Italiensk teater etablerte seg hovedsakelig fra renessansen av, men hadde en forhistorie i det romerske antikke teater og i middelalderens teater, med utviklingen av kirkelige sangspill som det sentrale. Renessansen og barokken kan på mange måter betegnes som en gullalder i italiensk teater gjennom den enorme betydningen disse periodene fikk for europeisk teaterutvikling generelt. Et nasjonalt teater i Italia kan en snakke om fra romantikken av, noe som særlig kom til uttrykk i videreutviklingen av operaen og de turnerende skuespillerkompaniene som reiste over store deler av Europa og i Nord- og Sør-Amerika.

Renessansen og barokken i italiensk teater er særlig preget av nyvinninger innenfor dramatisk sjangerutvikling, scenearkitektur, teatrale festivaler ved hoffene og commedia dell'arte. Utgaver av de latinske komediene til Terents og Plautus, gjenoppdagelsen av Aristoteles' Poetikken samt arkitektoniske verk fra romertiden som Vitruvius Pollios beskrivelse av romersk arkitektur, bidrog alle til en stor aktivitet med utgangspunkt i renessansens humanister, fyrstenes hoffkultur og i mer folkelige kretser. Det utviklet seg en renessansedramatikk med tragedie, komedie og satyrspill, hvorav komedien ble den viktigste.

Den utviklet seg i to retninger: commedia erudita, den lærde komedie, og commedia dell'arte eller improvisasjonskomedien. Den lærde komedien bygde på Terents og Plautus, og ble dyrket av Ariosto, Bibbiena, Machiavelli m.fl. Oppføringspraksisen ble knyttet til enhetsscenen, noe som ble mulig ved at man tok i bruk lukkede scener i saler, og dermed kunne oppnå illusjon av dramatisk handling. Av de mest kjente komediene er Bibbienas Calandria og Machiavellis La Mandragola. I forbindelse med fremføringen av komediene ble det lagt inn mellomspill eller intermessoer, som var visuelle dramatiseringer av antikkens mytemateriale knyttet til pastoraler eller hyrdespill. Dette stilte krav til sceneveksling, selv om den enkelte komedie måtte holde seg til tidens og stedets enhet.

Allerede i 1508 hadde man i Ferrara bygd et treteater med en scene som hadde perspektivistisk virkning, og i 1585 åpnet Teatro Olimpico i Vicenza med frontscene og sjakter for oppstilling av vinkelrammer etter tegninger av scenearkitekten Sebastiano Serlio. Perspektivteknikken gav muligheter til illusjonsskapning, og den ble utviklet videre til å ta i bruk prismer og senere malte sidekulisser som kunne trekkes inn og ut på vogner. Hele Europa tok i bruk den italienske scenearkitekturen.

1700- og 1800-tallet var ikke så nyskapende i italiensk teater som renessansen og barokken. 1700-tallet er preget av veneziansk teaterutvikling med etableringen av en ny dramatikk knyttet til Goldoni. Sceneteknikken var preget av at man tok i bruk en større grad av realisme i scenebildet. Alle større byer hadde egne teatre, men det var bare operaene som hadde permanente kompanier og orkestre. Utviklingen når det gjaldt det dramatiske teater gikk i retning av omreisende skuespillere som ble administrert av teateragenter. Disse kom til å gjøre seg gjeldende i hele Europa utover 1800-tallet, og de representerer begynnelsen på det vi i dag kaller stjernespill.

Etter samlingen av Italia søkte riktignok sentralregjeringen å støtte teaterutviklingen ved hjelp av priser og offentlige dramatikk-konkurranser. Fra Frankrike kom verismo-retningen, som var en naturalismeinspirert realistisk stil. De store omreisende skuespillerne kom til å blande romantisk realisme og naturalisme, slik vi kjenner det fra bl.a. Eleonora Duse. Faste stabile scener i Italia var et savn, men til gjengjeld var dette skuespillere som gjennom sin reisevirksomhet oppnådde verdensry. Dramatikeren skrev ofte for den enkelte skuespiller direkte, slik Gabriele d'Annunzio skrev for Duse.

Den mest sentrale av de moderne italienske dramatikere var Luigi Pirandello som forsøkte å skape et kunstnerisk orientert teater. Han hadde sitt eget kompani som han kalte Teatro d'Arte som fikk en viss støtte fra staten. Pirandello var inspirert av det teatrale og forsøkte å arbeide med illusjon og teatralitet i f.eks. skuespillet Seks personer søker en forfatter (1921). I 1920-årene blomstret futurismen med Marinetti som Italias bidrag til avantgardismen. Kompanier kalt for Thespis vogner turnerte i utstrakt grad i den italienske provinsen i 1920- og 1930-årene, og etter den annen verdenskrig ble det gjort forsøk på å skape noen faste teatre med egne kompanier. Det var først i forbindelse med dette at en regissørs teater til en viss grad kunne erstatte det tradisjonelle stjerneteater i Italia.

De mest kjente faste teatrene, det nærmeste man har kommet nasjonale teatre i Italia, var Paolo Grassi og Giorgio Strehlers Piccolo Teatro i Milano fra 1947 og Teatro Stabile i Torino fra 1955. Strehler er den mest kjente moderne italienske regissør, og han var i stor grad inspirert av Brecht og Berliner Ensemble, og gjorde seg sterkt gjeldende med sine oppsettinger av Goldoni. Vittorio Gassman og Carmelo Bene hører med til de mest kjente skuespillere i Italia i vår tid. Men Dario Fo er den som kanskje har fått størst nedslagsfelt både som dramatiker og skuespiller. Han har siden 1960-årene arbeidet med utgangspunkt i Milano. Det er hans politiske komedier i klassisk improvisasjonsstil som i tillegg til hans monologer har hatt størst betydning.

En regissør som i 1960- og 1970-årene har arbeidet svært eksperimentelt med rombruk, er Luca Ronconi, og i 1980-årene har et internasjonalt visuelt inspirert performance-teater dukket opp med en gruppe som Magazzini Criminali. I seneste år kan man nevne Raffaello Sanzio som en av de mest betydningsfulle nyskapende teatergrupper i Italia. De har flere ganger gjestet Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.