polske krigsfanger i Norge 1942-1945

De polske krigsfangene kom til Norge på et tidspunkt da det tyske byggeprogrammet her var under kraftig opptrapping, og mangelen på arbeidskraft var akutt. Okkupasjonsmaktens målsetting var å styrke infrastrukturen i landet og forebygge mot en mulig alliert invasjon. Oppgaven som tyskerne påtvang polakkene ble å bygge forskjellige kystbefestningsanlegg. Dette var et militært arbeid som direkte tjente Tysklands krigsinteresser og skjedde således i strid med Genèvekonvensjonenes bestemmelser. Tyskland omgikk bestemmelsene ved å påstå at Polen hadde opphørt å eksistere som stat etter okkupasjonen høsten 1939, og derfor ikke lenger var omfattet av Genèvekonvensjonene.

Innsatsen ved kystbefestningsanleggene innebar et tungt og belastende arbeid, slik som tunnelboring, sprengninger og utgravninger, med søndagsfri bare én gang i måneden. I forbindelse med Adolf Hitlers ordre om å sette inn større ressurser i byggingen av Nordlandsbanen, en plan gitt navnet «Tiltak Wiking's II», ble to av bataljonene, med totalt 1042 polske krigsfanger, overført til dette byggeprosjektet i juni 1944 og stilt til Organisation Todts disposisjon. Krigsfangene ble da flyttet til leirer i Saltnes og Rotelva, hvor de måtte bli værende resten av krigen. I Rogaland fortsatte de resterende 600 polakkene i den tredje bataljonen arbeidet frem til befestningsverkene der stod ferdig i januar 1945, hvorpå krigsfangene ble fordelt til forskjellig innsats i Notodden i Telemark, samt Svinndal og Greåker i Østfold.

I starten av oppholdet i Norge fikk polakkene daglig utbetalt et mindre beløp i norske kroner for arbeidet de utførte, men valutaen ble etter kort tid erstattet av en nødpengeordning (Lagergeld) som bare kunne benyttes i leiren. Dette for å hindre at krigsfangene kom i besittelse av betalingsmidler som kunne brukes under flukt. Uansett var polakkenes økonomiske betingelser bedre enn de sovjetiske krigsfangenes, slik de også generelt hadde klart bedre livsbetingelser enn sovjeterne.

Forskjellene mellom polakkene og sovjeterne viste seg på synlige måter. Delegasjoner fra Det internasjonale Røde Kors fikk inspisere polakkenes krigsfangeleirer noenlunde jevnlig og krigsfangene fikk selv motta Røde Kors-pakker. Det siste ga polakkene blant annet muligheten til å bytte ut sine opprinnelige polske militæruniformer og kle seg i nyere uniformer. Synet av avmagrede polske krigsfanger forekom heller ikke i Norge. Hjelpen fra Røde Kors, så vel som hjelp fra lokalbefolkningen, bidro utvilsomt til å gjøre polakkenes tilværelse som krigsfanger lettere.

Også dødstallene gjenspeiler en mer fordelaktig situasjon for de polske krigsfangene. 17 polakker døde i løpet av sitt krigsfangenskap i Norge. Dette gir en dødsprosent på én, som er betydelig lavere enn andelen sovjetiske dødsfall på 13 prosent. Medisinsk hjelp var lett tilgjengelig for polakkene og kom oftest til anvendelse når arbeidsulykker inntraff. Alvorlig sykdom inntraff heller sjelden. Andelen arbeidsdyktige holdt seg konstant på godt over 90 prosent. Totalantallet polske krigsfanger forandret seg lite gjennom okkupasjonstiden. I desember 1944 talte de 1628. Dette tallmessige frafallet kan i stor grad tilskrives flukttilfeller og dels returer til Tyskland av syke krigsfanger.

Den lokale leirledelsens og vaktmannskapenes holdninger hadde en avgjørende innvirkning på hvordan behandlingen av de polske krigsfangene artet seg i praksis. Noen steder ble forholdene verre enn andre. I enkelte leirer fikk krigsfangene langt dårligere mat enn hva tyske formelle forpleiningsbestemmelser tilsa. Mishandlinger forekom sporadisk. Grov sjikane fra vaktmannskapenes side var heller ikke uvanlig og røpet et nedlatende syn på polakkene som samstemte med raseideologiske forestillinger fremmet av myndighetene i Nazi-Tyskland. Tysk personell begikk dessuten et mindre antall alvorligere krigsforbrytelser, slik som drap av pågrepne rømlinger, men også mer umotiverte skytinger.

Tidvis var polakkene innkvartert i mindre skolebygninger. Mer vanlig var bruken av trebrakker som losji. Røde Kors-inspeksjonene avdekket lite klanderverdig i det utvalget av leirene som ble besøkt. Inne i forlegningene rådet det gode hygieniske forhold. Bortsett fra når det kom til arbeidet som krigsfangene ble satt til, ser det ut til at tyskerne i det store og hele respekterte rettighetene deres som krigsfanger. Det er likevel ikke til å komme forbi at det er mest sammenlignet med de sovjetiske krigsfangenes prøvelser at polakkene synes å ha hatt det bra under sitt opphold i Norge. I forhold til vestallierte krigsfangers erfaringer i Tyskland hadde polakkene det utvilsomt mer stridt. Særlig i Nord-Norge virket de gjerne preget av det krevende arbeidet og ugjestmilde klimaet.

For de nesten 500 krigsfangene i Østfold endte oppholdet i Norge den 2. mai 1945, da et skip tok dem fra Moss til Aarhus. Planen var øyensynlig å hente dem tilbake til Tyskland, men kapitulasjonen til den tyske garnisonen i Danmark tre dager senere avsluttet fangenskapet. De 1040 gjenværende krigsfangene i Nordland og de rundt 100 krigsfangene i Telemark opplevde løslatelsen sin den 8. mai.

De første fredsdagene i Nordland åpenbarte til dels konfliktfylte forhold mellom de polske og sovjetiske krigsfangene. Alle polske krigsfanger ble etter hvert samlet i noen leirer i Sørøst-Norge, sammen med de mange polske sivile arbeiderne som hadde havnet i landet under krigen, med sikte på å sendes hjem. Ettersom Polen i mellomtiden hadde blitt underlagt et sovjetkontrollert kommunistisk styre og de østlige delene av landet var avstått til Sovjetunionen, utviklet repatrieringen seg til en problematisk affære.

Da hjemsendelsene tok til høsten 1945, nølte forholdsvis mange polakker med å returnere til hjemlandet. Den polske repatrieringskommisjonen avsluttet sitt arbeid våren 1946. 12 800 av polakkene hadde da reist frivillig tilbake til Polen eller, for et mindretalls vedkommende, til den britiske okkupasjonssonen i Tyskland. Sosialdepartementet overtok deretter ansvaret for de gjenværende 1155 polakkene som fortsatt nektet repatriering. Den påfølgende prosessen ble først avsluttet i 1949 med beslutningen om å gi varig opphold til de rundt 800 polakkene som ennå ikke hadde forlatt landet. Hvor mange av disse som hadde vært polske krigsfanger er ukjent.

• Sovjetiske krigsfanger i Norge
• Norge under andre verdenskrig
• Organisation Todt
• Operasjon asfalt
• Krigsfanger

• Berglyd, Jostein: ”Do svidanija, Dowidzenia. På gjensyn. Russiske og polske krigsfanger i Sør-Rogaland under 2. verdenskrig.” I Ætt og heim. Lokalhistorisk årbok for Rogaland 1993 (Stavanger, 1993)
• Denkiewicz-Szczepaniak, Emilia: Polska sila robocza w Organizacji Todta w Norwegii i Finlandii w latach 1941-1945 (Torun, 1999)
• Denkiewicz-Szczepaniak, Emilia: ˮProblem Repatriacji Polaków z Norwegii (maj 1945 - kwiecień 1946)ˮ i Zapiski Historyczne (Gdansk, 2014)
• Ellingsve, Arvid: Nordlandsbanens krigshistorie (Oslo, 1995)
• Gilbert, Adrian: POW. Allied Prisoners in Europe, 1939-1945 (London, 2006)
• Hatlehol, Gunnar D.: ”Norwegeneinsatz” 1940-1945 Organisation Todts arbeidere i Norge og gradene av tvang. Doktoravhandling, NTNU, 2015
• Kreyberg, Leiv: Kast ikke kortene. I Sanitetet – og utenfor, under krigen 1940-1945 (Oslo, 1978)
• ”Final Report (Period 11 May – 15 Dec 45) Prisoner of War Executive Headquarters Allied Land Forces Norway”, 14.12.1945. Riksarkivet, Flyktnings- og fangedirektoratet, sentralt arkiv, E boks 81
• Diverse dokumenter fra Instytut Pamięci Narodowej – Komisja Ścigania Zbrodni przeciwko Narodowi Polskiemu, Warszawa og Bundesarchiv Militärarchiv, Freiburg.