisters utdanning har variert sterkt. I eldre tid skjedde utdanningen etter mønster av håndverksfagene: Man gikk i lære hos en mester til man behersket faget. Mange organister innvandret fra Tyskland. Fra midten av 1800-tallet har stadig flere norske organister fått sin utdanning ved en organistskole eller et musikkonservatorium, men enda flere har hatt bakgrunn som lærere. Ikke så få har også vært amatører med liten formell utdanning. I Norge utdannes i dag kirkemusikere ved Norges Musikkhøgskole (NMH, Oslo), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU, Trondheim) og Musikkonservatoriet i Tromsø (del av UiT, Norges arktiske universitet). Kirkemusikalsk tilleggsutdanning til musikere med annen bakgrunn tilbys ved NMH og NTNU samt ved Kirkelig utdanningssenter nord (Tromsø, del av VID vitenskapelig høgskole).

Norske kirkemusikere var inntil år 2000 organisert i Norsk kantor- og organistforbund. I dag hører de fleste til Creo – Forbundet for kunst og kultur (tidligere Musikernes Fellesorganisasjon). Forbundet gir ut fagbladet Norsk kirkemusikk. Kirkekorene er organisert i Norges Kirkesangforbund, mens de kirkelige barne- og ungdomskorene er organisert i Ung kirkesang. Korforbundene arrangerer kirkesangfester og kurs. Viktige festivaler på kirkemusikkfeltet er Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival og Olavsfestdagene i Trondheim. På nordisk basis møtes kirkemusikere hvert fjerde år til nordiske kirkemusikksymposier.

• kristendom
• musikk
• salme
• gospel

• Blackwell, Albert L.: The sacred in music, 1999
• Baden, Torkil: Toner i tusen år : en norsk kirkemusikkhistorie fra gregoriansk sang til gospel, 1995
• Hernes, Asbjørn: Impuls og tradisjon i norsk musikk 1500–1800. Oslo 1952.
• Holter, Stig Wernø: "Hellig sang med himmelsk lyd", 2003
• Laub, Thomas: Musik og kirke. Udgivet av Samfundet Dansk Kirkesang. Poul Kristensens Forlag 1997 [1920].
• Moberg, Carl-Allan: Kyrkomusikens historia, 1932
• Holter, Stig Wernø: Kom, tilbe med fryd: Innføring i liturgikk og hymnologi. Solum forlag 2008.
• Sundberg, Ove Kr.: Musikk og liturgi, 2002
• Weinmann, Karl: History of church music, 1979
• Wilson-Dickson, Andrew: Musik i kristen tradition : från tempel och katedraler till kyrkor och torg, 1996
• Wilson-Dickson, Andrew: The Story of Christian Music. Fortress Press, Minneapolis 1996.
• Westermeyer, Paul: Te Deum: The Church and Music. Fortress Press, Minneapolis 1998.