I januar 1943 flyttet fanger inn i den første mannskapsbrakken på Espeland. Ytterligere to brakker stod ferdig henholdsvis i februar og juli det året. Det fantes på det tidspunktet også en boligbrakke for vaktmannskapene, samt en kombinert bo- og administrasjonsbrakke for leirledelsen. En enecellebrakke for mannlige fanger, kalt «Lenken», ble ferdigstilt i august 1943. Her satt menn som var underlagt strengere bevoktning og soningsforhold. En tilsvarende enecellebrakke for kvinner ble tatt i bruk i mars 1944. Da utbyggingsarbeidene ble avsluttet måneden etter, hadde leirens fasiliteter også blitt supplert med en kjøkkenbrakke og en vaske- og toalettbrakke.
Espeland tjente som en forlengelse av Bergen kretsfengsel, siden Sipos kapasitet der var sterkt begrenset. Leiren fungerte som oppbevarings- og disiplineringsanstalt for Sipo og SDs fanger, som med unntak av noen få kriminelle var politiske fanger. Hensikten var å holde fangene der for et kortere tidsrom. Noen ble løslatt fordi Sipo og SD ikke fant bevisgrunnlag for å holde dem videre fengslet, mens andre slapp ut fordi disiplineringen ble antatt å ha vart tilstrekkelig lenge. 627 fanger ble etter hvert overført til Grini fangeleir, som var innrettet for langtidsopphold, i tillegg til å være gjennomgangsleir for de mange som med tiden var tenkt videresendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland.
Fangene på Espeland ble til daglig satt i arbeid i nærområdene, men også i forskjellige deler av Bergen og Os. Arbeidet bestod i skogshogst, gårdsarbeid og mindre bygge- og vedlikeholdsarbeid. Mye av den indre driftstjenesten på Espeland ble dessuten betrodd en del av fangene. De utførte også noe administrativt arbeid etter ønske fra det tyske personellet, som dermed ble avlastet på dette feltet. Denne tvungne samhandlingen med leirforvaltningen bidro kanskje til å gjøre fangenes liv lettere fordi det til en viss grad skapte et tysk avhengighetsforhold til fangene. SS-byggeorganisasjonen og Organisation Todt var oppdragsgivere for arbeidene på utekommandoene.
Sipo og SDs tilstedeværelse i fangeleiren begrenset seg til et fåtalls menn på ledernivå, slik som leirkommandanten, forpleiningssjef, arbeidsinnsatssjef og sjefen for kvinneavdelingen. Vaktene kom fra et politivaktkompani fra det tyske ordenspolitiet (Ordnungspolizei). De var reservister, helst noe eldre enn vanlige soldater, og hadde gjerne en mer gemyttlig fremtreden som skapte mer tålelige forhold for fangene. Noen av dem strakte seg endatil langt for å hjelpe fangene med ulike ærender. Fraternisering som dette skjedde imidlertid ikke med leirledelsens samtykke, og vaktmannskapene ble jevnlig skiftet ut nettopp for å forebygge at de rakk å utvikle joviale relasjoner med fangene.
Vaktholdet var såpass avslappet at det ikke bød på vanskeligheter for fangene å komme i kontakt med familie og kjente, så vel som lokale hjelpere, som meldte seg på arbeidsplassene. Maten som på denne måten kunne bli stukket til dem ble et kjærkomment tilskudd til en ellers enkel og beskjeden forpleining.
Fem fanger døde under oppholdet i fangeleiren.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.