Angiver, person som i krigstid utilbørlig gir opplysning til fienden om en som har gjort noe straffbart, om hvor en ettersøkt kan finnes eller liknende.
Under den tyske okkupasjon av Norge ble motstandsbevegelsens folk og andre norske patrioter i stor utstrekning angitt til de nazistiske makthavere. Forholdet ble ansett som landsforræderi, og angivere ble etter frigjøringen straffet etter landssvikloven av 21. feb. 1947 eller i grovere tilfeller etter den alminnelige forræderibestemmelse i straffeloven av 1902 § 86. Etter en revisjon av straffeloven 15. des. 1950 (jf. beredskapslovene) fikk loven i § 86 nr. 6 en uttrykkelig straffebestemmelse om angiveri til fienden i krigstid eller med krigstid for øye.
I den nåværende straffeloven av 2005, inngår angiveri i den generelle formulering i § 119 om landssvik ved å «yte fienden eller okkupasjonsmakten bistand mot Norge eller skade den norske forsvarsevnen».
Den som under normale forhold gir opplysninger til politiet om straffbare handlinger eller oppholdsstedet for en ettersøkt, er ingen angiver, og vil være underkastet vanlig vitneplikt. I enkelte tilfelle har man også plikt til selv å varsle om fremtidige straffbare handlinger man er kjent med etter reglene om avvergingsplikt.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.