Schubertiade (tegning fra 1868). Av . Falt i det fri (Public domain)

Franz Schubert

Faktaboks

Franz Schubert

Franz Peter Schubert

Uttale
schˈubert
Født
31. januar 1797
Død
19. november 1828

Franz Schubert, malt av William August Rieder i 1875, etter en vannfargeskisse han hadde malt mens komponisten enda var i live.

Av .
Portrett av Schubert, malt med vannfarger i 1825. Denne skissen har dannet utgangspunkt for flere senere malerier av Schubert.
Av .

Artikkelstart

Franz Schubert var en østerriksk komponist. Han var blant de mest betydningsfulle i generasjonen etter Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven. Schubert er godt forankret i klassisismen, men regnes med rette også som en romantisk komponist. Schubert tilbrakte omtrent hele sitt liv i hjembyen Wien, i en krets blant andre musikere, diktere og kunstnere. Han var den eneste av de såkalte wienerklassikerne som faktisk var født i Wien.

Schubert ble bare 31 år gammel. Årsaken til hans tidlige og ganske plutselige død er omdiskutert, men syfilis (eventuelt kollaps i immunsystemet som følge av syfilis) regnes som overveiende sannsynlig. Fra brevveksling er det tydelig at Schubert var syk allerede i 1823, og at han tidvis var såpass dårlig at han ikke forlot hjemmet.

Tross sine få leveår skrev han overraskende store mengder orkestermusikk, kammermusikk, klavermusikk, kirkemusikk, sceniske verk, vokalverk og minst 600 lieder. Fra hans produktive periode mellom 1811 og 1828 er det ifølge Neue Schubert-Ausgabe bevart omtrent 640 manuskripter i hans egen håndskrift. Det totale antall verk var nærmere 1000. Fordelt på Schuberts 17 produktive år utgjør dette hele 60 verk årlig, og noe som plasserer Schubert som en av historiens mest produktive komponister.

Schubert etablerte den tyske lied som kunstform. «Gretchen am Spinnrade» og «Erlkönig» er blant de tidligste og samtidig mest kjente av hans lieder. Syklusene Die schöne Müllerin og Winterreise ble til senere i hans karriere og har fortsatt en viktig posisjon i lied-repertoaret. Klavermusikken består av både sonater, fantasier og en stor mengde ensatsige verk, som danser og stykker av improvisatorisk karakter. Hans Moments musicaux og Impromptus er særlig godt kjent. Symfonien i h-moll, den «ufullendte», som består av kun to satser, regnes som hans kanskje aller mest betydningsfulle verk.

Biografi

Tidlige år

Portrett av en ung mann, malt før 1818. Det er sannsynlig at dette er et portrett av Schubert – selv om dette har blitt omdiskutert.

Franz (Peter) Schubert ble født i Himmelpfortgrund i utkanten av Wien av skolemesteren Franz Theodor Florian Schubert (1763–1830) og Maria Elisabeth Katharina Schubert (født Vietz, 1756–1812). Schubert fikk tidlig undervisning i klaver av sin eldre bror Ignaz og i fiolin av sin far. Antagelig fikk han fra 1807 undervisning i klaver, fiolin, sang og generalbass av organisten i Lichtenthal, Michael Holzer. Fra 1808 var han førstesopran i kirkekoret samme sted, og broren Ferdinand forteller at Franz allerede på denne tiden komponerte «små sanger, strykekvartetter og klaverstykker». Sannsynligvis ble disse tidlige strykekvartettene prøvet ut i familiens egen kvartett hvor brødrene Ignaz og Ferdinand spilte fiolin, Franz bratsj og faren cello.

Imidlertid var det Schuberts gode sangstemme som ble billetten til videre musikkutdanning. Som elleveåring ble han antatt som korgutt ved hoffkapellet i Wien, hvor Antonio Salieri var hoffkapellmester. Dette innebar friplass ved konviktet (Kaiserlich-königliche Stadtkonvikt) og Det akademiske Gymnas (Akademische Gymnasium). Ordningen var en slags kostskole hvor guttene bodde og fikk undervisning, mot at de sang ved messer og kirkelige anledninger. Her fikk Schubert rikelig anledning til å utvikle sine musikalske ferdigheter og til å studere med noen av Wiens beste lærere. I tillegg til koret dannet guttene også et strykeorkester hvor Schubert spilte fiolin. Etter hvert ledet han orkesteret og fikk oppført noen egne komposisjoner. På kveldstid kom de også ofte sammen for å øve sangkvartetter og strykekvartetter. I september 1814 fikk Schubert urframført sitt første verk i full offentlighet: Messe i F-dur (D.105). Schubert skal selv ha dirigert, mens broren Ferdinand spilte orgel og vennen Joseph Mayseder spilte førstefiolin.

Etter avlagt eksamen i 1814 jobbet Schubert som lærerassistent ved farens skole, men fortsatte sin privatundervisning hos Antonio Salieri. Fram til utgangen av 1816 mottok Schubert vederlagsfritt timer i komposisjon, partiturspill, generalbass og sang fra den italienske mesteren.

Schubert og romantikken

I Sentral-Europa var 1800-tallets begynnelse preget av krig og uro. Napoleonskrigene raste, Wien var utarmet, preget av inflasjon, spionasje og overvåkning, høy barnedødelighet og lav gjennomsnittsalder. Fremtidsutsiktene var ikke umiddelbart lyse, men i det minste gikk eneveldenes tid mot slutten og et demokratisk tankesett var i emning. De politiske omveltningene fikk stor betydning for kunsten, kanskje først og fremst fordi det nå blir plass til enkeltmenneskets fortelling. Det vanlige mennesket (altså ikke bare kongelige, adelige og kirkelige) dukker opp i sentrale kunstverk, som i Johann Wolfgang von Goethes «Unge Werthers lidelser» (1774) og Caspar David Friedrichs maleri «Der Wanderer über dem Nebelmeer» (Vandreren over tåkehavet, 1818). Slik inviteres leseren og betrakteren til å se seg selv gjennom, eller ved siden av, hovedpersonen. Dette er sentralt i romantikken.

Samtidig med at det dystre, uklare, flertydige og uskjønne får mer plass, trer privatsfæren tydeligere frem. At Goethes roman om Werther har form som en dagbok er selvsagt ikke tilfeldig. Temaer og følelser – selv de ubehagelige – som tidligere ble henvist til det private rom er til stede på en helt annen måte enn tidligere. I Schuberts sangsykluser Die schöne Müllerin og Winterreise, ser vi at Wilhelm Müllers tekster er sterkt preget av Goethes Werther med sin naturnærhet, ensomhet og ulykkelige kjærlighet.

Schubert var en fri kunstner og måtte ikke, som de fleste komponister før ham, skrive musikk i tjeneste for kirke eller hoff. Kammermusikk, klavermusikk og lieder var former hjemmehørende i mer private sammenhenger, siden det ennå ikke var vanlig med offentlige fremføringer av denne typen musikk. I disse formene, ment for en krets venner og musikkelskere, var det kanskje enklere å utvikle den sterke emosjonaliteten som Schubert ble så kjent for. Stemninger, følelser, historier og emosjonelle kontraster er fremtredende i musikken hans.

Gryende karriere i Wien

I romantikken ble det vanligere å spille musikk i hjemmet. En oljeskisse fra 1869 av Moritz von Schwind viser en «Schubertiade». Schubert og sangeren Johann Michael Vogl ved klaveret. De henførte lytterne er tydelig beveget og sitter klare med lommetørklene. Noen lukker øynene og opplever kanskje sin egen «indre kinoforestilling».
Av /Akg-images / Erich Lessing.

Antagelig følte Schubert at arbeidet som lærerassistent i farens skole holdt ham borte fra noe viktigere – nemlig fra komposisjon. Fra 1818 oppga han derfor lærerstillingen til fordel for en økonomisk risikabel frilanstilværelse bestående av komposisjon, undervisning i klaver og sang, samt opptredener ved halvoffentlige konserter i Wiens kunstermiljø. «Schubertiader» ble de kalt, konsertene hvor Schuberts lieder, klavermusikk og kammermusikk ble framført i skjønn forening med dans og litterære innslag. Det kjente maleriet av vennen Moritz von Schwind, «Ein Schubert-Abend bei Joseph von Spaun» (En Schubert-kveld hos Joseph von Spaun, 1868) gir et levende inntrykk av atmosfæren. Schubert sitter oppslukt ved klaveret, ved siden av ham ser vi Michael Vogl som fremfører liedene med sitt dramatisk foredrag. Publikum sitter tett i tett, henført av musikken – med lommetørklene klare om følelsene skulle overvelde dem.

Som lied-komponist hadde Schubert tidlig suksess. Alle hans første åtte utgivelser (opus 1-8) var lieder, og hele 21 av hans 25 første opus-numre var lieder eller vokalkvartetter. I det hele tatt ble musikk for mindre besetninger – som lieder, klaververk og kammermusikk – viktige former i Schuberts virke. Større verk, som syngespill, operaer og symfonier, var det vanskelig både å få utgitt og få oppført offentlig, spesielt for en ung og relativt ukjent komponist.

Komposisjoner

Sceniske verk

Schubert komponerte cirka tolv sceniske verk, hvorav noen var begrenset til mindre bidrag og noen er tapt eller ufullstendige. Av disse ble tre syngespill oppført i hans levetid: Sommeren 1820 ble syngespillene Die Zwillingbrüder (Tvillingbrødrene) fremført ved Kärtnertortheater og Die Zauberharfe (Trylleharpen) ved Theater an der Wien. Videre skrev han i 1822 musikk til skuespillet Rosamunde, Fürstin von Zypern (Rosamunde, fyrstinne av Kypros) i fire akter. Dette ble oppført i Wien i 1823 og utgitt kort tid etterpå. Om Tvillingbrødrene skrev kritikeren i Allgemeine Musikalische Zeitung (17. juni 1820) at Schubert viste «et talentfullt hode, fullt av kraft og forestillingsevne», men også at han «henger seg for mye opp i enkelthetene i teksten og jager både seg selv og lytteren rastløst gjennom modulasjonene uten å tillate noe hvilepunkt».

Schubert ble ofte kritisert for sine uforberedte modulasjoner, mens ettertiden har verdsatt disse som uttrykk for hans dramatiske talent og evne til harmonisk nytenkning.

Lied

I «Gretchen am Spinnrade» sitter en ung jente og spinner, men det er et stort og vanskelig kjærlighetsspørsmål som opptar henne. Klaverstemmen «blir til» rokkens hjul, basstonene til Gretchens engstelige hjerteslag.
Gretschen am Spinnrade, side 1
Av .

Franz Schubert regnes som skaperen av den tyske lied (også kalt romanse), det vil si sang for én stemme med akkompagnement av klaver (iblant gitar).

Hans tidligste lieder viser innflytelse fra komponistene Carl Friedrich Zelter (1758–1832) og Johann Friedrich Reichardt (1752–1814), fra balladetradisjonen og folkelige melodier. Snart makter han å forene disse trekkene i en fornyet form for lied med betydelig større attraktivitet og emosjonalitet enn sine forgjengere – det er derfor han tilskrives tittelen som skaper av den tyske lied.

Mange av liedene handler om store temaer som kjærlighet og død, ved siden av dagligdagse gjøremål. I «Gretchen am Spinnrade» (tonesatt til en scene av Goethes Faust) sitter ungjenta Gretchen og spinner, men det er et stort og vanskelig kjærlighetsspørsmål som opptar henne. Klaverstemmen «blir til» rokkens hjul, basstonene til Gretchens engstelige hjerteslag.

Noe tilsvarende skjer i Die schöne Müllerin, hvor vi følger en ung møllersvenn som søker arbeid. Å vandre er møllerens lyst, synger han i åpningslieden «Das Wandern». Men hvordan skal han finne veien? Jo, han spør bekken som renner gjennom skogen: «Wohin?» (Hvor?) heter neste lied. Bekken får også en metaforisk rolle som samtalepartner. I «Der Neugierige» (Den nysgjerrige) lurer møllersvennen på om møllerjenta gjengjelder hans kjærlighet – og han spør bekken om svar.

I «Erlkönig» (oversatt dels som «Alvekongen», dels som «Elvekongen») møter vi på større dramatikk: En far rir bekymret gjennom skogen med sin dødssyke sønn. Vil han rekke å finne hjelp til barnet sitt? Hestens oppjagde trav høres gjennomgående i klaverstemmen og holder spenningen oppe helt til slutt. Vi kjenner oss igjen og føler med, fordi vi selv har en sønn, en nevø eller en lillebror – vi har selv vært redde for at våre kjære skal dø. Til slutt i lieden stanser hestens trav og faren er framme ved hjelpen. Likevel har det skjedd, det vi fryktet: Barnet er dødt.

Romantikerne higer altså ikke etter lykkelige utganger, men gir også rom til smertefulle følelser. Bemerkelsesverdig i Schuberts lieder er hvordan han med relativt enkle virkemidler skaper en emosjonell nærhet; melodi og klaverstemme tolker teksten så troverdig at lytteren rives med følelsesmessig og involveres i historien. Måten Schubert makter å forbinde dagligdagse gjøremål med livets store spørsmål har gjort musikken hans udødelig.

Orkesterverk

Schubert skrev minst syv fullstendige symfonier i tillegg til ouvertyrer, danser og mindre orkesterstykker. Sine seks første symfonier var fullført allerede i 1818. Hans sjette symfoni (C-dur, D.589) skal ha blitt framført i Kärtnertortheater i 1825, ifølge vennen Josef Hüttenbrenner. Den «store» symfonien i C-dur (D.944) ble først urframført av Gewandhaus-orkesteret i Leipzig under Felix Mendelssohns ledelse i 1839.

Den såkalt «ufullstendige» symfoni i h-moll (D.759) er imidlertid hans mest kjente. Siden den består av kun to satser, mot de vanlige tre eller fire, har den fått betegnelsen ufullstendig (forskere og musikkvitere er for øvrig fortsatt uenige om hvorvidt Schubert mente å skrive minst tre satser, eller om verket faktisk er fullstendig med kun to). Verket er uansett et av Schuberts mest kjente.

Sammenlignet med symfonier frem til dette punktet er åpningen ganske spesiell; den åpner med et kort tema i bass og cello alene, nærmest uten taktfølelse, og sklir over i en tremolo-tekstur i fiolinene som sammen med et svevende tema, fortsatt i pianissimo, skaper en drømmeaktig stemning. Stemningen er nærmest trykket, hvileløs, søkende. Den klare retningen og framdriften som oftest åpner en symfoni, er fraværende. Men så, med en ensom tone fra horn og fagotter, endrer alt seg i en håndvending. Schubert «rykker oss over» i «en bedre verden», hvor alt er velbehag. Men så igjen, helt uten forvarsel, brytes stemningen av med tremolo-akkorder i fortissimo – som om man rykkes ut av en drøm og tilbake i den ubarmhjertige virkeligheten.

Klaververk

Schubert ved pianoet, malt av Gustav Klimt i 1899. Bildet ble ødelagt i brann under andre verdenskrig.

Franz Schubert ved pianoet
Av .

På tross av virkelig krevende verk som hans siste sonater og Wanderer-Fantasie (D.760), regnes ikke Schubert til tidens mest virtuose pianister. Han hadde et høyt nivå på både sang, klaver og fiolin/bratsj og var aktiv i en periode hvor klaveret var i ferd med å etablere seg som soloinstrument. Mange av de énsatsige stykkene er dansesatser som han antagelig improviserte i hyggelig lag, og så skrev ned. Det improvisatoriske elementet er også sterkt til stede i de kjente samlingene med énsatsige Moments musicaux og Impromptus. Hans sene klaversonater utfolder seg over lange perioder og hører til de mest krevende verkene å gi en overbevisende framføring.

Fra et brev til sine foreldre fra juli 1825 aner vi at Schuberts ideal for klaverklang var formet av hans lange erfaring med kor, strykeorkester og kirkeakustikk Her skriver han at «tangentene ble til klingende stemmer under mine fingre». I samme brev skriver han at han ikke kan utstå den «forbannede hakkingen» som mange klaverspillere bedrev. Av dette forstår vi at en vakker, sangfull legato må etterstrebes i fremførelsen av Schuberts klavermusikk.

Schubert skrev en betydelig mengde musikk for firhendig klaver. Mest kjent er Marsche Militaire (D.722) og den gedigne, énsatsige Fantasi i f-moll (D.940). Sistnevnte er dedisert hans tidligere elev Caroline von Esterházy.

Kammermusikk

Strykekvartett i a-moll, «Rosamunde» (opus 29, D.804) ble utgitt i 1824 og dedisert den berømte wiener-fiolinisten Ignaz Schuppanzigh, primarius i Schuppanzigh-kvartetten. Schubert hadde planlagt ytterligere to strykekvartetter, men disse ble ikke utgitt og antagelig ikke offentlig framført i Schuberts levetid. Der Tod und das Mädchen ('Døden og piken', D.810) skulle vært den neste av disse. Disse to – den siste basert på temaet i lieden med samme navn – er blitt hans mest spilte.

Schuberts øvrige kammermusikk kjennetegnes av at han er innom uvanlig mange typer besetninger. Vi finner klavertrioer, klaverkvartett, klaverkvintett, stryketrioer, strykekvintett, oktetter, sonater og andre verk for fiolin og klaver – samt en rekker fragmenter og danser. Svært kjent er også hans sonate for klaver og det utdødde instrumentet arpeggione – en slags stor gitar som ble spilt med bue. Instrumentet var populært en kort stund, og stykket spilles nå hovedsakelig på bratsj eller cello. I Variasjoner for fløyte og klaver bruker Schubert igjen et lied-tema, denne gang «Trockne Blumen» ('tørre blomster') fra Winterreise. Klaverkvintetten inneholder en kjent variasjonssats over lied-temaet Die Forelle.

Innflytelse

Selv om hoveddelen av Schuberts største verk (utover en del lieder) ble utgitt lenge etter hans død, har komponister som Robert Schumann, Franz Liszt og Johannes Brahms kjent godt til mye av Schuberts musikk. Vi vet at Schumann besøkte Schuberts bror Ferdinand i Wien for å få se notemateriale og at Clara Schumann ofte inkluderte Schuberts klaververk i sine programmer. Med sin stjernestatus var hun viktig for å gjøre Schubert kjent, og Robert Schumann skrev flotte omtaler av Schuberts verker i Neue Zeitschrift für Musik. Franz Liszt omtalte Schubert som «den mest poetiske komponisten» som fantes, og sto for øvrig for urframføringen av operaen Alfonso og Estrella (D.732) i 1854 – 26 år etter Schuberts død.

Lieder-genren slik vi kjenner den i dag ville neppe eksistert uten Schubert. Schumann, Brahms, Liszt, Hugo Wolf, Carl Loewe, Edvard Grieg og mange andre lot seg inspirere av Schuberts omfangsrike produksjon for stemme og klaver. Videre har Schuberts harmonikk, melodikk, innfallsrikdom, presise håndverk og mange emosjonelle bidratt vesentlig til musikkhistorien generelt og kanskje også «en bedre verden» generelt («eine bessre Welt» er et sitat fra Schuberts kjente lied An die Musik).

Utgivelser og nummerering av verk

Ved Schuberts bortgang var bare en brøkdel av hans musikk blitt utgitt og tildelt opus-nummer. Det var derfor vanskelig å få oversikt over hans komposisjoner. Hans samlede verker forelå ikke før i 1897, da Breitkopf & Härtel i Leipzig avsluttet sin 22 bind store systematiske utgave, for øvrig med Johannes Brahms blant redaktørene.

Siden svært mange verk ikke hadde opus-nummer, var en ny form for nummerering nødvendig. Musikkviteren Otto Erich Deutsch utga i 1951 en katalog hvor samtlige av Schuberts verk ble tildelt et såkalt Deutsch-nummer (oftest forkortet til D.) basert på antatt kronologisk rekkefølge.

Samtlige av Schuberts verk har et D.-nummer, men bare et relativt fåtall et opus-nummer. Eksempelvis ble strykekvartett i a-moll (1824) utgitt som opus 29, mens det tildelte D.-nummeret i katalogen – D.804 – tyder på at dette i realiteten var Schuberts 804. verk. Verkene er nummerert fra D. 1 til D.990, noe som altså betyr nesten tusen verk, hvorav mange er omfattende og flersatsige.

Hovedverker

Symfonier

Verk År
Nr. 1, D-dur 1813
Nr. 2, B-dur 1814–15
Nr. 3 D-dur 1815
Nr. 4, c-moll, Den tragiske 1816
Nr. 5, B-dur 1816
Nr. 6, C-dur 1817–18
Nr. 8 (7), h-moll, Den ufullendte 1822
Nr. 9 (7), C-dur 1828

Kammermusikk

Verk År
Strykekvartett i c-moll (én sats) 1820
Strykekvartett i a-moll 1824
Strykekvartett i d-moll, «Der Tod und das Mädchen» 1824
Strykekvartett i G-dur 1826
Tre sonatiner for fiolin og klaver 1816
Sonate for fiolin og klaver, A-dur 1817
Klaverkvintett, A-dur, Forellen 1819
Oktett, F-dur 1824
Klavertrioer i B-dur 1826
Klavertrio i Ess-dur 1827
Fantasi for fiolin og klaver, C-dur 1827
Strykekvintett, C-dur 1828

Klavermusikk

Fra en Schubertiade, tegnet i 1868 – 40 år etter Schuberts død. Schubert og sangeren Johann Michael Vogl sitter ved pianoet.
Av /NTB/Schubert-Museum, Wien.
Verk År
Wanderer-Fantasie 1822
Impromptus 1827
Moments musicaux 1827
Sonate, B-dur (firhendig) 1818
Sonate, C-dur, Grand Duo (firhendig) 1824
Fantasi, f-moll (firhendig) 1828
Divertissement à l'hongroise (firhendig) 1824

Scenemusikk

Verk Type År
Des Teufels Lustschloss Opera 1813–14
Alfonso und Estrella Opera 1821–22
Fierrabras Opera 1823
Claudine von Villa Bella Syngespill 1815
Die Zwillingsbrüder Syngespill 1818–19
Die Verschworenen (Der häuslische Krieg) Syngespill 1823
Die Zauberharfe Skuespill 1820
Rosamunde, Fürstin von Cypern Skuespill 1823

Vokalverker

Verk År
Messe i Ass-dur 1819–22
Messe i Ess-dur 1828
Deutsche Messe 1827

Sangsykluser

Verk År
Die schöne Müllerin 1823
Winterreise 1827
Schwanengesang 1828

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Black, Leo: Franz Schubert: music and belief, 2003, isbn 1-84383-023-x, Finn boken
  • Bodendorff, Werner: Hvem var Franz Schubert? En biografi, 1997, isbn 87-986634-0-2, Finn boken
  • Fischer-Dieskau, Dietrich: Schubert: A biographical study of his songs, 1976, isbn 0-304-29002-5, Finn boken
  • Gibbs, Christopher H.: The life of Schubert, 2000, isbn 0-521-59512-6, Finn boken
  • Gibbs, Christopher H., red.: The Cambridge companion to Schubert, 1997, isbn 0-521-48424-3, Finn boken
  • Kramer, Lawrence: Franz Schubert: Sexuality, subjectivity, song, 1998, isbn 0-521-58210-5, Finn boken
  • Newbould, Brian: Schubert and the symphony, 1992, isbn 0-907689-27-2, Finn boken
  • Newbould, Brian: Schubert: the music and the man, 1999, isbn 0-575-06747-0,Finn boken
  • Newbould, Brian, red.: Schubert studies, 1998, isbn 1-85928-253-9, Finn boken
  • Qvamme, Børre: Franz Schubert og hans verk, 1952, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg