Tyske soldater marsjerer nedover Karl Johan 9. april 1940.
Nikolaus von Falkenhorst (1885–1968) var sjef for Wehrmacht i Norge under mesteparten av krigen.
Av /German Federal Archive.
Lisens: CC BY 3.0

Wehrmacht, Nazi-Tysklands væpnede styrker, opererte i Norge under andre verdenskrig fra april 1940 til mai 1945. På det meste, høsten 1943, var det 380 000 tyske soldater i Norge. Dermed var Norge det tyskokkuperte landet med flest tyske soldater per innbygger under andre verdenskrig.

Den militære sjefen for de tyske styrkene i Norge var frem til desember 1944 Nikolaus von Falkenhorst. De siste månedene hadde henholdsvis Lothar Rendulic og Franz Böhme ledelsen.

Operasjon Weserübung

Tyske soldater har satt et lite hakekorsflagg på polarsirkelmonumentet, 23. mai 1940.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
En gruppe tyske bergjegere under slaget om Narvik i april-juni 1940. Bergjegerne utgjorde tyngden av de tyske stridskrefter i Nord-Norge i 1940.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Wehrmachts operasjoner i Norge begynte med operasjon Weserübung, overfallet på Norge og Danmark, den 9. april 1940. Planleggingen hadde begynt i det små i desember 1939, der særlig Kriegsmarine var en pådriver for å få tilgang til norskekysten som operasjonsområde. Sjefen for Kriegsmarine, storadmiral Erich Raeder, forsøkte å overtale den tyske føreren Adolf Hitler om viktigheten av å okkupere Norge, og benyttet blant andre Vidkun Quisling til å fremme sin argumentasjon under dennes besøk i Berlin i desember 1939.

Etter en nølende start ble det mer fart i planleggingen vinteren 1940, særlig etter den såkalte Altmark-saken. I slutten av februar 1940 ble general Nikolaus von Falkenhorst utpekt til sjef for operasjon Weserübung, og den 1. mars 1940 utstedte Hitler sin formelle ordre for angrepet på Danmark og Norge. Operasjonen, som Hitler omtalte som «historiens dristigste operasjon», innebar bruk av så godt som hele den tyske marinen, store flystyrker og mer enn 100 000 mann fra hæren. I ettertid er overfallet på Norge og Danmark omtalt som krigshistoriens mest vellykkede strategiske overfall.

De tyske styrkene som angrep Norge hadde fellesbetegnelsen Gruppe XXI, et navn som var avledet av armékorpset ledet av von Falkenhorst, XXI. armékorps. Under von Falkenhorsts ledelse hadde armékorpset deltatt under felttoget i Polen i september 1939. Før angrepet på Norge ble Gruppe XXI tildelt seks divisjoner, hvorav kun én, 3. bergdivisjon, hadde kamperfaring fra Polen.

I løpet av felttoget, i mai 1940, ble også 2. bergdivisjon overført til Norge. Selv om også denne divisjonen hadde kjempet under felttoget i Polen, besto den tyske angrepsstyrken overveiende av ferske rekrutter uten kamperfaring under ledelse av reservebefal. Likevel viste det seg snart at hverken norske eller allierte styrker var i stand til å hamle opp med de tyske avdelingene, som selv om de besto av unge gutter under ledelse av lærere, bankfunksjonærer og statsansatte byråkrater, viste seg å ha blitt sveiset sammen til slagkraftige enheter under sin kortvarige treningsperiode.

Armeeoberkommando Norwegen

Etter felttogets avslutning ble de tyske divisjonene stående som okkupasjonsstyrker der de hadde endt kampene, men allerede sommeren 1940 begynte den stadige omorganiseringen som kom til å kjennetegne Wehrmachts disposisjoner i Norge. Helt i nord ble Gebirgskorps Norwegen opprettet, bestående av de to bergdivisjonene, som opprinnelig var blitt opprettet med styrker fra den tidligere østerrikske hæren. Høsten 1940 ble ytterligere to armékorpskommandoer opprettet i Norge, XXXIII. armékorps i Midt-Norge og XXXVI. armékorps i Sør-Norge. Selv om disse navnene skulle endre seg i løpet av okkupasjonen (LXX. armékorps overtok i Sør-Norge mens LXXI. armékorps gjorde det samme i Nord-Norge), ble denne territorielle inndelingen i hovedsak opprettholdt fram til den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945.

For å markere at von Falkenhorsts kommando sto over de øvrige armékorpskommandoene, skiftet Gruppe XXI navn til Armeeoberkommando Norwegen (AOK Norwegen) mot slutten av 1940. Som takk for det vellykkede felttoget ble von Falkenhorst forfremmet til generaloberst sommeren 1940 og tildelt Jernkorsets Ridderkors. I tillegg til å være sjef for hærsoldatene Armee Norwegen var Generaloberst von Falkenhorst også formelt sjef for mannskapene i Luftwaffe og Kriegsmarine, noe som ga ham tittelen Wehrmachtbefehlshaber Norwegen. Imidlertid ble kommandoforholdene mellom de ulike våpengrenene aldri helt avklart, og innenfor den tyske militære ledelsen i Norge foregikk det stadige revirkamper under hele okkupasjonen.

Selv om felttoget i Norge var avsluttet, fortsatte nye tyske soldater å ankomme landet. Allerede i september/oktober 1940 hadde antallet tyske soldater i Norge steget til mer enn 200 000 mann. Vinteren 1941 ble styrkene i Norge ytterligere forsterket, ettersom raidet mot Lofoten i starten av mars dette året (operasjon Claymore) førte til at Hitler fryktet at de allierte ville gå til et storstilt angrep mot Norge etter at tyskerne hadde iverksatt angrepet på Sovjetunionen (se Østfronten).

Operasjon Barbarossa

Måløy-raidet var en alliert landgangsoperasjon mot Måløy og Sør-Vågsøy, utført 27. desember 1941 av 576 britiske kommandosoldater med betydelig støtte fra luft- og sjøstridskrefter. I Måløy-raidet deltok også en norsk avdeling under kaptein Martin Linge (kompani Linge). Bildet viser britiske kommandosoldater med tyske krigsfanger etter raidet.
Av .
Lisens: Public domain

Kort tid før felttoget i øst skulle begynne hadde AOK Norwegen opprettet et hovedkvarter i Rovaniemi, og herfra ledet von Falkenhorst Armee Norwegens angrep mot Murmansk og Kandalaksja. I nord marsjerte Gebirgskorps Norwegen inn i det daværende finske Petsamo samtidig med at operasjon Barbarossa ble iverksatt, men først en uke senere fortsatte 2. og 3. bergdivisjon angrepet over den sovjetiske grensen. Det viste seg snart at håpet om å trenge gjennom til Murmansk var urealistisk, og utover høsten stagnerte den tyske frammarsjen ved elven Litsa.

Lenger sør ble tyske styrker overført fra Norge sammen med andre tyske og finske tropper, og satt inn i angrepet mot landsbyen Salla i de midtre deler av Finland, men også her ble det snart klart at et framstøt mot Kandalaksja var urealistisk. Etter flere måneders harde kamper innrettet begge sider seg på stillingskrig langs en frontlinje som ble liggende mer eller mindre fast de neste tre årene.

I romjula 1941 utførte allierte og norske spesialstyrker operasjon Archery, det såkalte Måløy-raidet. Selv om den rent militære effekten av raidet var liten, fikk det konsekvenser for den tyske okkupasjonsmakten ved at operasjonen styrket Hitlers antagelse om at den tyske stillingen i Norge var truet av alliert invasjon. Kort tid etter raidet ble von Falkenhorst beordret tilbake til hovedkvarteret i Oslo, mens hans ansvarsområde ble delt i to, slik at de tyske styrkene i Finland og Øst-Finnmark ble underlagt den nyopprettede Armeeoberkommando Lappland under ledelse av general Eduard Dietl. Skillet mellom de to arméoverkommandoene gikk langs en linje fra Sirma på den norsk-finske grensen, over Hopseidet og videre opp til Gamvik ytterst på Nordkinnhalvøya. På grunn av forsyningsvanskeligheter ble grensen etter hvert justert til Kinnarodden lenger vest.

«Denne krigens skjebnesone»

Tyske soldater med sine norske støttespillere i september 1942. Sjef for Wehrmacht i Norge, Nikolaus von Falkenhorst, er nummer to foran fra venstre (med stokk). Videre står Josef Terboven, Wilhelm Rediess og Vidkun Quisling. Bak til venstre, nærmest folkemengden, står den norske nazistiske politikeren Rolf Jørgen Fuglesang. Helt til høyre står den norske Førergarden.

Tyske soldater marsjerer gjennom Hamar. Norge var det tyskokkuperte landet med flest tyske soldater per innbygger under andre verdenskrig.
To norske kvinner med tyske soldater i Brønnøysund i 1943. Rundt 10 000 norske tyskerbarn eller krigsbarn ble født under og i månedene etter krigen.
/Arkiv i Nordland.
Lisens: CC BY SA 2.0

For tyske soldater i Norge ble de neste to årene preget av storstilt styrkeoppbygning og intense forberedelser for å møte en alliert invasjon som aldri kom. Vinteren 1942 definerte Hitler Norge som «denne krigens skjebneområde», og insisterte på at så godt som samtlige av marinens skip skulle forlegges til Norge. Dette gjorde at store deler av den tyske flåten, deriblant slagskipet Tirpitz og slagkrysseren Scharnhorst ble stasjonert i norske fjorder. Scharnhorsts søsterskip Gneisenau ble skadet på vei til Norge, men Hitler bestemte at de to intakte kanontårnene skulle settes inn som stasjonære festninger. I løpet av 1943 ble tårnene montert på Ørland og Fjell for å beskytte innseilingen til henholdsvis Trondheim og Bergen.

De tyske skipene utgjorde en konstant trussel mot alliert skipsfart. Faktisk var det etterretningsopplysninger om at Tirpitz hadde forlatt liggeplassen utenfor Trondheim som gjorde at konvoien PQ 17 ble beordret spredt sommeren 1942, med katastrofalt resultat. Skip etter skip ble senket av tyske fly og ubåter, som reelt sett var en mye større trussel mot den allierte konvoitrafikken mot Murmansk enn det de tyske slagskipene var.

Også for hæren innebar Hitlers bekymring for nordflanken ytterligere forsterkninger, og vinteren 1942 ble 25. panserdivisjon satt opp i Norge. I 1942–1943 ble også flere statiske sikringsdivisjoner opprettet i Norge, mens de mest kampklare avdelingene ble byttet ut med «utkjempede» avdelinger fra Østfronten. Selv om kampkraften i Armee Norwegen ble redusert som følge av denne utvekslingen, forble de tyske styrkene i Norge en imponerende størrelse rent tallmessig sett. Høsten 1942 passerte antallet tyske soldater i Norge 300 000, og året etter kom antallet opp i et foreløpig toppunkt på rundt 380 000 mann. Dermed var Norge det tyskokkuperte landet med flest tyske soldater per innbygger under andre verdenskrig.

Disiplin og ideologisk radikalisering

De tyske soldatene levde under streng disiplin, og et foreløpig ukjent antall ble skutt av sine egne kamerater for forseelser som forsøk på faneflukt til Sverige, grove tyverier fra Wehrmacht-lagre eller medsoldater, samt såkalt «nedbryting av forsvarsevnen». Som institusjon ble Wehrmacht stadig mer radikalisert i etterkant av nederlaget ved Stalingrad, og nazi-ideologien ble brukt enda mer aktivt enn tidligere mot slutten av krigen for å motivere soldatene til fortsatt kamp. Blant annet ble det satt inn såkalte «nasjonalsosialistiske føringsoffiserer», som hadde i oppdrag å omdanne soldatene til politisk-ideologiske «kjempere».

Selv om soldatene ble utsatt for et sterkt ideologisk trykk, er det ingen tvil om at det nazi-ideologiske budskapet fant gjenklang blant de tyske soldatene i Norge. Attentatet mot Hitler den 20. juli 1944 ble for eksempel møtt med stor uforstand blant befal og mannskaper i de tyske avdelingene i Norge, og det store flertallet av soldatene hilste de drakoniske represaliene og den ytterligere radikaliseringen av det tyske samfunnet velkommen. Etter hvert som det ble klart at den allierte invasjonen ville finne sted på kontinentet og ikke i Norge, ga mange også uttrykk for at de helst ville dra til fronten og kjempe i stedet for å sitte uvirksomme i Norge. For mange ble dette et ønske som gikk i oppfyllelse, ettersom uttransport av avdelinger fra Norge fortsatte nærmest helt fram til siste slutt.

Tilbaketog og kapitulasjon

Et av bildene som ble symbol på seieren: Tyskerne overgir Akershus festning til de norske hjemmestyrkene. Fra venstre: Terje Rollem, major Wilhelm Nichterlein og hans assistent hauptmann Johannes Hamel.

Av /NTB Scanpix ※.
På det meste var det om lag 380 000 tyske soldater i Norge. Etter at krigen var over i mai 1945 måtte alle reise hjem. På bildet forlater 2 000 tyske soldater Drammen.

Høsten 1944 inntraff dessuten nok en gang kraftige kamphandlinger på norsk jord, etter at de tyske styrkene i Finland, fra sommeren 1942 omdøpt til 20. Gebirgsarmee, trakk seg tilbake med sovjetiske tropper i hælene. Særlig på Litsafronten kom det til harde kamper, en bitter strid som også fortsatte inn i Norge, men som avtok etter den sovjetiske erobringen av Kirkenes. Selv om den sovjetiske forfølgelsen stanset, benyttet tyskerne seg av den brente jords taktikk mens de trakk seg tilbake gjennom Finnmark og Nord-Troms, før de installerte seg bak Lyngenstillingen mot slutten av 1944. Med det kom antallet tyske soldater i Norge for en periode opp i mer enn en halv million mann.

Den 18. desember 1944 ble Armeeoberkommando Norwegen oppløst og Generaloberst von Falkenhorst gitt avskjed. Hovedkvarteret ble forflyttet til Lillehammer, og ledelsen for de tyske styrkene i Norge ble fra nå ført av 20. Gebirgsarmee under Generaloberst Lothar Rendulic, som allerede i slutten av januar 1945 overlot styringen til general Franz Böhme. Da Tyskland kapitulerte betingelsesløst den 8. mai samme år hadde Böhme fortsatt 322 600 soldater under sin kommando, fordelt på 192 500 mann i hæren, 80 450 i Kriegsmarine og 49 560 mann i Luftwaffe. Noe av det siste det tyske militære hovedkvarteret i Norge gjorde før kapitulasjonen var å opprette en ny divisjon, 9. bergdivisjon, samt sende en henstilling til Wehrmachts overkommando om å få fritak fra bestemmelsen om at Hitler-hilsenen skulle erstattes med vanlig militær hilsen etter Hitlers død. Denne anmodningen ble avslått.

Ettertid

Wehrmacht etterlot seg mange fysiske spor langs kysten av Norge, hvor de bygde flere forsvarsverker, det såkalte Festung Norwegen. Bildet viser steinvegger tyskerne bygde rundt hus og installasjoner for å beskytte mot vind i Honningsvåg.
Av /NTB Scanpix.

Tysk kystfort fra andre verdenskrig i Fjaler, delvis restaurert og åpent for turister.

Av /NTB Scanpix.

I Norge er de fysiske sporene etter Wehrmacht fortsatt synlige, ikke minst langs kysten, der den såkalte Festung Norwegens mange betongstøpte kystfort stadig ligger som «kulturminner» etter okkupasjonen. Også på andre måter etterlot de tyske soldatene seg spor i Norge, ikke minst ved å bli fedre til rundt 10 000 barn med norske kvinner. Anslagene for hvor mange norske jenter og kvinner som hadde forhold til tyske soldater varierer stort sett mellom 40 000 og 50 000, men kun et fåtall, rundt 1000 par, giftet seg i løpet av krigsårene. Dels skyldtes praktiske vanskeligheter som at soldatene stadig ble forflyttet, men også ideologiske hindringer som tvil om jentenes germanske avstamning kunne spille inn. Mange par benyttet tiden etter frigjøringen, da de tyske soldatene ble avvæpnet og plassert i reservater, til å inngå ekteskap, noe som for de norske kvinnene innebar at de mistet statsborgerskapet og måtte følge sine ektemenn hjem til et utbombet Tyskland.

Selv om forholdene i Norge ikke kan sammenlignes med de tilsvarende i Øst-Europa, gjorde Wehrmacht seg skyldige i tallrike forbrytelser også her i landet. Under felttoget 1940 ble flere titalls sivile skutt og drept av tyske soldater, og helt fram til kapitulasjonen var tyske soldater involvert i voldelige overgrep mot nordmenn. Verst gikk Wehrmachts opptreden under den tyske okkupasjonen utover mennesker som ble ansett som rasemessige mindreverdige etter den nazistiske «verdensanskuelsen». Selv om tyske soldater i mindre grad var direkte involvert i arrestasjonen av de norske jødene, var Wehrmachts tilstedeværelse en helt nødvendig forutsetning for at aksjonen kunne gjennomføres, og tyske soldater holdt vakt både før avreise og under transporten da deportasjonene av norske jøder fant sted.

Også sovjetiske krigsfanger og serbiske politiske fanger (tidligere partisaner) som ble transportert til Norge ble ofre for tallrike forbrytelser fra Wehrmachts side. Av de rundt 100 000 sovjetiske krigsfangene i Norge omkom rundt 13 000 mann i tysk varetekt innenfor landets grenser, et tall som er høyere enn de samlede norske tapene av menneskeliv under hele krigen og over hele verden. Dette var det kanskje tydeligste tegnet på at Wehrmacht i Norge ikke skilte seg nevneverdig fra tilsvarende tyske avdelinger på andre frontavsnitt, i den forstand at også Wehrmachts styrker i Norge var sterkt preget av den nazistiske ideologien som kjennetegnet Det tredje rikets militærvesen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kjetil Korsnes & Olve Dybvig, Wehrmacht i Norge. Antall tysk personell fra april 1940 til mai 1945. Tromsø/Narvik: UiT Norges arktiske universitet/Narviksenteret, 2018.
  • Omer Bartov, Hitler’s Army. Soldiers, Nazis, and War in the Third Reich. New York/Oxford: Oxford University Press, 1992
  • Ebba B. Drolshagen, Den vennlige fienden. Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge. Oslo: Spartacus, 2012
  • Rolf Hobson & Tom Kristiansen, Norsk forsvarshistorie, Bind 3: 1905–1940. Total krig, nøytralitet og politisk splittelse. Bergen: Eide forlag, 2001
  • Marianne Neerland Soleim, Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941–1945. Antall, organisering og repatriering. Oslo: Scandinavian Academic Press/Spartacus forlag, 2009
  • Wolfram Wette, The Wehrmacht. History, Myth, Reality. Cambridge, MA/London: Harvard University Press, 2006 (første gang utgitt på tysk 2002)
  • Earl F. Ziemke, The German Northern Theater of Operations 1940–1945. Department of the Army Pamphlet No. 20–271. Washington, D.C.: U.S. Government Printing Office

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg