Duccio di Buoninsegna, italiensk maler, sentral skikkelse i Sienaskolen og den ledende maler i sin tid ved siden av Giotto. Duccio, som nevnes første gang 1278, malte i 1285 en madonna til Santa Maria Novella i Firenze, identisk med den såkalte Madonna Ruccellai (Uffiziene, Firenze) som man med urette har villet tillegge Cimabue.

Duccios maleriske utgangspunkt er den senbysantinske kunsten, som ble formidlet til Italia både av greske kunstnere og av importerte ikoner. Påvirkningen viser seg i koloritten, for eksempel grønn undermaling og de grønne skygger i gjengivelsen av hud (karnasjon). Under innflytelse fra fransk gotikk fikk draperiene en mykere behandling. Den elegante linje fremheves, samtidig med at personenes bevegelser og holdning ble friere. En viss bruk av antikkens primitive perspektiv og især rikelig bruk av overskjæringer tjente til å forsterke rom- og virkelighetsfornemmelsen. I landskapsgjengivelsen viste Duccio dessuten en følelse av samhørighet med naturen.

Best inntrykk av Duccios kunst gir hans hovedverk La Maestà i domkirken i Siena (1308–09, nå i domkirkemuseet samme sted), en stor altertavle med den tronende Maria omgitt av engler og helgener og scener fra Kristi liv på predellaen. Duccio virket også som glassmaler og utførte 1287–88 glassmaleriet i absisen i domen i Siena, et av de tidligste arbeider innen italiensk glassmaleri. Duccios kunst er lyrisk og melodiøs, i motsetning til den dramatiske og realistiske retning en finner hos Giotto, og bidrar til å føre kunsten i Siena inn i andre baner enn det som utviklet seg i Firenze.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.