Kinas samtidshistorie

Xi Jinping gikk tidlig hardt ut imot korrupsjon i partiapparatet, og i løpet av perioden 2012–2014 ble en av Politbyråets mest fremtredende medlemmer, Zhou Yongkang, avsatt og etterforsket for korrupsjon. Han var støttespiller til en annen topp-politiker, Bo Xilai, som ble dømt for korrupsjon i 2013.

Fra 2013 tok Xi initiativ til etableringen av flere komiteer og politiske grupper som skulle effektivisere politikken. Disse har i til en viss grad overtatt makt fra tidligere institusjoner og komiteer; Xi har lykkes med å bli leder selv, eller sette inn sine egne politiske allierte i disse organene, og gjennom dette ytterligere befestet sin maktposisjon. Et av disse nye organene er «Det kinesiske kommunistpartiets nasjonale sikkerhetskommisjon» hvor Xi selv er formann og statsminister Li Keqiang er nestformann. Formålet med dette organet skal være å fremme et mer aktivt diplomati med Kina som en stormakt i internasjonal politikk.

Xi gjennomførte en drastisk endring i kinesisk politikk i 2018, da han med folkekongressens støtte fikk opphevet begrensningen på to femårsperioder for å sitte som president eller visepresident. Det betyr at Xi fikk mulighet for å sitte som president over den tiårsperioden som foregående presidenter hadde gjort. Dette har medført at Xi Jinping i løpet av sin andre femårsperiode som president er blitt den lederen i Kina med mest makt siden Mao. Dette gjenspeiles i tittelen politbyrået ga Xi i 2019 som «folkets leder», en tittel som ikke er blitt brukt siden Mao Zedong.

Sensuren av internett ble også strammet til. Som eksempel har Google, Facebook og Wikipedia blitt strengt sensurert under det myndighetene kaller Kinas «internett-suverenitet». Kina har i stor utstrekning utviklet egne nettsteder som alternativer, og disse er i større eller mindre grad underlagt kontroll og sensur.

Våren 1999 samlet over 10 000 tilhengere av en kvasireligiøs meditasjonsbevegelse, Falun Gong, seg utenfor kommunistpartiets hovedkvarter i protest mot påstått brutal forfølgelse fra myndighetenes side. Demonstrasjonen var den største i Beijing på ti år. Falun Gong ble straks forbudt som en «samfunnsskadelig og ondsinnet kultus».

Falun Gong har fortsatt å irritere regimet, som åpenbart betrakter en massebevegelse utenfor partiets kontroll som en fare. Falun Gong hevder at flere hundre medlemmer er døde etter mishandling i fengsel, mens myndighetene bare har innrømmet «masseselvmord».

Xinjiang, grenseprovinsen mot Sentral-Asia i vest, var i 1990-årene preget av uro og sporadiske aksjoner fra militante muslimske grupper. Aktivister fra uighurfolket, som her utgjør folkeflertallet, har reagert på økende masseinnvandring av etniske kinesere. Kina har svart med større militære styrker, strenge straffer for «terrorister» og skjerpet overvåkning av muslimske bevegelser.

Etter terrorangrepet i USA i 2001 sluttet Kina opp om den USA-ledede «kampen mot terror». Denne blir fra kinesisk side også sett som en legitimering av regimets kamp mot Xinjiang-separatistene, som påstås å stå i ledtog med terroristnettverket al-Qaida. I 2004 holdt Kina og Pakistan for første gang en felles militærøvelse i Xinjiang. Etter årtusenskiftet har spenningen i Xinjiang og konflikten med uighurene økt. I 2009 brøt det i hovedstaden Ürümqi ut oppstander som varte i flere dager. Dette begynte først som en relativt stor demonstrasjon mot kinesiske myndigheter, men utviklet seg til voldelige angrep på hàn-kinesere. Myndighetene mener at i alt 127 personer ble drept og over 1700 skadet.

I 2011 og 2013 var det også oppstander i byene Hotan, Kashi/Kashgar og Turpan med et færre antall omkomne eller skadde. I tillegg til demonstrasjoner i Xinjiang har aktivister fra islamistiske grupperinger eller separatistgrupper, som Øst-Turkestans islamske bevegelse, i de følgende årene gjennomført flere terrorangrep blant etniske kinesere andre steder i Kina i form av bussbomber eller dødelige angrep med knivstikking i folkemasser.

I 2014 startet Kina en kampanje mot terrorisme grunnet den økende uroen i Xinjiang. I de påfølgende årene ble det gjennomført stadig flere forordninger overfor uigur-befolkningen. Mange av disse var restriksjoner på kulturelle og religiøse markører som langt skjegg blant menn og bruken av hijab eller nikab blant kvinner, men også sterkere politisk skolering gjennom media og skoleverk.

Kinesiske myndigheter har blitt internasjonalt kritisert for etableringen av interneringsleire hvor personer mistenkt for subversiv virksomhet mot den kinesisk stat, eller folk som ikke forholder seg til de pålagte restriksjonene, blir tilbakeholdt. Kinesiske myndigheter sier disse leirene er leire for opplæring og omskolering for arbeidsmarkedet og mener de er en effektiv måte å få folk i arbeid. I perioden 2014-2019 var nesten 1,3 millioner innom disse leirene i følge kinesiske myndigheter. Det store flertallet av de innsatte er uigurer, selv om det også er enkelte tilhørende andre muslimske minoriteter i Xinjiang. Leirene har møtt internasjonal fordømmelse fra mange land og USA gikk i 2021 til det skritt å erklære politikken mot uigurene som folkemord. Få land har gått så langt som USA i fordømmelsen, og Kina viser på sin side til andre land som roser Kinas initiativ mot terrorisme og ser leirene som en godt virkemiddel.

I tillegg til internering av store deler av befolkningen i disse leirene, samt strenge restriksjoner på kulturelle uttrykk, har kinesiske myndigheter også ødelagt eller gjort skade på over halvparten av moskeer og helligdommer i Xinjiang. Myndighetene benekter dette og påstår at Xinjiang har flere moskeer i forhold til befolkningen enn de fleste muslimske land.

Kina er også anklaget for å omfattende overvåking og bruk av stordata-programmer i overvåkingen av uigur-befolkningen. Telekommunikasjonsselskapet Huawei har blitt kritisert for å være en leverandør til disse programmene.

Spenningen i Tibet økte etter årtusenskiftet og toppet seg i demonstrasjonene i Lhasa i mars 2008. Bakgrunnen for tidspunktet var, i tillegg til en generell misnøye med sosiale forhold og den etnisk kinesiske innvandringen til Lhasa, at verdens mediaoppmerksomhet var rettet mot Kina og Tibet i forkant av OL i Beijing senere i 2008. Demonstrasjonene startet som en markering av det tibetanske opprøret i 1959, men utviklet seg raskt til voldelige opptøyer hvor tibetanere angrep hàn-kinesere og hàn-kinesiske butikker. Opptøyene spredte seg etter hvert til etnisk tibetanske områder i naboprovinsene Gansu, Qinghai og Sichuan. Mellom 15 og 20 mennesker antas å ha blitt drept i opptøyene, mens antall skadede var nesten 400 hvorav over halvparten var politimenn.

Myndighetenes kontroll over Tibet har vært streng siden disse demonstrasjonene. I januar 2018 startet myndighetene en kampanje mot gjengkriminalitet. Flere tibetanere som har demonstrert for fri religionsutøvelse, miljøvern, eiendomsrettigheter til jord og mot offentlig korrupsjon har blitt dømt etter forordninger under denne kampanjen. Flere nye restriksjoner har også blitt pålagt religiøse ledere. Generelt blir også myndighetene anklaget for å ikke ta hensyn til maktmisbruk mot lokalbefolkningen, samt at overvåking via internett og mobiltelefoner har økt.

Xi Jinping understreket i 2020 viktigheten av å opprettholde stabiliteten i Tibet for å forsvare den nasjonale enheten. Han påpekte at patriotisme skulle inkorporeres i undervisningen i alle skoler, og manet til fortsatt innsats for alle etniske gruppers anerkjennelse av den kinesiske nasjon, kinesisk kultur, kommunistpartiet og kinesisk sosialisme. Tibetansk buddhisme burde veiledes i hvordan å tilpasse seg et sosialistisk samfunn og utvikles innenfor en kinesisk kontekst.

I Indre Mongolia demonstrerte etniske mongoler i 2011 mot myndighetene og et gruveselskap som man mente ødela tradisjonelle beiteområder og derfor var en trussel mot gjeternes økonomiske rettigheter. Dette førte til at myndighetene erklærte at politikken for gruveindustrien i beiteområder skulle legges om for å beskytte beiteområdene bedre.

I 2020 brøt det ut protester da sentrale myndigheter bestemte at mongolsk skulle byttes ut med mandarin i deler av undervisningen. Tre fag ble valgt hvor undervisningsspråket skulle være mandarin: språk og litteratur samt rettssikkerhet fra første klasse, og historie fra sjuende klasse. Flere tusen etniske mongoler demonstrerte mot disse endringene og flere gjennomførte skoleboikott. Dette førte til bøtelegginger, enkelte arrestasjoner og trussel om tap av sosiale rettigheter. Myndighetene stengte også ned det eneste mongolsk-språklige nettstedet på sosiale media i Kina.

Etter 1999 har det vært et økende antall demonstrasjoner eller opptøyer også blant etniske kinesere. Enkelte av disse har vært rettet mot utenlandske regjeringer, som tilfellet var ved de antiamerikanske demonstrasjonene i 1999. Disse oppsto etter at fly fra den amerikanske NATO-styrken, ved det amerikanske myndigheter mente var et uhell, bombet den kinesiske ambassaden i Beograd. Tre kinesiske statsborgere ble drept, og dette utløste store demonstrasjoner i mange byer i Kina. I enkelte provinshovedsteder ble det kastet steiner og brannbomber mot amerikanske eller andre NATO-lands konsulater.

I 2005 opplevde Kina omfattende og til dels voldelige antijapanske demonstrasjoner. Disse ble blant annet utløst ved publiseringen av en ny historiebok godkjent av japanske myndigheter for den videregående skolen. Boken ble ansett for å være en «hvitvasking» av Japans rolle i Øst-Asia før og under andre verdenskrig. Japanske forretninger eller forretninger med tilknytning til Japan ble angrepet og vandalisert i flere byer i Kina. Flere japanske statsborgere ble skadet, men det ble ikke meldt om noen dødsfall. Andre faktorer som var med på å forsterke demonstrasjonene var Japans søknad om fast medlemskap i FNs sikkerhetsråd, samt Japans krav på Diaoyutai eller Senkaku-øyene.

Det har siden årtusenskiftet også vært et økende antall demonstrasjoner mot lokale myndigheter, partimedlemmer, politi, embedsmenn eller arbeidsgivere. I 2007 var det i Guangxi store opptøyer grunnet myndighetenes strenge håndhevelse av ettbarnspolitikken. Demonstrasjonene endte i to drepte, et ukjent antall skadde og flere administrasjonsbygninger satt i brann. I 2008 var det i Sichuan protester mot antatt korrupsjon blant myndigheter og bygningsentreprenører, som hadde resultert i dårlig kvalitet på skolebygningene som kollapset under jordskjelvet og drepte nesten 5000 elever.

Antallet større og mindre spontane eller planlagte demonstrasjoner i Kina har ifølge kinesiske forskere økt fra under 10 000 tidlig på 1990-tallet til 90 000 i 2006 og muligens så mange som 180 000 i 2010. Det er imidlertid usikkert hvor stor trussel disse er mot kommunistpartiet, da de ikke har noen samlende faktor eller ideologi. Protestene omfatter demonstrasjoner i landdistrikter, oftest mot ekspropriasjon av jordbruksland og dårlige arbeidsforhold, eller for miljøvern. Det kan også være etniske protester og pro-demokratiske demonstrasjoner. Internett-demonstrasjoner har også blitt vanlige; disse er ofte rettet mot sensur og overvåkingen fra myndighetenes side. De kinesiske myndigheter møter disse protestene med mer overvåking og sensur, ofte også med fengsling. I flere tilfeller svarer de imidlertid med kampanjer mot korrupsjon eller tiltak mot økonomiske ulikheter.

En av de største opptøyene som fikk en viss internasjonal oppmerksomhet var demonstrasjonene i Wukan, hvor lokale embedsmenn og politiet ble tvunget til å forlate byen.

I 2000 undertegnet Kina en samarbeidsavtale med FNs høykommissær for menneskerettigheter. Kina ratifiserte i 2001 FN-konvensjonen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, dog med et forbehold for faglige rettigheter. I 2005 var Kina rangert som nummer 85 av i alt 177 land på FNs årlige levekårsundersøkelse.

Fra et svært lavt nivå viste kriminaliteten markant økning i 1990-årene til tross for myndighetenes harde linje med tidvise «slå hardt»-kampanjer og omfattende bruk av dødsstraff. Amnesty International anslår tallet på henrettede i «normalår» til cirka 5000, også etter tusenårsskiftet. En ny straffeprosesslov som gir siktede flere rettigheter, trådte i kraft i 1997. Fra 2011 ble antallet lovbrudd som kan medføre dødsstraff redusert fra 68 til 55, men det er usikkert om dette i seg selv har redusert det totale antallet henrettelser per år.

Korrupsjonen ble offisielt betegnet som reformprosessens hovedproblem. Et oppsiktsvekkende tilfelle var Beijings viseborgermester Wang Baosen, som våren 1995 angivelig begikk selvmord etter underslag på cirka 230 millioner kroner. En tidligere visepresident i Folkekongressen, Cheng Kejie, ble i 2000 henrettet for å ha mottatt bestikkelser.

Årlig straffes hundrevis med døden for økonomiske forbrytelser. Som et middel for ytterligere å bekjempe korrupsjon, ble det i 2004 innført strengere lovgivning og reguleringer for embedsmenn med næringsinteresser. Effektiviteten av anti-korrupsjonspolitikken er omdiskutert da Kina ikke har en tilstrekkelig godt nok etablert lovgivning på dette området. I tillegg har befolkningen ikke innsyn i det arbeidet som gjøres av Sentralkommisjonen for disiplininspeksjon, som er kommunistpartiets organ for anti-korrupsjonsarbeid.

Mangelen på fri presse og uavhengige NGOer gjør også at det er vanskelig å kartlegge omfanget av korrupsjon og i hvilken grad skyldige blir straffeforfulgt. Til tross for at enkelte politikere og embetsmenn blir rettsforfulgt med tilhørende store medieoppslag, viser interne rapporter fra kommunistpartiet at korrupsjonen har økt årlig i det første tiåret på 2000-tallet.

Siden slutten av 1990 er flere velferdsreformer søkt gjennomført. Dette er innenfor områder som helsevesen og helseforsikring, sysselsetting, pensjoner og velferdsordninger for fødende. I 2007 blir det etablert et velferdssystem som skal hjelpe landbefolkningen ut av fattigdommen. Mange av disse reformene har store utfordringer knyttet til offentlig finansiering, og ikke minst har matprisene i store deler av landet steget raskere enn lønningene.

Siden de økonomiske reformene startet har den gjennomsnittlige levestandarden økt betraktelig, men ulikheten mellom de forskjellige regionene og mellom by og land har også blitt større. Frem til 2011 hadde den sosiale ulikheten økt så mye at den var på et nivå som fattigdomsforskere anser å være potensielt destabiliserende. Adgangen til helsetjenester, skole og pensjonsordninger har utviklet seg veldig forskjellig for land- og bybefolkning. Mye av årsakene til dette tillegges hukou-systemet, som begrenser fri flyt av migrantarbeidere fra landsbygda til byene.

Det ble i 2014 vedtatt en lov om nasjonal minstelønn. Denne minstelønnen skal variere etter lokale forhold og lønninger, det betyr at minstelønnen er over dobbel så høy i storbyer som Guangdong og Shanghai som i fattigere landområder. Målet er at i løpet av 2014-2015 skal minstelønnen utgjøre minst 40 prosent av den lokale gjennomsnittslønnen i alle regioner i Kina.

Luftveissykdommen SARS oppstod i Kina, og landet ble også hardest rammet i verden med 348 døde og 5327 smittede under epidemien i 2003. Først reagerte myndighetene med hemmelighold og trusler om dødsstraff, men under hardt press fra omverdenen skiftet regimet mediepolitikk og la om til større åpenhet.

Dette ble også tilfelle med aids-problemet, som lenge ble holdt skjult. Særlig hardt rammet er Henanprovinsen der hundretusener ble infisert av hiv-viruset i midten av 1990-årene på grunn av useriøse, mobile blodbanker. FN-eksperter antok i 2005 at cirka 1,5 millioner kinesere var bærere av hiv-viruset, og at aids hadde kostet over 100 000 mennesker livet.

6. januar 2005 ble kinesisk borger nummer 1300 millioner født. Ettbarnspolitikken, som ble innført i 1979, er siden 1990-årene blitt noe moderert. I noen regioner har bondefamilier fått forsøke på ny dersom førstefødte er en jente. Minoritetene har også i stor grad vært fritatt fra ettbarnspolitikken. Kinesisk statistikk etter tusenårsskiftet har vist stor skjevhet i kjønnsfordelingen: Nærmere 120 gutter fødes for hver 100 jenter. I 2015 forlot kinesiske myndigheter ettbarnspolitikken, etter langvarig kritikk som både rettet seg mot menneskerettighetsperspektivet og mot faren for en svært kraftig aldring i Kina i årene framover. Problemet med en stadig større klasse av pensjonister i forhold til arbeidsstyrken er en av de viktigste årsakene til dette.

• Les mer om befolkningspolitikk og Kinas befolkning.

Ved 14. partikongress 1992 fikk den såkalte annen reformbølge sterkere preg av kapitalistiske virkemidler. Strategien for 1990-årene var økonomisk reform med fortsatt streng politisk kontroll. Deng Xiaopings reise til Sør-Kina i desember 1992 blir betraktet som historisk; her slo han fast at den raske utviklingen i de spesielle økonomiske sonene var mønstergyldig for det øvrige Kina. Dette ble tatt som et signal om å slippe markedskreftene løs.

Våren 1993 skrev folkekongressen Dengs «sosialistiske markedsøkonomi» inn i forfatningen som Kinas økonomiske fundament. Dette ble opptakten til en ny reformbølge etter at venstrekreftene, anført av statsminister Li Peng, hadde bremset reformtakten. I 1998 økte takten igjen med den aktive reformatoren Zhu Rongji på statsministerposten. Kina beveget seg lenger i retning av kapitalismen. En grunnlovsendring i 2004 styrket den private eiendomsretten, også til produksjonsmidler. Privat eiendom sidestilles med statlig og annen offentlig eiendom.

Kinas økonomi hadde en vanskelig periode etter 1989, delvis som følge av vestlige sanksjonstiltak. I 1993 skjøt veksten fart på ny; med hele 13,4 prosent stod Kina dette året for det største økonomiske oppsving i verden. Inflasjonen var et hovedproblem. I 1994 satte den rekord med 21,7 prosent offisielt, men ble de påfølgende år redusert. Med det nye veksttempoet nådde Kina allerede i 1995 det langsiktige mål som Deng Xiaoping hadde definert i 1980: firedobling av Kinas BNP innen 2000. Shanghai-regionen og Guangzhou med perlefloddeltaet nær Hong Kong markerte seg nå for alvor som «lokomotiver» for Kinas eksportindustri.

Kinas to første aksjebørser åpnet 1990 i Shenzhen og Shanghai. Ved tusenårsskiftet var over 25 millioner kinesere aksjeeiere. Dette til tross for at børsene hadde fått mye kritikk for kursmanipulasjon og spekulative «bobler» med store tap for småsparere.

Vestlig teknologi og investeringskapital lå til grunn for noe av veksten. Kina var verdens desidert største mottaker av direkte utenlandsinvesteringer som nesten årvisst nådde nye rekordtall; i 2004 ble over 60 milliarder amerikanske dollar pumpet inn i «hele verdens fabrikk», som folkerepublikken nå ble kalt. Frykt for at det holdt på å danne seg en kolossal «boble», pumpet opp av billig kreditt, fikk regjeringen til å stramme inn finanspolitikken i 2004, men lyktes ikke helt. Veksten fortsatte å øke med nær 10 prosent – tre ganger høyere enn i noe annet større industriland. Også omverdenen er engstelig for at en «Kina-boble» som brister, kan få store negative følger for verdensøkonomien.

Økonomisk omstrukturering førte i 1990-årene til økende spenning og ulikheter mellom samfunnsgrupper og regioner. Et voksende arbeidsløshetsproblem plaget landsbygda. Under Mao var hovedregelen at kineserne var bundet til sine folkekommuner hele livet. Etter at folkekommunene ble avskaffet, fikk Kina en stor «flytende» befolkning på 80–150 millioner, ifølge varierende overslag. Mange brøt opp fra sine hjemsteder for å søke tilfeldig arbeid, særlig i byggebransjen i byene. Misnøye blant bøndene gav seg utslag i til dels alvorlige uroligheter på landsbygda.

Strømmen inn til byene har også siden tusenårsskiftet vist økende tendens. I 2003 kom regjeringen med en langtidsplan for tidenes største folkeflytting: Skal bondebefolkningens levestandard heves, må flere over i industri og servicenæringer, mens færre tar seg av landbruket. Som et omtrentlig mål bør antall kinesiske bønder reduseres med mellom 250 og 380 millioner innen 2020 – til tross for at Kina siden tusenårsskiftet har vært nettoimportør av mat. Målet skal være å øke bybefolkningen fra rundt 500 til 800 millioner i 2020. Man ønsker ingen masseflytting til storbyene, men til mindre industrisamfunn spredt utover landet. Dette sees i sammenheng med Kinas voksende rolle som industrinasjon. Håpet er at den store flytteplanen vil kunne sikre industrien og gi voksende servicenæringer et uuttømmelig reservoar av billig arbeidskraft i årtier fremover.

I slutten av 1990-årene lot Kina flere store statsbedrifter gå konkurs for første gang under det kommunistiske styret. Femårsplanen 1996–2001 delte Kina i sju økonomiske regioner, hver med flere provinser. Disse skal koordinere sin felles utvikling, blant annet med sikte på å redusere sterkt økende forskjeller mellom rike kystprovinser i øst og fattige innlandsprovinser i vest. I et nytt forsøk på utjevning lanserte regjeringen i 1999 en strategi for ytterligere satsing på provinsene lengst i vest. Dette innebærer blant annet en kontroversiell jernbaneforbindelse på 1100 kilometer til Lhasa i Tibet.

Folkekongressen vedtok i 1996 en langtidsplan for infrastruktur frem til 2010. Blant prosjektene er fullføringen av verdens største vannkraftverk San Xia (Tre kløfter) ved Chang Jiang-floden (Yangtze), et kanalsystem for å lede nesten halvparten av vannmassene i elven til Kinas tørre landsdeler i nord, utvikling av Kinas største kullforekomster i Shaanxi og Indre Mongolia, et system av riksveier på i alt 35 000 kilometer (skal forbinde alle provinshovedsteder og byer med over 1 million innbyggere) og et jernbanenett langs kysten fra Heilongjiang i nord til Guangdong i sør.

Særlig siden år 2000 har kraftmangel skapt betydelige problemer, ikke minst for industrien. Anleggsarbeidene på San Xia-kraftverket kom i gang i 1994. I 2005 var over én million mennesker blitt tvangsflyttet fra sine hjem. En rekke byer med over 100 000 innbyggere var fraflyttet og satt delvis under vann. Prosjektet ble ferdigstilt i 2009. Årlig produksjon ligger på 85 terawatt-timer (TWt) årlig, og San Xia er dermed verdens desidert største produsent av elektrisk kraft.

Gigantprosjektet har vært omstridt og kritisert, særlig av miljøforkjempere. Regjeringen har på sin side argumentert med at kjempedemningen vil gi bedre flomkontroll. Nesten årlig går flere hundre menneskeliv og store verdier tapt under skadeflom langs Chang Jiang. Tusener omkom da en demning brast i 1998, en av Kinas verste flomkatastrofer i nyere tid.

Kina ble i desember 2001 medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO). Dermed brøt Beijing for alvor ut av sin tradisjonelle isolasjon og gikk målbevisst inn i en globalisert økonomi. Åpenbart får dette vidtrekkende følger både for verdenshandelen og Kinas egen økonomi. Innad har WTO-medlemskapet styrket reformprosessen, men omstillingen til en mer markedsbasert økonomi setter også mange statsbedrifter i en vanskelig situasjon. Integrasjonen av kinesisk økonomi i verdensøkonomien har gitt forbrukere over hele verden billigere varer, og Kinas egen milliardbefolkning høyere velstand. Betydelige andeler av verdens vareproduksjon er siden tusenårsskiftet blitt flyttet til Kina for å dra fordel av lave lønninger og gunstig valutakurs. Millioner av arbeidsplasser er blitt «flagget ut» til Kina fra land over hele kloden.

Siden 1. januar 2005 har Kina kunnet øke sin tekstileksport etter at det ble slutt på de gamle kvoterestriksjonene i importlandene. Eksporten steg imidlertid så kraftig at EU og USA på vegne av sine tekstilprodusenter tvang frem avtaler om nye, midlertidige kvoter. Den nye kinesiske eksportoffensiven førte til krise blant tekstilprodusenter også i lavkostland.

Den voksende kinesiske økonomien har siden tusenårsskiftet vært en av de viktigste drivkreftene i et bredere globalt oppsving. Kina har på sin side vært verdens største mottaker av direkte utenlandsinvesteringer i økende omfang. I 2004 ble således over 60 milliarder dollar i utenlandsk investeringskapital pumpet inn i Kina, noe som bidro til det heftige veksttempoet. Siden Kina åpnet døren på gløtt for utenlandske investeringer i 1979, har utenlandske selskaper kontraktfestet investeringer på nærmere 1,5 billion dollar i Kina. Siden rundt 1980 er det skapt en helt ny sektor i økonomien ved at nærmere 500 000 utenlandske selskaper er blitt etablert, enten som felleseide (joint ventures) eller heleide foretak. Disse har i høy grad bidratt til kunnskaps- og teknologioverføring og skapt nye kontaktflater med omverdenen.

Siden tusenårsskiftet har Kina selv i sterkt økende grad investert i utlandet. Dette har skjedd ved omfattende oppkjøp av selskaper, særlig innen energi- og råvaresektoren. Det vakte oppsikt da kineserne i 2005 ville kjøpe et av USAs større oljeselskaper, Uncoal, men sterke reaksjoner fra den amerikanske kongressen satte en stopper for oppkjøpet. Kineserne bygger også målbevisst merkevarer for et globalisert marked, særlig for elektroniske produkter. Blant kinesiske selskaper som siden tusenårsskiftet har opparbeidet betydelige markedsandeler globalt, er PC-fabrikanten Lenovo, TV-fabrikanten TCL Corp., samt elektronikkprodusentene Haier og Huawei.