Abwehr var fra 1935 til 1944 Tysklands viktigste etterretningsorganisasjon og omfattet samtlige militære forsvarsgrener. Organisasjonens viktigste arbeidsområder var aktiv spionasje, sabotasje og motstandsbevegelser, kontraspionasje og sikkerhetstjeneste. Under andre verdenskrig hadde organisasjonen en avdeling i Norge

Wilhelm Canaris var sjef for Abwehr.

Wilhelm Canaris av Ukjent fotograf/Das Bundesarchiv. CC BY SA 3.0

Toppsjefen i Berlin var admiral Wilhelm Canaris (1887–1944). Canaris var fagmann og tysk patriot, men ingen overbevist tilhenger av Adolf Hitlers lederskap. Dette preget også flere av hans nærmeste offiserer

Oberstløytnant Johannes Nowak var øverste sjef for Abwehr i Norge fra august 1940 til november 1942. Før krigen hadde han tjenestegjort i Tyrkia under dekke av å være forretningsmann i industribransjen.

Nowaks etterfølger ble kommandør (Kapitän zur See) Udo von Bonin (f. 1894 i Breslau), en offiser med bakgrunn i prøyssisk adel. I årene 1937–38 hadde han vært etterretningsoffiser ved den tyske Condor-legionen i borgerkrigen i Spania. Før krigen hadde han i Berlin hatt ansvaret for Abwehrs spionasje i USA, og fra 1940 til høsten 1942 opererte han i Paris. Udo von Bonin fungerte som sjef til juli 1944. Da ble Abwehr vedtatt oppløst og overført til SD, som tilhørte SS-organisasjonen. Bonin ønsket ikke å bli underordnet Sipo- og SD-toppsjefen Heinrich Fehlis i Norge, da han ikke likte hans voldsmetoder. I stedet ble han beordret til Århus i Danmark som havnekaptein.

Abwehrs organisasjon i Norge gjennomgikk fra 1940 og utover flere omorganiseringer og skifter av ledende offiserer. Abwehrs faste organisasjon oppsto straks etter okkupasjonen i 1940, da major Erich Pruck fikk ordre om å danne Abwehrstelle (Ast) Norwegen i Oslo og tre avdelinger – Abwehr Nebenstellen (Anst) – i byene Bergen, Trondheim og Tromsø, og dessuten en rekke Aussenstellen på mindre steder. Abwehr i Oslo dekket Østlandet og Sørlandet, Anst Bergen dekket Vestlandet på strekningen Stavanger-Ålesund, Anst Trondheim dekket Ålesund til Bodø og Anst Tromsø resten av landet fra Bodø til Kirkenes

Abwehr Oslo og landsdelsavdelingene var igjen inndelt i tre grupper: 

  • Gruppe I med ansvar for operativ og økonomisk etterretning. Første leder her var major Berthold Benecke, født 1889 i Hannover. Han opererte i Norge også et par år før krigen. 
  • Gruppe II med ansvar for sabotasje. Gruppe II var administrativt knyttet til Abwehr i Oslo, men sorterte ordremessig direkte under Berlin og Hamburg. Særlig var Gruppe II aktiv mens Tyskland ennå militært var på offensiven. Hovedagent (Hauptvertrauensmann) til å begynne med var tyskeren Fritz Angermeyer (f. 1891), en tidligere smuglerskipper. Hovedoppgaven var å få agenter sendt over til Storbritannia. Man kjenner til 20 nordmenn som ble sendt til Storbritannia som Abwehr-agenter, alle ble arrestert av britene. 
  • Gruppe III med ansvar for kontraspionasje og dessuten sikkerhetstjeneste i egne militære styrker. Denne gruppen skiftet stadig ledere. Den første var Abwehr-toppsjefen i Norge selv, major Nowak. 

Hver gruppe hadde en rekke referater (kontorer) under seg. De viktigste i Norge var Referat I M (marinen) og Referat III F (kontraspionasjen). Kontraspionasjen, som i stor grad opererte ved hjelp av agenter, mange norske, var uten tvil den den som fikk størst betydning når det gjaldt opprullinger av motstandsbevegelsen. I tilknytning til Abwehrs kontraspionasje ble det organisert en rekke dekkfirmaer i større byer. Knyttet til dekkfirmaer hadde dessuten Abwehrs marinereferat en liten flåte av fiskefartøy for spaningsoppdrag og agenttransport til sjøs. Videre ble det langs norskekysten opprettet et nett av radioagenter med oppgaver i tilfelle alliert invasjon

Tilsammen utgjorde Abwehr i Norge en bemanning på ca. 120 personer. Tallet på agenter er ukjent. Bare i Bergen hadde marinereferatet over 100 agenter, alle nordmenn. Tilknyttet Abwehr var også Geheime Feldpolizei og avdelinger for kontroll av feltpost, brev og telegrammer til og fra utlandet. Auslandsbriefprüfstelle (ABP) og Auslandstelegramprüfstelle (ATP) omfattet ca. 200 personer. 

Abwehr-soldater i arbeid med kryptering.

Soldater av Ukjent fotograf/Das Bundesarchiv. CC BY SA 3.0

Mot slutten av krigen ble Abwehr i Norge omorganisert til såkalte Frontaufklärung-kommandoer (FAK) med egne tropper. Fra sommeren 1944 ble Abwehrstelle Norwegen oppløst og fullstendig omorganisert. Gruppe II med ansvaret for sabotasje opphørte helt. Videre ble Gruppe I omdannet til Frontaufklärungskommando (FAK) 144 med fire Frontaufklärungstropper (FAT) under seg i henholdsvis Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Leder ble kaptein (Hauptmann) Gotthard Gebauer (f. 1905), en tidligere bankfunksjonær. FAK 144 overtok fra nå av den operative etterretningen.   

Av kontraspionasjen III F ble FAK 312 og seks FAT-tropper dannet med en rekke «Meldeköpfe» rundt om i landet, fra Tromsø i nord (fra november 1944 Harstad) til Flekkefjord i sør. Kommandoen ble ledet fra Oslo av kaptein (Hauptmann) dr. Konrad Gallen (f. 1900), opprinnelig skolemann. 28 agenter her – de fleste nordmenn – kjennes ved navn. Våren 1945 gikk Gallen over til å samarbeide med den britiske e-tjenesten som styrte radiosenderen «Gullfax» i Nordmarka utenfor Oslo. 

En helt spesiell Abwehr-enhet var Meldekopf Nordland, fra desember 1944 stasjonert på Lillehammer tilknyttet Wehrmachts hovedkvarter. Meldekopf Nordland kom fra Finland høsten 1944 og var ledet av overløytnant (Oberleutnant) Edmund Sala. Mannskapene var spesialister på sovjetiske forhold på Nordfronten og signaletterretningseksperter. I samarbeid med den svenske e-tjenesten sikret den amerikanske e-tjenesten seg disse ved det såkalte Lillehammer-kuppet i maidagene 1945. 

Kvarstadbåtene, de norske handelsskipene som lå fortøyd i Sverige ved angrepet på Norge 9. april 1940, ble gjort krav på både av tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge og av den norske eksilregjeringen i London. I mars 1942 var Abwehrs viktigste norske agent Otto Robsahm med på å avsløre flyttingen av ti norske skip som skulle til Storbritannia. Kun to av skipene kom frem. 62 personer døde og 277 ble tatt til fange og sendt til konsentrasjonsleire.

Kvarstadskip av Ukjent fotograf. Falt i det fri (Public domain)

Kontraspionasjen III F hadde flere Sonderführere som sto for den direkte kontakten med agentene. Betegnelsen «Sonderführer» var en spesialistgrad som oftest tilsvarte løytnant. De hadde gjerne høyere sivil utdannelse og behersket skandinaviske språk. Nevnes kan Sonderführer Richard Liebhardt med dekknavnet «Dr. Lenk». Han gjorde en stor innsats under kampene på Fornebu 9. april 1940. Senere ledet han blant annet opprullingen av motstandsbevegelsen i Vestfold. En annen viktig Sonderführer var Gunnar Holm-Petersen alias «Dr. Larsen». Han var av dansk avstamning og forretningsmann i det sivile i Hamburg.  

En sentral skikkelse i Referat III F i Oslo var også Sonderführer Carl Uhl med dekknavnene «Carl Euler» og «Gunnar Wahlin». Han styrte det såkalte «Hauskapelle», et hemmelige sted hvor agentene leverte sine rapporter og fikk nye instrukser. Uhl ble overført til Finland ved årsskifet 1942/43.  

Referat III F fikk tidlig agenter som viste seg svært effektive. Raymond Colberg gjorde stor skade for motstandsbevegelsen i Vestfold, inntil han ble likvidert våren 1942. En kvinnelig kollega, Laura Johannesen, avslørte Sand-saken høsten 1941, den første spiren til den norske e-organisasjonen XU. Viktige agenter var dessuten Otto Robsahm og Sten Blom Westberg. De opererte også i Sverige og Danmark, til stor skade. Robsahm var såkalt Gegenvertrauensmann – dobbeltagent. Den britiske e-tjenesten i Sverige trodde han var deres agent, og ble kraftig lurt. Robsahm avslørte blant annet utbruddet av de såkalte «kvarstadbåtene» (norske skip holdt tilbake i Sverige) fra Göteborg i april 1942 i regi av den britiske e-tjenesten, noe som kostet mange norske liv. 

Abwehr mistet sin selvstendige posisjon etter oberst Claus von Stauffenbergs mislykkede attentatforsøk mot Hitler 20. juli 1944. Flere av Abwehrs generalstabsoffiserer i Berlin ble mistenkt for å ha vært med på kupplanen og derfor arrestert og henrettet straks. Admiral Canaris selv ble henrettet 9. april 1945. Det som var igjen av Abwehrs Gruppe I og II ble fra høsten 1944 underlagt SS-Brigadeführer Walther Schellenbergs ledelse i Berlin. Videre overtok Gestapo hele Gruppe IIIs arbeidsområde og mesteparten av dets personell. Det siste innebar i prinsippet også det vidstrakte agentnettet i forskjellige land. 

Ingen Abwehr-offiserer ble dømt for krigsforbrytelser i Norge. Derimot ble en rekke av deres norsk agenter dømt til strenge straffer for landssvik. Ingen fikk dødsdom, men seks personer fikk livsvarig tvangsarbeid. Til sammen ble 230 agenter dømt. 

  • Tore Pryser, Hitlers hemmelige agenter. Tysk etterretning i Norge 1939–1945, 2001 
  • Tore Pryser, Tyske hemmelige tjenester i Norden, Spionsaker og aktører 1930–1950, 2012 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.