Forordning, betegnelse som til ulike tider har vært brukt og brukes om lovbud, forbud, påbud og rettsakter.

Under foreningen med Danmark fellesnavnet på alminnelig lovbud, rettet til samtlige undersåtter. De ble gjort tilgjengelige ved å trykkes i en offisiell utgave (Forordninger og Aabne Breve, 1670–1813) og kunngjort, især ved kirken og på tinget. Andre navn var anordning, reglement, fundats, bekjentgjørelse, mandat, patent, plakat, oktroi. Motsatt var reskripter, lukkede brev stilet direkte til de myndigheter (f.eks. amtmenn, bisper, magistrater) som hadde å etterleve dem. Både forordninger og reskripter utgikk fra Kongen. Kollegialbrev, promemoriaer, var brev som utgikk fra et kollegium, departement. De hadde lovskraft når de hadde hjemmel i særskilt fullmakt fra Kongen.

Forordning var også betegnelse på forbud og påbud som ble utferdiget av de nazistiske myndigheter i Norge 1940–45.

I dag brukes betegnelsen om den mest inngripende formen for rettsakt innen EU. En forordning får i sin helhet lovs kraft i medlemslandene uten å måtte vedtas av det enkelte land. Forordninger kan vedtas av Unionsrådet eller Europakommisjonen og skal godkjennes av Europaparlamentet. Innholdet i flere forordninger er blitt norsk rett på grunn av EØS-avtalen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.