Krigsforbrytere, personer, både militære og sivile, som i krig begår handlinger som strider mot krigens lover og sedvaner (folkeretten, internasjonale avtaler osv.). Begrepet oppstod på 1800-tallet.

Spørsmålet om avstraffelse av krigsforbrytere ble ikke aktuelt før etter den første verdenskrig, da det i Versaillestraktatens art. 227 ble bestemt at ekskeiser Wilhelm 2 skulle dømmes av en mellomfolkelig domstol for å ha krenket internasjonal moral og bindende traktater. Dette bortfalt imidlertid da Nederland nektet å utlevere ham, og USA ikke undertegnet traktaten.

Samme fredstraktats art. 228 bestemte at det skulle reises tiltale mot andre tyske krigsforbrytere ved allierte militærdomstoler, men tyskerne søkte på alle måter å hindre dette, og til slutt ble man enige om at disse krigsforbrytere skulle dømmes av den tyske Reichsgericht i Leipzig. Etter at retten hadde avsagt 6 meget milde dommer og 87 frifinnelser, fant de allierte det nytteløst å fremme flere saker.

Under den annen verdenskrig ble avstraffelsen av krigsforbrytere et viktig krigsmål. Dette fikk bl.a. uttrykk i St. James-deklarasjonen 1942 og Moskva-deklarasjonen 1943. Som et ledd i oppgjøret med krigsforbrytere ble en krigsforbryterkommisjon nedsatt i London i slutten av 1943. Kommisjonens hovedoppgave var å sette opp lister over krigsforbrytere, bygd på anklagemateriale fra de land hvor forbrytelsen var forøvd. Fra norsk side ble det sendt inn vel 300 anklageskrifter, som alle ble godkjent av kommisjonen.

8. august 1945 ble det i London undertegnet en avtale om opprettelse av en internasjonal domstol for å pådømme sakene mot de store tyske krigsforbrytere. Denne domstol skulle ha myndighet til å pådømme: a) forbrytelser mot freden, b) de egentlige krigsforbrytelser, c) forbrytelser mot menneskeheten. Ved denne internasjonale krigsforbryterdomstol i Nürnberg foregikk 1945–46 rettergangen mot de ledende tyske nazister (se Nürnbergprosessen).

Samtidig med Nürnberg-saken ble det pådømt saker i Tyskland mot andre grupper av tyske krigsforbrytere, således mot vaktmannskaper og personell ved konsentrasjonsleirer (Bergen-Belsen-saken, Dachau-saken, Auschwitz-saken), mot «spesialister» ved gasskamre og krematorier og fra SS-laboratorier der man drev med eksperimenter på levende mennesker. En spesiell gruppe er de økonomiske krigsforbrytere som direkte eller indirekte røvet og plyndret på okkupert område.

De krigsforbrytere som hadde begått sine forbrytelser på okkupert område, fikk som hovedregel sin sak avgjort av domstolene i dette landet. Når en tysk statsborger hadde begått krigsforbrytelser i flere allierte land, ble saken vanligvis behandlet ved en alliert militærdomstol i Tyskland. Dette var f.eks. tilfellet med general Rendulic, som ledet ødeleggelsen av Finnmark og Nord-Troms.

Mot de japanske krigsforbrytere gikk man frem på tilsvarende måte. I 1946 trådte en internasjonal krigsforbryterdomstol sammen i Tokyo for å pådømme saker mot 28 japanske statsmenn og militære, deriblant fire tidligere statsministre. Dessuten ble saker mot japanske krigsforbrytere behandlet ved domstolene i enkelte land, spesielt i USA.

De forente nasjoner (Folkerettskommisjonen) har arbeidet med spørsmålet om muligheten for å få fastsatt i en internasjonal straffelov de prinsipper som ligger til grunn for avtalen om opprettelse av Nürnbergdomstolen, og bl.a. de rettsregler som er kommet til uttrykk i den avsagte dom. Dette arbeidet, sammen med andre initiativer, ledet frem til at FN i 1993 vedtok å opprette en internasjonal straffedomstol i Haag for forbrytelser begått i det tidligere Jugoslavia (se Den internasjonale domstol for forbrytelser i det tidligere Jugoslavia). I 1994 vedtok FN å opprette Den internasjonale domstol for forbrytelser i Rwanda. I 1998 lyktes det å opprette Den internasjonale straffedomstol. Det følger av statuttene for disse domstolene at individer kan straffedømmes også for brudd på krigens lover eller sedvaner (i tillegg til folkemord og forbrytelser mot menneskeheten).

Ved provisorisk anordning av 4. mai 1945 ble det i Norge gitt regler om straff for utenlandske krigsforbrytere, senere avløst av lov av 13. des. 1946. Prinsippet er at handlinger som etter sin art går inn under norsk straffelov, straffes etter denne når de er forøvd på norsk område eller rettet mot Norge eller norske interesser og er i strid med krigens lover og sedvaner. Det ble etter den annen verdenskrig avsagt 15 dødsdommer over utenlandske krigsforbrytere, av disse ble 12 fullbyrdet; to dødsdømte ble benådet, og én begikk selvmord i fengselet. Ved lov om oppheving av dødsstraffen av juni 1979 ble krigsforbryterloven av 1946 endret, slik at livsvarig fengsel nå er den høyeste straff.

Etter at FN har opprettet straffedomstolene for Jugoslavia, Rwanda og Den Internasjonale straffedomstolen (Roma-domstolen), har norsk intern lovgivning bygd en «bro» mellom disse internasjonale domstolene og norsk justisforvaltning. Det kan være snakk om samarbeid av ulik karakter, som etterforskning, utlevering av mistenkte, overføring av dømte for soning i Norge. De relevante lover er lov av 24. juni 1994 for Jugoslavia- og Rwandadomstolene, og lov 15. juni 2001 for Roma-domstolen.

I 2008 ble det for første gang siden 1940-årene ført en rettssak for norske domstoler om krigsforbrytelser. Den tiltalte var norsk statsborger, men opprinnelig fra Bosnia og tiltalt for krigsforbrytelser under krigen i Bosnia i 1992.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.