gudstjeneste

Salmesang er et viktig trekk ved evangelisk-lutherske gudstjenester.
Gudstjeneste i Biri kirke
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Vigslingsgudstjeneste ved Erling Pettersen i Stavanger Domkirke i 2009. Erling Pettersen spilte gitar under sin preken.
Av /NTB Scanpix.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Gudstjenester er religiøse samlinger der troende møtes for å be. I kristendommen er gudstjenester noe som vanligvis skjer i en kirke. Gudstjenestene pleier å inneholde lesninger fra Bibelen, preken, bønn og salmesang. Nattverd er også vanlig i en gudstjeneste.

De fleste gudstjenester i Norge skjer i Den norske kirke. Her følger gudstjenestene en struktur eller liturgi som kan spores tilbake til tidlig kristendom. Dette har Den norske kirke til felles med den katolske kirke, de ortodokse kirkene og flere andre kirkesamfunn.

Frikirkelige menigheter, særlig pinsevebevegelsen, har friere former for gudstjenester der de legger mindre vekt på liturgi og større vekt på spontanitet gjennom bønn, tale og sang.

Gudstjenester kan holdes hvilken som helst ukedag, men søndag formiddag holdes ukas viktigste gudstjeneste. Den kalles høymesse eller hovedgudstjeneste. Den inneholder vanligvis nattverd, og også ofte dåp. Gudstjenesten søndag formiddag er alltid en feiring av Jesu oppstandelse.

Innhold og struktur

Gudstjeneste er et felles begrep for alle kirkelige handlinger som følger en viss ordning. Lesing fra Bibelen og bønn er et minimum for at noe kan kalles gudstjeneste. Når det er nattverd i gudstjenesten, kalles den messe. Morgenmesse og kveldsmesse er nattverdgudstjenester som skjer morgen eller kveld, og hverdagsmesser er gudstjenester som skjer midt i uka.

Gudstjenester holdes stort sett i kirker, men kan også holdes på sykehus, i fengsler, ute i naturen og andre steder. Dåp, konfirmasjon, vigsel og gravferd regnes også som gudstjenester.

Ordningen for gudstjenester kalles liturgi. Liturgien følger et bestemt mønster som kan spores tilbake til tidlig kristendom. Liturgi kommer av det greske ordet leitourgia som betyr en offentlig tjeneste som ble utført for av folket, for folket. I Septuaginta, den greske oversettelsen av Det gamle testamentet, ble leitourgia bruk om de jødiske gudstjenestene. De første kristne overtok derfor begrepet. Ordet gudstjeneste har noe av den samme dobbelte betydningen som leitourgia. Det er sammensatt av «gud» og «tjeneste» og betyr at gudstjeneste er Guds tjeneste for folket, og folkets tjeneste for Gud.

Historikk

Den kristne gudstjenestens hovedform ble til rett etter Jesu død. Fra denne hovedformen har lokal påvirkning, i første omgang fra jødisk, romersk og gresk kultur, gjort at gudstjenesten allerede på 200-tallet begynte å utvikle seg i en østlig og vestlig retning.

Den østlige retningen sprang ut fra gudstjenestelivet i Jerusalem og ble forløperen til det som i dag er kjent som ortodokse gudstjenester, østkirken. Den vestlige retningen sprang ut fra gudstjenestelivet i Roma og er forløperen til det som i dag er kjent som katolske, anglikanske og lutherske gudstjenester, vestkirken. Den vestlige retningen har i størst grad tatt opp i seg lokale elementer. Dette har ført til større variasjon i gudstjenestens form og uttrykk. De østlige gudstjenestene har derimot holdt seg mer stabile.

Gudstjenestene etter reformasjonen i 1537 bygger på tradisjonen fra vestkirken. Gudstjenestene i Den norske kirke følger den lutherske vestlige tradisjonen.

Gudstjenesten i tidlig kristendom

Gudstjenesten i tidlig kristendom besto først av to deler: Orddelen, en del med lesninger fra Bibelen, forkynnelse og bønn, og nattverddelen. Orddelen bygger på den jødiske synagogegudstjenesten. Her ble det lest og utlagt tekster fra den jødiske bibelen. De første kristne fortsatte å gå i tempelet eller synagogen for å lytte til tekstene og be. I løpet av det første århundret smelta disse to delene sammen til en samme og gudstjeneste. Orddelen ble utvida med lesninger av evangeliene som ble nedtegna kort tid etter Jesu død, og av brevene fra Paulus og andre nytestamentlige forfattere.

Gudstjenestens to deler fikk i løpet av det første århundret en kort innledning og avslutning. Dermed oppsto den firedelte strukturen som har vært mer eller mindre ubrutt gjennom totusen år: Innledning, orddel, nattverd og avslutning. Denne strukturen kalles ordo som er latin og betyr ordning. Dette er dokumentert i kilder fra det første og annet århundre.

Kristne var i de første århundrene en minoritet i Romerriket. Etter hvert ble det omfattende forfølgelser der mange kristne ble drept. Det medførte at gudstjenestene var enkle i uttrykket. Mange holdt gudstjenester i private hjem, i bad og katakomber. De to hoveddelene, orddelen og nattverddelen, var de viktigste delene av gudstjenestene i de første århundrene.

Etablering og utvikling i romerriket

I 313 anerkjente keiser Konstantin kristendommen som en lovlig religion og innførte søndag som helligdag i Romerriket. Under keiser Theodosius 1 ble kristendommen innført som statsreligion i 380.

Da kristendommen ble statsreligion og gudstjenesten ikke lenger måtte foregå i det skjulte, fikk det positive følger for de kristne. De fikk praktfulle kirkebygg til rådighet. I tillegg til å skulle være en anledning til bønn og fellesskap, ble også gudstjenesten en anledning for keiseren til å demonstrere sin makt gjennom statsreligionen. Prestene og de øvrige tjenestegjørende fikk derfor kostbare liturgiske klær. Musikken, bønnene og handlingene ble flere. Ordoen ble beholdt, men innledningsdelen og avslutningsdelen ble bygd ut med flere ledd. Innledningsdelen ble utvidet med prosesjon der prester, kantor, diakoner og kor deltok, og det ble lagt til flere sanger, bønner og liturgiske ledd. Avslutningsdelen ble også mer omfattende, og gudstjenesten ble som regel avslutta med at de tjenestegjørende gikk ut i resesjon eller utgangsprosesjon.

Dessuten fikk gudstjenesten et annet særpreg: Dialoger mellom prest og menighet, og akklamasjoner eller tilrop fra menigheten. «- Herren være med dere». «-Og med deg være Herren» er et eksempel på en dialog. «Halleluja», «Hosianna» og «Amen» er eksempler på akklamasjoner . Disse tre er fra den jødiske gudstjenesten. I tillegg kom det inn akklamasjoner som var henta fra romersk rettsvesen og keiserdyrking, for eksempel «Det er verdig og rett».

Fastlegging av formen

Ordoen var en viktig struktur for gudstjenesten fra tidlig kristendom. Likevel var det til dels store lokale variasjoner i gudstjenestefeiringa de første hundreårene. Først på slutten av 500-tallet ble gudstjenesten fastlagt i en form som ble gjeldende for store deler av vestkirken.

Fastlegginga knyttes til pave Gregor den store. Under hans tid ble flere viktige forhold som angikk gudstjenesten, fastlagt. Det gjelder kirkeåret (lenke), de liturgiske fargene, tekstrekkene som betyr hvilke bibeltekster som skal lese hver gudstjeneste, og musikken. Pave Gregor har gitt opphavet til gregoriansk sang.

Den fastlagte formen for gudstjenesten som ble til i pave Gregors tid kalles Ordo Romanum. Ordo Romanum var gjennom middelalderen retningsgivende for hvordan gudstjenesten ble holdt i vestkirken, selv om andre land og kirker valgte andre variasjoner på detaljnivå i sine gudstjenester.

Høymiddelalderen

I høymiddelalderen begynte gudstjenesten å bli så komplisert at det var vanskelig for mange å forstå hva som foregikk. Språket som ble brukt i gudstjenesten var latin, og når kristendommen bredte seg til de germanske områdene hvor latin var et ukjent språk for de fleste, ble det vanskelig å forstå hva som ble sagt.

Selv om vestkirkens struktur for gudstjeneste dannet grunnlaget for gudstjenesten i de fleste vesteuropeiske land, fikk gudstjenesten ulike særtrekk i ulike deler av Europa. Både den spanske, franske, keltiske og milanesiske gudstjenesten inneholdt en rekke bønner og liturgiske ledd som kom inn i den vestkirkelige gudstjenesten. Det førte til at det ikke var lett å gjenkjenne ordoen. Gudstjenesten ble også påvirket av det som kalles privatmessen. Dette er en nattverdgudstjeneste presten holdt daglig for seg selv, uten at det var andre til stede. Det hørte en rekke bønner til privatmessen som ofte ble framsagt med lav stemme, siden det ikke var nødvendig å snakke høyt for at andre skulle høre. På 1000-tallet kom flere elementer fra privatmessen inn i menighetens hovedgudstjeneste.

Selv om mange som deltok i en gudstjeneste i høymiddelalderen ikke forsto hva som ble sagt, betyr det ikke at den var meningsløs å være tilstede på. De fleste kjente handlingsforløpet og kunne observere og gjenkjenne det presten gjorde. Mange ba stille bønner gjennom gudstjenesten, knelte, korset seg og lyttet til sangen og musikken. Kirkekunst, symboler og tekstiler var også noe som det ga mening i å iaktta.

Lutherske gudstjenester

Martin Luther, som ville reformere kirken på 1500-tallet, grep særlig fatt i høymiddelalderens måte å holde gudstjeneste på. Luther mente at gudstjenesten var så komplisert at den ikke lenger ga mening. Strengt tatt mente Luther at et kristent menneske ikke trengte å holde gudstjeneste, for den som var døpt, levde i en daglig gudstjeneste. Men for de ikke-troendes skyld var gudstjenesten viktig – den skulle være et synlig tegn på Guds kjærlighet. Derfor anbefalte Luther to måter å holde gudstjeneste på: Enten ved å vende tilbake til den klassiske gudstjenesten fra de første århundrene, eller holde enkle gudstjenester på folkemålet. Han ga ikke detaljerte anvisninger for hvordan dette skal gjøres, men mente at det holdt at evangeliet forkynnes rett, og at sakramentene forvaltes rett. Likevel utforma han to liturgier, Formulae Missa i 1523, en gudstjeneste på latin, og Deutsche Messe i 1525, en gudstjeneste på tysk. Disse to liturgiene danna grunnlaget for luthersk gudstjenesteutvikling og fikk særlig gjennomslag i Skandinavia.

Prekenen fikk en særlig viktig plass i den lutherske gudstjenesten. Etter reformasjonen var prestene opptatt av å fortelle folk hva den nye læren innebar, og prekenen ble brukt til dette. Luther var også opptatt av forkynnelse på folkemålet. Dette førte til at de øvrige leddene i liturgien ble nedtona. På 1600- og 1700-tallet ble prekenen så lang og sentral i gudstjenesten at resten av liturgien fungerte mest som en innledning og avslutning til prekenen. Nattverden mista også sin betydning, og ordoen fra kristendommens eldste tid ble vanskelig å få øye på, selv om den fremdeles fantes som en underliggende struktur.

Det viktigste trekket ved lutherske gudstjenester er salmesangen. Flere av de liturgiske leddene fra gudstjenesten, blant annet Kyrie, Gloria, trosbekjennelsen, Agnus Dei og Sanctus, ble omskrevet til salmer på morsmålet. Disse gudstjenestene kalles salmemesser. Salmediktninga ble omfattende i lutherske land. Luthersk gudstjenesteliv særpreges mer enn noe av salmesang og preken.

Den liturgiske bevegelse

På midten av 1800-tallet ble både den lutherske og den katolske kirke opptatt av å finne tilbake til gudstjenestens røtter fra tidlig kristendom. Engasjementet oppsto i i Tyskland og Frankrike, og spredte seg raskt til flere land og kirkesamfunn. I siste halvdel av 1800-tallet oppsto arbeiderklassen. Her var det stor fattigdom og nød, og flere prester ble opptatt av at kirken skulle angå de fattiges liv.

Dette førte til en økumenisk, det vil si tverrkirkelig, bevegelse som ble verdensomspennende. Den kalles den liturgiske bevegelse. Ønsket om å være relevant for mennesker gjorde at de ulike kirkene ønska å involvere andre enn prestene i gudstjenesten, gi uttrykk for at den kristne troen angår alle menneskers liv og lidelse, og gi rom for ulike lokale uttrykksformer i gudstjenesten. Det innebar også at gudstjenesten skulle skje på folkespråket.

I løpet av noen tiår fikk den liturgiske bevegelse så stor innflytelse i de kristne kirkene at den har blitt retningsgivende for det siste århundrets tenkning om gudstjenesten. Gjennombruddet for den liturgiske bevegelse skjedde i 1962–1965 under andre Vatikankonsil.

Gudstjenester i Den norske kirke

Den norske kirke fikk ny gudstjenesteliturgi i 2011. Liturgien er sterkt påvirka av den liturgiske bevegelse. Den bygger på den klassiske firedelte ordoen. Til forskjell fra tidligere norske liturgier, gir gudstjenesteliturgien fra 2011 større rom for lokale variasjoner. Hver lokalmenighet kan velge mellom flere alternative ledd i løpet av gudstjenesten. Det er lagt tilrette for at en rekke medliturger deltar sammen med prest og organist i gudstjenesten. Det er også mulig for menighetene selv å formulere aktuelle bønner hver søndag, og det er mulig å velge ulike musikkformer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg