Nacht und Nebel-fanger

Natzweiler blir befridd av franske tropper 7. april 1945.
Natzweiler av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse
Minneplate fra 1997 over franske Nacht und Nebel-fanger. Teksten lyder «De tidligere franske NN-deporterte "Natt og Tåke". Fanger i SS' spesialleir KZ Hinzert. 1942-1943. Intet hat, men heller ingen glemsel. 21. juni 1997.»
Minneplate over franske NN-fanger av . CC BY SA 3.0

Nacht und Nebel-fanger, tysk for «natt og tåke»-fanger, var politiske motstandere av nazismen i tysk-okkuperte land som ble tatt til fange under andre verdenskrig. Fangene ble overført til Tyskland for å «forsvinne». Målet var å skremme andre fra å engasjere seg i motstandsarbeid mot okkupasjonsmakten.

Faktaboks

Uttale
naxt unt nebel
Også kjent som

Natt og tåke-fanger

NN-fanger

Lovfestningen

Ettersom motstandsaktivitetene i de tysk-okkuperte landene tiltok i styrke i løpet av 1941, diskuterte Hitler og hans stab ulike reaksjonsmåter, ikke bare mot motstandsfolkene. De diskuterte også hvordan de best kunne skremme folk flest fra å involvere seg i motstandsarbeid. Utover høsten 1941 var oppfatningen av motstandsaktivitet stort sett burde straffes med døden. For at straffen skulle virke ekstra skremmende og avskrekkende, bestemte ledelsen i Berlin at de pårørende ikke skulle informeres om hva som hadde skjedd. Uvitenheten ville styrke angsten og virke ekstra avskrekkende på andre, var nazistenes oppfatning. Slik skulle tiltaket bidra til å redusere og svekke motstandsbevegelsene i de tysk-okkuperte landene. De fangene som ikke ble henrettet umiddelbart, skulle sendes til konsentrasjonsleire i Tyskland og «forsvinne».

7. desember 1941 ga Adolf Hitler ordre om at politiske motstandsfolk i de okkuperte landene skulle overføres til Tyskland «i natt og tåke», det vil si i fullstendig isolasjon. Ordren ble formalisert i det såkalte Nacht-und-Nebel-Erlass («natt og tåke-lovfestningen») som ble undertegnet av Wilhelm Keitel, sjefen for Wehrmachts overkommando, samme dag. I lovfestningen het det:

«Det er Førerens veloverveide vilje at gjerningspersoner som angriper Riket eller okkupasjonsmakten i de okkuperte områdene skal møtes med andre tiltak enn før. Føreren mener: Ved slike forbrytelser blir frihetsstraff, også livslange tukthusstraff, betraktet som tegn på svakhet. En virksom og varig avskrekking kan kun oppnås ved dødsstraff eller gjennom tiltak som overlater de pårørende og den øvrige befolkningen i fullstendig uvisse om gjerningspersonenes skjebne. Derfor skal de overføres til Tyskland.» (Originaltekst, Staatsarchiv Nürnberg)

Begrepet Nacht und Nebel

Det er omdiskutert hvor begrepet «natt og tåke» egentlig kommer fra. I Nürnberg-rettssaken mot Wehrmachts overkommando sa lederen for rettsavdelingen, dr. Lehmann, i sitt vitnemål at Hitler selv hadde sagt at de motstanderne av naziregimet som ikke ble drept umiddelbart, skulle forsvinne i «natt og tåke» til Tyskland og holdes i full isolasjon.

Ifølge den tyske statsviteren Rainer Huhle hentet Hitler direkte inspirasjon fra Richard Wagners opera Rheingold (1869). Her har den onde Alberich en usynlighetskappe som gjør at han kan forsvinne i «natt og tåke». I tysk språkbruk var begrepsparet «natt og tåke» kjent fra Wagner og ble brukt for å beskrive en overnaturlig hendelse. Nazimyndighetene benyttet selv betegnelsen Nacht-und-Nebel-Erlass i intern brevveksling allerede i 1942, men begrepet ble sannsynligvis ikke alment kjent før under den allierte Nürnberg-rettssaken etter krigens slutt (november 1945–oktober 1946), der Wilhelm Keitel var en av de tiltalte.

Natt og tåke-leirene

NN-fangene skulle særbehandles, det vil si behandles enda dårligere enn andre fanger, og dessuten skulle deres eksistens hemmeligholdes. Derfor ble NN-fangene kun sendt til utvalgte leirer. Den viktigste Nacht-und-Nebel-Lager (NN-leir; «natt og tåke»-leir) var Natzweiler. En annen sentral NN-leir var Groβ-Rosen. I kvinneleiren Ravensbrück fantes det en egen avdeling for NN-fanger.

Ingen spørsmål om Nacht und Nebel-fangers skjebne skulle besvares, fangene fikk ikke skrive brev hjem, forpleiningen var særdeles dårlig og de måtte yte hardt tvangsarbeid. Målet var at fangene skulle forsvinne og dø og at NN-ordningen skulle skremme andre fra å engasjere seg i motstandsarbeid mot okkupasjonsmakten. I følge den tyske statsviteren Rainer Huhle var den psykologiske avskrekkingseffekten overfor den øvrige sivilbefolkningen sågar viktigere for nazistene enn fangenes utslettelse.

Antall fanger

Trygve Bratteli, senere Norges statsminister i 1971–1972 og 1973–1976, var blant de overlevende NN-fangene.
Trygve Bratteli av /Stortingsarkivet. Gjengitt med tillatelse

I alt ble omkring 7000 NN-fanger sendt til Tyskland, men det eksakte antallet er ikke kjent. Fordi SS og Gestapo i mange tilfeller handlet egenrådig og ikke gikk gjennom justisvesenet, finnes det ingen nøyaktig oversikt over hvor mange mennesker som ble ofre for NN-ordningen. Fangene skulle videre forsvinne i «natt og tåke» og protokollføringen var også derfor mangelfull.

Av de om lag 7000 kjente NN-fangene var de fleste franske: Om lag 5000 franske kvinner og menn ble sendt til Tyskland for å forsvinne i «natt og tåke». Andre NN-fanger kom fra Belgia og Nederland. Rundt 1000 nordmenn ble NN-fanger og i overkant av 500 ble sendt til Natzweiler, der halvparten døde. Mange av de norske NN-fangene hadde tilknytning til Telavåg-aksjonen (april 1942). Den mest kjente norske NN-fangen var den senere statsministeren Trygve Bratteli, som overlevde Natzweiler, og som har beskrevet sine opplevelser i boken Fange i natt og tåke (1980).

Resepsjonshistorie for begrepet «natt og tåke»

Kort tid etter krigens slutt publiserte flere overlevende sine memoarer fra NN-fangenskapet og benyttet «natt og tåke» i tittelen, som Violette Maurice (1945), den franske motstandskvinnen som overlevde NN-fangenskap i Ravensbrück, og den tyske antifascisten Arnold Weiss-Rüthel, som overlevde fem års fangenskap i Sachsenhausen. Weiss-Rüthel var ikke selv NN-fange, men benyttet begrepet som hovedtittel på sine memoarer i 1946, noe som viser at begrepet var blitt et symbol på nazi-fangenskap og nazistenes leirsystem generelt.

I 1955 gjorde Alain Renais film Nuit et brouillard («natt og tåke») begrepet til et internasjonalt symbol på nazistenes konsentrasjonsleire.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Bratteli, Trygve: Fange i natt og tåke, Tiden Norsk Forlag, Oslo 1980
  • Huhle, Rainer: «"Nacht und Nebel" – Mythos und Bedeutung», i Gedenkstättenrundbrief Nr. 184 (12/2016), s. 3-19
  • Ottesen, Kristian: Natt og tåke. Historien om Natzweiler-fangene, Aschehoug 1989, ISBN 82-03-16108-1

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg