Galant stil, betegnelse på musikkstil som var dominerende fra tidlig på 1700-tallet til rundt 1770, mellom barokken og wienerklassisismen. Uttrykket har sin opprinnelse i Frankrike, men selve musikkstilen oppsto i flere land; i Frankrike blant annet gjennom clavecinmusikkens periodisering og fristemmige satsteknikk, i Italia både ved den napolitanske operas bel canto-stil og opera buffa med sin folkelige melodikk, i Tyskland, noe senere, oppstod den såkalte Empfindsamkeit (følsom stil), en mer sentimental stil som foregriper både sider ved klassisismen og kommende romantiske uttrykk.

Galant stil sammenlignes ofte med rokokkoen innenfor kunsthistorien. Stilen var dekorativ, preget av letthet, myke former og svugne linjer. Dette fikk stor betydning for interiørkunsten. Stilen oppsto som en reaksjon på senbarokkens pompøse ornamentikk. Innenfor musikken ga blant annet dette seg utslag i en reaksjon på barokkens komplekse, polyfone kontrapunkt og avanserte harmonikk. Dette ble erstattet ved at melodien ble det førende element, akkompagnert av en akkordisk sats med betydelig enklere harmonikk enn i barokken. Det enkle og "naturlige" ble foretrukket fremfor det kompliserte og lærde. Det skjedde en betydelig dreining bort fra den polyfone sats til en mer homofon stil.

Årsaker til stilendringer innenfor all kunst, må søkes i minst to forhold; forandringer i sosiale forhold i samfunnet og skapende kunstneres behov for å uttrykke seg annerledes enn "foreldregenerasjonen". I overgangen mellom barokken og klassisismen mistet kirke og stat mye av sin innflytelse, samtidig som befolkningen, inkludert kunstnerne, ikke lenger var like autoritetstro som under barokken. Og etter 1710 var eneveldet definitivt på retur. 1700-tallet blir ofte også kaldt opplysningens århundre, særlig gjelder dette siste halvdel. Fornuften blir rettesnor i alle livets forhold.

Midt i århundret, i 1750, dør Johann Sebastian Bach. Med ham avsluttes barokken, en stilart som han fullbyrdet, mens en ny stil hadde allerede lenge eksistert parallelt. Ofte ligger kimen til stilendringer i eksisterende stilart, slik også her. Tidlige eksempler på galant stil finnes allerede hos flere komponister fra barokken. Selv hos Bach finnes en alternativ lettere satstype i hans klaversuiter. Slik blir disse komponistene representanter for stilenes alltid overlappende tendens, - det nye oppstår alltid før det gamle er forlatt.

Stilens karakteristiske trekk er melodidannelser som er korte, klare og som lett lar seg inndele i regelmessige perioder, ofte symmetriske. Dette står i sterk kontrast til barokkens asymmetriske viderespinningsteknikk og kontrapunktiske stil. Melodiføringen var sangbar, ofte ornamentert, og ble ledsaget av et enkelt akkompagnement. Sammenlignet med barokken skjer det en betydelig forenkling på det harmoniske området. Akkordskiftene blir langsommere og de tre hovedfunksjonene, tonika, subdominant og dominant, får en mer fremtredende plass. I en slik stil forsvinner barokkens generalbass og bass-stemmen får en mer melodisk utforming. Denne bevisste enkelheten og økonomiske behandling av virkemidlene, førte paradoksalt nok til utvikling av en motsatt tendens, nemlig et kontrastprinsipp i tematikken og en nyskapende tematisk behandling som var uvanlig i barokken. De musikalske formene ble også fornyet ved at den tresatsige sonaten og den firesatsige symfonien etterhvert ble utviklet. Instrumentasjonen innenfor orkestermusikken ble åpnere og fikk en mer transparent klang. Stilen la grunnlaget for wienerklassismens dualistiske prinsipp (to kontrasterende temaer i samme sats) i sonatesatsformen , som kontrast til barokkens monotematikk (ett tema i hver sats).

Av "galante" komponister i Frankrike kan nevnes François Couperin, som blant annet ved sine cembalostykker dannet skole. Jean-Philippe Rameau utga i 1722 sitt epokegjørende musikkteoretiske verk, Traité d'harmnonie, som la grunnlaget for den klassiske harmonilæren, men skrev også musikk som bidro til stilens egenart. I Italia skaper Domenico Scarlatti et overveldende antall klaversonater der han kombinerer den galante stils letthet og klarhet med forenklede og korte imitasjoner. Johann Christian Bach, kalt London-Bach, var en typisk representant for den galante stil i England. Hans varierte produksjon fikk stor betydning for Mozarts stilistiske valg.  Georg Philipp Telemann dyrket som ung en polyfon stil, men fra midten av århundret skrev han et stort antall verker i den nye "style galant". 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.