Illegal presse, aviser, flyveblad og andre skrifter som blir fremstilt og distribuert i hemmelighet av opposisjonelle kretser i samfunn der de på grunn av sensur eller andre inngrep i ytringsfriheten ikke kan gjøre sin mening gjeldende på annen måte. Den illegale pressens historie er omtrent så gammel som boktrykkerkunstens, og den har forløpere i oldtidens, middelalderens og renessansens satiriske vegginnskrifter, oppslag o.l.; se paskvill.

Illegal presse fikk større betydning fra slutten av 1700-tallet som våpen i kampen mot absolutismen. Etter som trykkefriheten ble mer og mer alminnelig, kom illegal presse til å spille en mindre rolle i andre europeiske land enn det tsaristiske Russland, der de revolusjonære spredte illegale skrifter, dels fremstilt i utlandet og smuglet over grensen, dels i hemmelige trykkerier innenlands. En ny blomstring fikk den illegale presse i Europa under diktaturets periode etter den første verdenskrig, f.eks. i Italia og Tyskland, og ganske særlig fikk den illegale presse stor utbredelse i de tyskokkuperte land under den annen verdenskrig. De land hvor den illegale presse i disse årene spilte den største rollen var Frankrike, Jugoslavia, Nederland og Norge. I Danmark kom den illegale presse relativt sent i gang, men i de siste par år fikk blad som Information stor betydning.

I Norge ble det fra tidlig på sommeren 1940 grepet hardt inn overfor den norske pressen, og fra samme tid dukket det opp illegale skrifter som organer for den nasjonale motstandsbevegelse. Innholdet var dels meningsytringer mot tyskerne og NS, dels opplysninger om faktiske forhold som ikke ble gitt i den tyskkontrollerte presse og kringkasting. I begynnelsen forekom disse skrifter spredt og tilfeldig, ofte fremkalt av spesielle begivenheter eller situasjoner (f.eks. forhandlingene om riksrådet og kongens avsettelse), og distribusjonen foregikk gjerne etter kjedebrev-prinsippet. Skriftene var maskinskrevne eller (oftest) stensilerte; undertiden ble også trykkpresser tatt i bruk. Etter hvert som motstandsbevegelsen kom inn i fastere former, ble det dannet faste redaksjoner for den illegale presse og bygd opp ganske omfattende organisasjoner for spredning av avisene.

En ny fase i utviklingen ble innledet da tyskerne fra juli 1941 beslagla radioapparatene og forbød lytting på annet enn tyske og tyskkontrollerte stasjoner; fra da av ble det en hovedoppgave for den illegale presse å spre opplysninger også om begivenhetene ute, militært og politisk. Den brakte nyheter utenfra (vesentlig via alliert kringkasting) og fra Norge og gav gjennom sine kommenterende artikler og sin spredning av hjemmefrontens paroler et overordentlig viktig bidrag til den sivile holdningskampen. Tyskerne og NS-myndighetene bekjempet den illegale presse med alle midler. Særlig hardt rammet ble den ved den store opprulling februar 1944, da bl.a. 8–10 aviser i Oslo ble stanset; mange av medarbeiderne ble arrestert eller måtte flykte. Allikevel dukket stadig nye aviser opp. Gjennom den illegale presse var befolkningen godt informert om det som virkelig skjedde under hele okkupasjonen.

Man regner med at det i Norge ble utgitt mer enn 300 illegale blad, de største med opplag på 5000–6000. Særlig kjent ble Bulletinen som hadde tilknytning til Hjemmefrontens ledelse, London-nytt, Alt for Norge og Friheten. Mellom 3000 og 4000 mennesker ble arrestert for å ha skrevet eller distribuert illegale aviser; av disse ble 62 henrettet og 150 døde i fangenskap.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.