Operasjon Nordlicht

De tyske styrkene i de nordligste delene av Finland og Norge ble kalt Lapplandsarméen, eller 20. Gebirgs-Armee (20. bergarmé) som var den tyske militære benevnelsen. I tiden fra våren 1941 til juni 1944 bygget tyskerne gradvis opp til en armé i Lappland med en forpleiningsstyrke på 233 000 mennesker – soldater, følgepersonell og krigsfanger. Arméens styrker var fordelt på tre frontavsnitt, hvert avsnitt ledet av et armékorps. To korpsavsnitt lå i Nord-Finland, mens Ishavsfronten lå for seg selv helt i nord og omfattet Litsafronten vest for Murmansk, Fiskerhalsfronten og Øst-Finnmark.

I juni 1944 ble generaloberst Lothar Rendulic øverstkommanderende for Lapplandsarméen. Generalmajor Hermann Hölter hadde vært arméens stabssjef siden mars 1944. Arméens hovedkvarter lå i Rovaniemi.

Bakgrunnen for Lapplandsarméen var en avtale mellom Tyskland og Finland våren 1941 om et våpenfellesskap i kampen mot den felles fienden Sovjetunionen. Målet for finnene var å ta tilbake områdene de hadde mistet under vinterkrigen mot Sovjetunionen fra november 1939 til mars 1940. Tyskerne hadde et mer omfattende mål, de ville erobre Murmansk og avskjære jernbanen sørover til Moskva. Murmanskbanen fraktet militært materiell fra de allierte Ishavskonvoiene sørover til den sentrale østfronten, og var svært viktig for Sovjetunionen. Hverken Tyskland eller Finland oppnådde målene sine, i stedet ble både tyske og finske styrker liggende fastlåst i skyttergravskrig i tre år.

I løpet av 1943 tapte tyskerne mange store slag på frontene i Europa, og på finsk side mente man at Tyskland ikke lenger ville være i stand til å vinne krigen. Finland måtte komme seg ut av fellesskapet med Tyskland ved første høve, og i 1944 ble det innledet fredsforhandlinger med Sovjetunionen. Den 2. september 1944 opphørte det tysk-finske våpenfellesskapet, og to dager senere inntrådte våpenstillstanden mellom Finland og Sovjetunionen.

Dette kom ikke uventet på tyskerne. Allerede høsten 1943 gav Adolf Hitler ordre om å forberede en tilbaketrekning av Lapplandsarméen i tilfelle finnene gikk ut av fellesskapet. Våren og sommeren 1944 utarbeidet tyskerne planer for tilbaketrekning i to alternativ: Operasjon «Birke», en delvis tilbaketrekning av de to sørlige armékorpsene, og fortsatt kontroll over nikkel-gruvene i områdene rundt Petsamo (Petsjenga) og Kolosjoki (Nikel), og operasjon «Nordlicht», en fullstendig tilbaketrekning til Lyngenlinjen i Nord-Troms.

Den 3. september 1944 mottok Lapplandsarméen ordre fra Oberkommando der Wehrmacht (OKW) om å iverksette operasjon Birke. Det 18. armékorps startet tilbaketrekningen til forsvarsstillingen Sturmbock nord for Karesuando 6. september, mens det 36. armékorps startet marsjen til forsvarslinjen Schutzwall sør for Ivalo 11. september. Den sovjetiske statssjefen Josef Stalin presset på for å få finnene til å kaste tyskerne ut av Finland så fort som mulig, noe som flere steder førte til harde kamper mellom de tidligere tyske og finske forbundsfeller.

Den 3. oktober 1944 ble Lapplandsarméen informert om Hitlers beslutning. Det var ikke lenger aktuelt å holde på Nikel, derfor kunne operasjon Nordlicht iverksettes. Hele arméen med hovedkvarter og alle tre armékorps skulle settes i bevegelse mot Finnmark og Troms.

Arméens ledelse skriver i den første marsjanordningen: «Marsjen til 20. Gebirgs-Armee på forvinteren fra området Lakselv på den trafikkteknisk utilstrekkelige riksvei 50, blir sikkert en av krigshistoriens vanskeligste bevegelseoperasjon». Med tysk grundighet var operasjon Nordlicht nøye planlagt og forberedt. Men det var ikke mulig å forutse alt som kom til å skje.

7. oktober 1944 startet Stalin en kraftfull offensiv på Ishavsfronten. Det 19. armékorps under general Ferdinand Jodl ble involvert i blodige kamper hele veien fra Petsamo til Tanaelva, og offensiven førte til et langt raskere tilbaketog enn planlagt.

Den 25. oktober 1944 forlot de siste tyske tropper Kirkenes – tre uker tidligere enn den opprinnelige planen. I løpet av tre uker var 19. bergarmékorps blitt presset tilbake til Tanaelva i Øst-Finnmark. 28. oktober 1944 stanset de sovjetiske styrkene (Den røde armé) forfølgelsen på riksvei 50 ved Tanaelva. Etter at de siste tyske enhetene krysset elva, ble begge bruene sprengt.

I Finland forlot de siste tyske avdelingene Schutzwall og Ivalo 3. november 1944, mens Sturmbock-stillingen forble besatt helt til 12. januar 1945.

Tyskerne led store tap under kampene i oktober 1944. Samlet tap for alle tre armékorps var 2 150 falne, 6 361 sårede og 4 068 savnede.

• Arméens hovedkvarter: Rovaniemi – Skoganvarre – Alta – Rundhaug – Lillehammer
• 19. bergarmékorps: Ishavsfronten – Kirkenes – Lakselv – Lyngenlinjen
• 36. bergarmékorps: Sallafronten – Ivalo – Lakselv – Troms
• 18. bergarmékorps: Kuusamofronten – Skibotn/ Troms

Etter at den sovjetiske offensiven ble avsluttet ved Tana, var de regulære kamphandlingene mellom sovjetiske og tyske styrker også slutt. Heretter begrenset stridskontakten seg til trefninger og sammenstøt med sovjetiske og finske patruljer, og senere norske avdelinger i Finnmark.

For tyskerne ble det en lang marsj videre til Lyngen. I Finnmark gikk riksvei 50 fra Tana bru over Ifjordfjellet til Lakselv. Strekningen Kirkenes-Lakselv var 361 kilometer, og beregnet til 18 marsjdager. Strekningen Lakselv-Lyngen/Skibotn var 470 kilometer og 24 marsjdager.

I løpet av november 1944 toppet trafikken seg på riksvei 50 i Finnmark og Troms. Lakselv ble det mest trafikkerte veikrysset der to armékorps møttes, og måtte dele på riksvei 50 videre. Dagens E6 het den gang riksvei 50, og var eneste veiforbindelse fra Kirkenes til Troms. Veien var den store flaskehalsen, og tyskerne utarbeidet detaljerte instrukser for trafikkavviklingen.

Andre flaskehalser var fjellovergangene i Finnmark og Troms, og kryssing av store elver. Men den største flaskehalsen og det tyskerne fryktet mest var Lyngenovergangen. Den gang var det ikke veiforbindelse direkte til Skibotn på østsiden av Lyngen, men riksvei 50 krysset fjorden. Bare en liten ferje trafikkerte riksveisambandet fra Olderdalen til Lyngseidet.

Landingsplasser for fire ekstra overgangssteder ble bygget, og der gikk marinens landgangsbåter i skytteltrafikk over fjorden. I løpet av november ble det utført 2 130 turer, rundt 50 000 soldater og 6 030 lastebiler ble fraktet over fjorden – et gjennomsnitt på 1 700 mann og 600 kjøretøy per dag. Lyngenfjorden var det mest sårbare stedet under hele det store tilbaketoget, men til tyskernes store forbauselse fikk de krysse fjorden uten angrep fra de allierte.

28. oktober 1944, samme dag som arméstaben etablerte seg i Skoganvarre, mottok Rendulic Hitlers ordre om tvangsevakuering av sivilbefolkningen, og nedbrenning av bebyggelsen øst for Lyngen. Ordren fikk dramatiske følger for de sivile innbyggerne i Finnmark og Nord-Troms, og ble en av de mest dramatiske hendelser i landsdelens historie.

I skriv datert 4. november 1944 formidlet OKW en beslutning tatt av Hitler. Kilpisjärvi-stillingen skulle bygges ut og holdes vinteren gjennom, mens Lyngen-stillingen ble bygget ut til en uinntagelig festning. I området rundt Lyngen skulle innbyggerne evakueres og bebyggelsen brennes ned så sant den ikke kunne benyttes av egne tropper.

På ordre fra Hitler ble en forsvarslinje bygget i fjellområdene mellom Lyngen i Troms og Kilpisjärvi i Finland. Byggearbeidene ble utført på kort tid med en veldig innsats av tyske pionersoldater og ingeniører, og hensynsløs bruk av krigsfanger. Vinteren 1944–1945 var Kilpisjärvi-stillingen operativ med bergjegere fra 6. Gebirgs-Division.

I april 1945 trakk tyskerne seg ut av Kilpisjärvi-stillingen, og grupperte seg i Lyngen-stillingen som var den permanente forsvarslinjen mellom Skibotndalen og Signaldalen.

25. november 1944 ble kommandoen over området Lyngen-Narvik overført til general Ferdinand Jodl og 19. bergarmékorps. Samtidig fikk korpset benevnelsen «Kommando Armee-Abteilung Narvik». Rundhaug var hovedkvarter for korpsstaben fra 18. desember 1944 og frem til den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945.

I slutten av november 1944, mens arméstaben lå på Rundhaug i Indre Troms, gjorde Rendulic de siste forberedelser med å etablere en ny overkommando på Lillehammer. Opprinnelig var Trondheim tiltenkt som hovedkvarter, men ble etter nærmere vurdering endret til Lillehammer. Flyttingen av hovedkvarteret skjedde i henhold til en ordre fra Hitler datert 29. oktober 1944.

I begynnelsen av desember 1944 ble 618 offiserer og mannskaper fra Lapplandsarméens overkommando flyttet fra Rundhaug i Målselv til Lillehammer. Blant offiserene var det sju generaler. Transporten foregikk først med bil til Mo i Rana, derfra ekstratog sørover på Nordlandsbanen og Dovrebanen.

Fra 18. desember 1944 klokken 6 var AOK Norwegen oppløst, og den tyske militære ledelsen i Norge overført til 20. Gebirgs-Armee (Lapplandsarméen) på Lillehammer. I en måned var Rendulic Wehrmachtbefehlshaber Norwegen (øverste sjef for Wehrmacht i Norge), men allerede 18. januar 1945 ble Rendulic avløst av en annen general med krigserfaring fra Lapplandsarméen, general Franz Böhme.

I løpet av januar 1945 var tilbaketrekningen til Lyngen fullført, og dermed var også operasjon Nordlicht i prinsippet fullført. Men transporten av enheter videre sørover fortsatte, og i arméens krigsdagbok blir disse transportene benevnt som Nordlicht-bevegelser.

Fra slutten av desember 1944 befant det seg troppestyrker under transport til Tyskland hele veien fra Troms til Oslo. Mye av transporten foregikk på jernbane fra Mo i Rana til Oslo, der det var skipstransport over til Danmark. Av Lapplandsarméens seks mest slagkraftige divisjoner ble bare to igjen i Norge, 6. Gebirgs-Division i Lyngenlinjen, og 7. Gebirgs-Division som reserve ved svenskegrensen i Sør-Norge. Disse to divisjonene var samlet sett også de meste slagkraftige enhetene den tyske hæren i det hele tatt hadde igjen i Norge ved kapitulasjonen i mai 1945.

I tiden desember 1944 til april 1945 ble fem av arméens divisjoner transportert sørover til andre frontavsnitt i Europa, samlet rundt 65 000 mann. Tar vi med divisjonen underveis til Sør-Norge blir det rundt 80 000 mann av arméens største kampavdelinger sendt sørover fra Nord-Norge. I tillegg ble en rekke mindre enheter satt i marsj sørover, slik at det samlede tallet for hæren kunne være så mye som 100 000 mann. Uttransporten av avdelinger fra Lapplandsarméen skjedde på befaling fra Hitler datert 29. oktober 1944.

Den 15. april 1945 meldte overkommandoen på Lillehammer at uttransporten av de største forband innen rammene av Nordlicht var avsluttet. Med det var også operasjon Nordlicht endelig fullført og avsluttet.

• Kriegstagebuch (Geb.)AOK 20 (Führungsabteilung): Abteilung Ia
• Kriegstagebuch (Geb.)AOK 20 (O.Qu.-Abt.): Oberquartiermeisterabteilung
• KTB (Geb)AOK 20 1.7.44 – 18.12.44
• KTB (Geb)AOK 20 1.7.44 – 18.12.44 Fagstaber
• KTB (Geb)AOK 20 19.12.44 – 8.5.45