Tromsdalen fangeleir

Tromsdalen fangeleir, uformelt kjent som Krøkebærsletta, var en tysk leir for politiske fanger i Nord-Norge i årene 1942–1945, under andre verdenskrig. Fangeleiren inngikk blant Sipo og SDs regionale forvaringsanstalter for hjemlige politiske fanger, hvorav de øvrige fangeleirene var Ulven (frem til september 1943), Espeland (avløste Ulven i september 1943), Falstad og Grini.

Den eksisterende Sydspissen fangeleir, sør for Tromsø, viste seg kort tid etter etableringen sommeren 1941 å ha for begrenset kapasitet. Da okkupasjonsmakten også ønsket å bruke arealet til andre formål, besluttet Sipo og SD i Norge å opprette en erstatningsleir i Tromsø-området. Valget av beliggenhet falt på Krøkebærsletta i Tromsdalen, på fastlandet utenfor byen. Overføringen dit av Sydspissen-fangene fant sted i november 1942. De neste to årene holdt fangeantallet seg stabilt på rundt 250. Totalt var anslagsvis 2000 fanger innom Tromsdalen de årene fangeleiren eksisterte. De fangene som etter planen skulle holdes i forvaring i mer enn et år ble senere overført til hovedleiren Grini, ofte via Falstad.

Fangelivet var fra starten av preget av fysisk mishandling, sjikane, straffeeksersiser, jevnlige brakkerazziaer og generelt strenge regler. En overgang til mildere behandling skjedde sent i 1943 da mannskaper fra det tyske ordenspolitiet, Orpo, overtok det daglige vaktholdansvaret fra Waffen-SS-soldater. Sanitetstilbudet fortsatte imidlertid å holde et lavt nivå. Verken leger eller sykebrakker fantes, og bare alvorlig syke fanger kunne forvente å havne på sykehus. Hverdagene var fylt med arbeid, enten på anlegg innenfor leirområdet, på gårder i nærområdet eller i skogen. Fanger ble også lånt ut som arbeidskraft for Organisation Todt, Kriegsmarine og Luftwaffe.

Den relativt avslappede fasen som fangene nøt ble imidlertid avbrutt da Grini fangeleirs nestkommanderende, Julius Denzer, i august 1944 tiltrådte som ny kommandant for Tromsdalen. Denzer tok med seg metoder velkjent fra Grini og skapte et fryktregime med sin aggressive og truende omgangsform overfor fangene. Tilfellene av fysisk mishandling forble få, men kollektive straffeøvelser som løping og kryping, uten hensyn til fangenes alder eller fysiske tilstand, ble Denzers vanemessige reaksjon når et eller annet, om aldri så bagatellmessig, vakte hans irritasjon

Av uklare grunner ble Tromsdalen fangeleir etter ordre fra Sipo og SD evakuert natt til den 6. mai 1945 og fangene flyttet sjøveien til Narvik og en fangeleir nær jernbanelinjen ved Rombakfjorden. Meningen var å sette dem i arbeid der. Tysklands kapitulasjon umiddelbart etterpå satte en stopper for slike planer. Fangene ble løslatt om formiddagen den 8. mai.

Denzer ble etterlyst som krigsforbryter, men tok identiteten til en Organisation Todt-offiser og ble i slutten av juli 1945 ubemerket fraktet med skip tilbake til Tyskland sammen med annet tysk OT-personell. De neste to årene levde Denzer under falsk navn, inntil han ble gjenkjent av noen nordmenn, arrestert og utlevert til Norge. Han ble i den påfølgende rettssaken i Oslo dømt til 15 års fengsel. Av de øvrige fangevoktere i Tromsdalen som ble identifisert etter krigen, ble ingen etterforsket eller straffeforfulgt for krigsforbrytelser.

26 jugoslaviske fanger ble henrettet nær fangeleiren den 22. juli 1942, kort tid etter ankomsten til Norge. Senere ble også ni nordmenn skutt på retterstedet der.

Tromsdalen fungerte umiddelbart etter krigen som interneringsleir for arrestert tysk ikke-militært personell, men skiftet i oktober 1945 navn til Sletta interneringsleir og var frem til september 1947 i bruk som anstalt for norske landssvikfanger. Tromsøysund kommune overtok deretter eiendommen og omgjorde den til ungdomsskole. Alle brakkene ble i 1964 revet for å gjøre plass til byggingen av Tromstun skole. På stedet er det reist et minnesmerke over fangeleiren.