Espeland var en tysk fangeleir, offisielt hetende Espeland Polizeihäftlingslager, som ble brukt som leir for politiske fanger i vestlandsregionen fra januar 1943 til 9. mai 1945. Den lå utenfor Bergen og var i sin tid en av Sipo og SDs fire fangeleirer i Norge, sammen med Tromsdalen, Falstad og Grini. Ferdig utbygd hadde fangeleiren en kapasitet på rundt 380 fanger. Gjennom sine over to år i drift huset den totalt 2026 fanger, hvorav hundre utenlandske.

Espeland fangeleir avløste Ulven ekserserplass, som siden august 1940 hadde vært i bruk som interneringsleir for Sipo og SDs fanger. Sommeren 1942 ble det bestemt at hele Ulven interneringsleir skulle forbeholdes militære aktiviteter, og en hensiktsmessig beliggenhet for den nye fangeleiren ble funnet like ved industritettstedet Espeland utenfor Bergen.

Byggearbeidene på Espeland tok til i august 1942. De ble organisert av SS-Wirtschafter Rudolf Klotz og dennes Gruppe Bauwesen, som var SS’ egen byggeorganisasjon i Norge. Arbeidskraften hentet SS fra Ulven-fangene og fra innleide norske firmaer. Ulven ble gradvis tømt og 28. september 1943 helt avløst av Espeland. 

I januar 1943 flyttet fanger inn i den første mannskapsbrakken på Espeland. Ytterligere to brakker stod ferdig henholdsvis i februar og juli det året. Det fantes på det tidspunktet også en boligbrakke for vaktmannskapene, samt en kombinert bo- og administrasjonsbrakke for leirledelsen. En enecellebrakke for mannlige fanger, kalt «Lenken», ble ferdigstilt i august 1943. Her satt menn som var underlagt strengere bevoktning og soningsforhold. En tilsvarende enecellebrakke for kvinner ble tatt i bruk i mars 1944. Da utbyggingsarbeidene ble avsluttet måneden etter, hadde leirens fasiliteter også blitt supplert med en kjøkkenbrakke og en vaske- og toalettbrakke.

Espeland tjente som en forlengelse av Bergen kretsfengsel, siden Sipos kapasitet der var sterkt begrenset. Leiren fungerte som oppbevarings- og disiplineringsanstalt for Sipo og SDs fanger, som med unntak av noen få kriminelle var politiske fanger. Hensikten var å holde fangene der for et kortere tidsrom. Noen ble løslatt fordi Sipo og SD ikke fant bevisgrunnlag for å holde dem videre fengslet, mens andre slapp ut fordi disiplineringen ble antatt å ha vart tilstrekkelig lenge. 627 fanger ble etter hvert overført til Grini fangeleir, som var innrettet for langtidsopphold, i tillegg til å være gjennomgangsleir for de mange som med tiden var tenkt videresendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland.

Fangene på Espeland ble til daglig satt i arbeid i nærområdene, men også i forskjellige deler av Bergen og Os. Arbeidet bestod i skogshogst, gårdsarbeid og mindre bygge- og vedlikeholdsarbeid. Mye av den indre driftstjenesten på Espeland ble dessuten betrodd en del av fangene. De utførte også noe administrativt arbeid etter ønske fra det tyske personellet, som dermed ble avlastet på dette feltet. Denne tvungne samhandlingen med leirforvaltningen bidro kanskje til å gjøre fangenes liv lettere fordi det til en viss grad skapte et tysk avhengighetsforhold til fangene. SS-byggeorganisasjonen og Organisation Todt var oppdragsgivere for arbeidene på utekommandoene.

Sipo og SDs tilstedeværelse i fangeleiren begrenset seg til et fåtalls menn på ledernivå, slik som leirkommandanten, forpleiningssjef, arbeidsinnsatssjef og sjefen for kvinneavdelingen. Vaktene kom fra et politivaktkompani fra det tyske ordenspolitiet (Ordnungspolizei). De var reservister, helst noe eldre enn vanlige soldater, og hadde gjerne en mer gemyttlig fremtreden som skapte mer tålelige forhold for fangene. Noen av dem strakte seg endatil langt for å hjelpe fangene med ulike ærender. Fraternisering som dette skjedde imidlertid ikke med leirledelsens samtykke, og vaktmannskapene ble jevnlig skiftet ut nettopp for å forebygge at de rakk å utvikle joviale relasjoner med fangene.      

Vaktholdet var såpass avslappet at det ikke bød på vanskeligheter for fangene å komme i kontakt med familie og kjente, så vel som lokale hjelpere, som meldte seg på arbeidsplassene. Maten som på denne måten kunne bli stukket til dem ble et kjærkomment tilskudd til en ellers enkel og beskjeden forpleining.

Fem fanger døde under oppholdet i fangeleiren.

Leirledelsen var det ustabile momentet i fangetilværelsen. Lenge skjedde mishandlinger mer sporadisk og ofrene var vanligvis nyankomne fanger. Et dramatisk skifte inntraff i desember 1944, da lederen for Sipo og SD i Bergen, Ernst Weimann, erklærte at vaktpersonalet på Espeland var for unnfallende og vennligsinnede overfor fangene. Den disiplinære oppstrammingen skjedde deretter trinnvis, med innføring av et langt strengere leirreglement, full utskiftning av vaktstyrken og delvis utskiftning av leirledelsen. Atferden inne i leiren og på arbeidsplassene ble strengt regulert.  

Mannen som særlig personifiserte de nye hardere leirforholdene, kriminalassistent i Gestapo, SS-Oberscharführer Ludwig Runzheimer, begynte i stillingen som arbeidsinnsatsleder på Espeland i januar 1945. Han gjorde utmattende straffeeksersiser til en daglig affære, og ikke engang alder og helsemessig forfatning ble tatt hensyn til. Slag, spark og tramping hørte da også med. Dette uforsonlige og ubarmhjertige regimet, som ikke stod tilbake for noen av de andre Sipo og SD-styrte leirene på sitt verste, varte like frem til Tysklands kapitulasjon.

Av ukjente grunner ble Espeland, som den eneste fangeleiren for nordmenn i Norge, ikke åpnet på frigjøringsdagen den 8. mai 1945. Reglementet ble riktignok sterkt lempet på, men det tyske vaktholdet bestod. Først på formiddagen den 9. mai, da en delegasjon fra norsk politi og Norges Røde Kors kjørte frem til leiren, ble Espeland overtatt av norske myndigheter og de gjenværende 209 fangene løslatt.

Flere av leirpersonellet ble etter krigen etterforsket for krigsforbrytelser, men bare Ludwig Runzheimer ble stilt for retten og dømt. Han ble dødsdømt for forhold både i fangeleiren og i Bergen, og henrettet ved skyting på Sverresborg festning den 6. juli 1946.

Allerede om ettermiddagen den 9. mai 1945, da landssvikoppgjøret førte til sprengt kapasitet ved Bergen kretsfengsel, ble Espeland tatt i bruk som varetektsanstalt for landssvikfanger. Minst 400 norske menn og 87 kvinner havnet i det som innen kort tid ble omdøpt til Espeland tvangsarbeidsleir. Politiet hadde ansvaret for driften, før Fengselsstyret den 1. april 1946 overtok jurisdiksjonen.

I løpet av 1948 ble Espeland tømt for landssvikfanger, og de 64 gjenværende tyskerne som sonte krigsforbryterdommer i Norge ble overført til Tyskland i løpet av dette og det påfølgende året. Da benådninger mot slutten av 1951 hadde brakt antallet tyske fanger ned til 7, ble fangeleiren avviklet, og den 21. april 1952 overlevert til Sivilforsvaret.

De neste tiårene benyttet Sivilforsvaret leirfasilitetene til kurs- og øvingsformål. Deres forsøk på å selge leiren i 1997 ble stanset etter et lokalt engasjement som fikk politisk støtte. Espeland var da den mest intakte av de over 500 tyske fangeleirene. Stiftelsen Espeland fangeleir ble opprettet i 2000 med sikte på å omgjøre stedet til museum og drive dokumentasjonsarbeid. Utstillinger og dokumentasjonssamlinger har siden blitt utviklet. Den 30. januar 2015 overtok stiftelsen eiendommen vederlagsfritt fra staten.

  • Greve, Tim: Bergen i krig. 2: 1943-1945 (Bergen, 1979)
  • Hatlehol, Gunnar D.: ”Norwegeneinsatz” 1940-1945 Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang. Doktoravhandling, NTNU, 2015
  • Nøkleby, Berit: Gestapo. Tysk politi i Norge 1940-1945 (Oslo, 2003)
  • Stokke, Michael og Kjartan Rødland: Helter, svikere og mordere (Bergen, 2011)
  • L-saker Ludwig Runzheimer og Alois Fuchs, Landssvikarkivet, Riksarkivet

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.