Hans Werner Henze var en sjelden produktiv og kontroversiell tysk komponist i etterkrigstidens internasjonale musikkscene. I selvpåført eksil i Italia bygget Henze opp en komponistkarriere som strakte seg over nesten 60 år. Selv om han tilhørte den såkalte Darmstadtskolen, og var blant de unge komponistene som satt sitt preg på sommerkursene, distanserte Henze seg etter hvert fra den estetiske visjonen som komponistene Pierre Boulez, Karlheinz Stockhausen, Luigi Nono og mange andre representerte. I store deler av sin karriere valgte Henze å bruke andre musikalske former enn dem de avantgardistiske komponistene brukte. Det er viktig å påpeke at Henze hovedsakelig var en frilanskomponist nesten hele sitt liv, og hadde, i tillegg, lukrative avtaler med musikkforlag som Schott.

Henzes operaer må betraktes som 20.århundres viktigste bidrag innen sjangeren, sannsynligvis med unntak av Richard Strauss, en komponist han definitivt ikke vil assosiere seg med, av estetiske så vel som personlige grunner. På 1930- og 1940-tallet hadde Henze opplevd grusomhetene i Nazi-Tyskland, og var krigsfange etter en kortvarig militærtjeneste mot slutten av andre verdenskrig. Han var dypt preget av den kollektive skyldfølelsen i Tyskland og hadde ofte behandlet denne tematikken i sine verk. Henze fremhevet alltid den sosiale dimensjonen i sin musikk og var opptatt av å etablere en mellommenneskelig kommunikasjon med sitt publikum. Det voksende politiske engasjementet, gjennom indoktrineringen i Italia, resulterte i 1960 og -70-årene i sceneverk som Versuch über Schweine (1969), El Cimarrón (1970), og operaen We Come to the River (1974–5). I disse verk brukte Henze et stort spekter av musikalske uttrykk, inkludert eksperimentelle og radikale kompositoriske teknikker.

Henzes formidable verkliste inkluderer over 30 operaer, 10 symfonier, utallige konserter for klaver, fiolin, trombone, gitar, bratsj, kontrabass med mer, kammermusikk, vokale verk og filmmusikk. Henze, beskrev seg selv som en eklektisk komponist i Johann Wolfgang von Goethes ånd: en kunster som henter inspirasjon fra impulser rundt seg, og skaper en dialog med medmennesker. Blant de musikalske inspirasjonskildene fremhever Henze særlig to grunnpilarer med avgjørende betydning for hans kompositoriske identitet: Arnold Schönbergs tolvtoneteknikk og Ludvig van Beethovens sonatesatsformideal. Imidlertid er det ikke mulig å finne felles karaktertrekk, selv mellom hans verk skrevet i en relativt kort periode hvor Henzes tilnærming til komposisjon kan anses som samlende stilistisk sett. Eksempelvis kan man se radikalt forskjellige musikkuttrykk i operaer skrevet i perioden 1955–1965.

I Il re cervo (1956) bruker Henze tradisjonelle musikalske former som blant annet arier, duetter, ensembler, jaktmusikk og canzoner. Sporadisk bruk av tolvtonerekker er blandet sammen med tonale og polytonale teksturer, for å fremheve dramaturgien i operaen. Den neste operaen Der Prinz von Homburg (1958) er beskrevet av Henze selv som en konfrontasjon med serialismen for å markere konflikten med fortidens «vakre harmonikk». Her sammenfletter Henze både tonale hentydninger og tolvtoneteknikk på en idiosynkratisk måte. Der junge Lord (1964) kan ansees som en anakronisme. Henzes tonale hentydninger i denne operaen er koblet sammen med en stilmessig kuriositet som opera buffa. Det er videre bemerkelsesverdig at den dramaturgiske oppbyggingen henter mye inspirasjon fra Mozarts Così fan tutte, og orkestreringen minner om Die Entführung. Det er like overraskende at Henzes neste opera The Bassarids (1965) er betegnet som opera seria, en enakter som ofte assosieres med Salome og Elektra av Strauss.

I sine forelesninger og essays antyder Henze at musikkteater er nøkkelen til en riktig tolkning av hans musikk, inkludert symfoniene: «alt tenderer mot [musikk]teater, og vender tilbake derfra». Klangverdenen i de første tre symfoniene er ofte assosiert med Igor Stravinskij og Paul Hindemith, med en viss rytmisk innflytelse fra Béla Bartók. Henze betrakter disse symfoniene som polytonal kammermusikk, men gjør samtidig oppmerksom på at de også kjennetegnes av kontrasten mellom kontrapunktiske teksturer og en syngende melodisk stil med harmonisk understøtte. Det er i denne vekselvirkningen at det dramatiske utrykket i Henzes musikk oppstår. I symfoniene utforsker Henze både formmessig prinsippene i den klassisistiske sjangeren, eksempelvis symfoni nr. 1 (1947), nr. 2 (1949), nr. 7 (1979), og også mer programmatiske uttrykk, eksempelvis symfoni nr. 6 (1969) og nr. 9 (1997).

Til tross for beskyldninger for populisme, er Henzes musikk svært krevende for publikum, selv når han skriver i tilsynelatende publikumsvennlige tonespråk. Noe som kanskje er enda mer uvanlig er Henzes evne til å skape en «følelsesmessig dimensjon» som han selv kaller «umoderne» i forhold til det som man vanligvis betrakter som ny musikk. Henze benytter seg av gamle strukturer og gamle estetiske modeller rammet i en gammel retorikk. Henze refererer til sin stil som psykopolyfoni, med overflod av stilistiske referanser til andre komponister og epoker. Det kan da betraktes som en motsigelse at Henze brukte avantgardistiske kompositoriske teknikker på 1960-tallet, i verk hvor hans politiske engasjement kom til syne. Denne forvandlingen kan forsvares med den eklektiske holdningen Henze hadde i hele sin karriere som komponist. Man må også konstatere at da Henze innarbeidet i sine komposisjoner musikalske teknikker som aleatorikk, elektronisk musikk og lignende, hadde disse allerede blitt konvensjonelle kompositoriske midler, og en del av den internasjonale konsertscenen.

I 2011 var Ruhr-regionen i Tyskland europeisk kulturhovedstad, hvor Henzes musikk spilte en sentral rolle i arrangementene.

  • Bokina, John. (1996). «Eros and Revolution: Henze’s Bassarids.» I: The European Legacy: Toward New Paradigms 1. S. 1591-1596.
  • Bielefeldt, Christian. (2003). Hans Werner Henze und Ingeborg Bachmann: Die Gemeinsamen Werke – Beobachtungen zur Intermedialität von Musik und Dichtung.
  • Geitel, Klaus. (1968). Hans Werner Henze. Rembrandt Verlag.
  • Henze, Hans Werner. (1998). Bohemian Fifths: An Autobiography. Faber and Faber.
  • Jungheinrich, Hans-Klaus. (2002) Im laufe der Zeite: Kontinuität und Veränderung bei Hans Werner Henze. Schott.
  • Petersen, Peter. (1988). Hans Werner Henze: Ein Politischer Musiker – Zwölf Vorlesungen. Argument-Verlag.
  • Rexroth, Diether (red.). (1986). Der Komponist Hans Werner Henze: Ein Buch der Alten Oper Frankfurt. Schott.
  • Özgen, Zafer. (2009). Tonality and Chromaticism in Hans Werner Henze's Early Operas. City University of New York.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.