Allerede ved partikongressen i 1992 hadde Deng Xiaoping gitt en pekepinn om at den da ganske ukjente 50-åringen Hu Jintao i sin tur skulle etterfølge Jiang som Kinas øverste leder. Et generasjonsskifte fant sted i 2002–2004. Ved 16. partikongress i 2002 sa partiet farvel til «tredje generasjonen» under Jiang Zemin. Hu Jintao overtok som generalsekretær og leder for den nye «fjerde generasjonen».
Under Folkekongressen i 2003 ble Hu Jianto valgt til Kinas president. Skiftet ble fullført i 2004 da Jiang omsider trakk seg også fra sin siste maktbastion som øverste sjef for krigsmakten. Med sin sjefspost i militærkommisjonen satt Hu Jintao dermed på de tre høyeste maktposisjonene som også Jiang hadde hatt – leder for Kinas kommunistparti, presidentvervet og leder for militærkommisjonen. Dette var for øvrig første gang i folkerepublikkens historie et maktskifte ble gjennomført uten at den øverste lederen var død eller «utrensket».
Fjerde generasjonens ledere er, i likhet med mange fra tredje-generasjonen, blitt betegnet som typiske teknokrater. Da det nye politbyråets stående utvalg, maktens innerste kjerne, trådte frem under partikongressen i 2002, viste det seg at alle de ni medlemmene var ingeniører av utdannelse. Blant politbyråets 24 medlemmer er 17 ingeniører.
Kvinnenes representasjon i de øverste maktorganer var fortsatt beskjeden. Bare én kvinne, handelsminister Wu Yi, kom inn i politbyrået. Fem kvinner er blant sentralkomiteens 193 faste medlemmer. Enkelte tegn tydet på at Hu Jintao ville bli en relativt liberal og reformvennlig leder, men mer autoritære trekk kom gradvis til syne.
Kina var ved tusenårsskiftet fortsatt en ettpartistat der kommunistpartiet dominerer og gjennomsyrer samfunnet, om enn ikke i samme ekstreme grad som før. Partiet feiret i 2001 sitt 80-årsjubileum med 65 millioner medlemmer, samt 14 millioner på venteliste. Etter 13 år som partisjef etterlot Jiang Zemin seg et politisk testamente under navnet «De tre representasjoner». Av dette fremgår at partiet langt på vei er omskapt til et Quanmindang, et parti for alle lag av befolkningen, fjernt fra det opprinnelige Gongchandang, et kommunistisk klasseparti med definerte klassefiender.
Samme år ble det åpnet for at private næringsdrivende og bedriftseiere, såkalte «røde kapitalister», kunne få medlemskap og også lederverv i partiet. I propagandaen holdt partiet en nasjonalistisk heller enn en kommunistisk profil.
Myndighetene slo også i 1990-årene gjentatte ganger ned på opposisjonell virksomhet. Forsøk på å danne opposisjonspartiet «Kinas demokratiske parti» ble stanset 1998, og initiativtagere fengslet. Dette til tross for at Kina samme år hadde undertegnet FN-konvensjonen for politiske og borgerlige rettigheter. Under henvisning til at grunnloven forbyr «sabotasje mot det sosialistiske systemet», har regimet sett seg berettiget til å gripe inn mot alt som kan svekke dets maktmonopol, for eksempel åpen kritikk og krav om demokrati.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.