Teater i Italia

Renessansen og barokken i italiensk teater er særlig preget av nyvinninger innenfor dramatisk sjangerutvikling, scenearkitektur, teatrale festivaler ved hoffene og commedia dell'arte. Utgaver av de latinske komediene til Terents og Plautus, gjenoppdagelsen av Aristoteles' Poetikken samt arkitektoniske verk fra romertiden, som Vitruvius Pollios beskrivelse av romersk arkitektur, bidrog alle til stor aktivitet med utgangspunkt i renessansens humanister, fyrstenes hoffkultur og i mer folkelige kretser. Det utviklet seg en renessansedramatikk med tragedie, komedie og satyrspill, og komedien ble den viktigste.

Komedien utviklet seg i to retninger: Commedia erudita, 'den lærde komedie', og commedia dell'arte, eller improvisasjonskomedien. Den lærde komedien bygde på Terents og Plautus og ble dyrket av blant andre Ludovico Ariosto, Bernardo Dovizi da Bibbiena og Niccolò Machiavelli. Oppføringspraksisen ble knyttet til enhetsscenen, noe som ble mulig ved at man tok i bruk lukkede scener i saler og dermed kunne oppnå illusjon av dramatisk handling. Noen av de mest kjente komediene er Bibbienas Calandria og Machiavellis La Mandragola. I forbindelse med fremføringen av komediene ble det lagt inn mellomspill eller intermessoer, som var visuelle dramatiseringer av antikkens mytemateriale knyttet til pastoraler (hyrdespill). Dette stilte krav til sceneveksling, selv om den enkelte komedie måtte holde seg til tidens og stedets enhet.

Allerede i 1508 hadde man i Ferrara bygd et treteater med en scene som hadde perspektivistisk virkning, og i 1585 åpnet Teatro Olimpico i Vicenza med frontscene og sjakter for oppstilling av vinkelrammer etter tegninger av scenearkitekten Sebastiano Serlio. Perspektivteknikken gav muligheter til illusjonsskapning, og den ble utviklet videre til å ta i bruk prismer og senere malte sidekulisser som kunne trekkes inn og ut på vogner. Hele Europa tok i bruk den italienske scenearkitekturen.

1700- og 1800-tallet var ikke så nyskapende i italiensk teater som renessansen og barokken. 1700-tallet er preget av veneziansk teaterutvikling med etableringen av en ny dramatikk knyttet til Carlo Goldoni. Sceneteknikken var preget av at man tok i bruk en større grad av realisme i scenebildet. Alle større byer hadde egne teatre, men det var bare operaene som hadde permanente kompanier og orkestre. Utviklingen når det gjaldt det dramatiske teater gikk i retning av omreisende skuespillere som ble administrert av teateragenter. Disse kom til å gjøre seg gjeldende i hele Europa utover 1800-tallet, og de representerer begynnelsen på som i dag kalles stjernespill.

Etter samlingen av Italia søkte riktignok sentralregjeringen å støtte teaterutviklingen ved hjelp av priser og offentlige dramatikk-konkurranser. Fra Frankrike kom verismo-retningen, som var en naturalismeinspirert realistisk stil. De store omreisende skuespillerne kom til å blande romantisk realisme og naturalisme, noe blant annet Eleonora Duse ble kjent for. Faste stabile scener i Italia var et savn, men til gjengjeld var dette skuespillere som gjennom sin reisevirksomhet oppnådde verdensry. Dramatikeren skrev ofte for den enkelte skuespiller direkte; blant annet skrev Gabriele d'Annunzio for Duse.

Den mest sentrale av de moderne italienske dramatikere var Luigi Pirandello, som forsøkte å skape et kunstnerisk orientert teater. Han hadde sitt eget kompani som han kalte Teatro d'Arte, og som fikk en viss støtte fra staten. Pirandello var inspirert av det teatrale og forsøkte å arbeide med illusjon og teatralitet, blant annet i skuespillet Seks personer søker en forfatter (1921). I 1920-årene blomstret futurismen, med Filippo Tommaso Marinetti som Italias bidrag til avantgardismen. Kompanier som ble kalt 'Thespis vogner' turnerte i utstrakt grad i den italienske provinsen i 1920- og 1930-årene, og etter andre verdenskrig ble det gjort forsøk på å skape noen faste teatre med egne kompanier. Det var først i forbindelse med dette at en regissørs teater til en viss grad kunne erstatte det tradisjonelle stjerneteateret i Italia.

De mest kjente faste teatrene, det nærmeste man har kommet nasjonale teatre i Italia, var Paolo Grassi og Giorgio Strehlers Piccolo Teatro i Milano fra 1947 og Teatro Stabile i Torino fra 1955. Strehler er den mest kjente moderne italienske regissøren. Han var i stor grad inspirert av Bertolt Brecht og Berliner Ensemble, og gjorde seg sterkt gjeldende med sine oppsettinger av Goldoni. Vittorio Gassman og Carmelo Bene er blant de mest kjente skuespillere i Italia i nyere tid, men Dario Fo var den som kanskje fikk størst nedslagsfelt både som dramatiker og skuespiller. Fra 1960-årene arbeidet han med utgangspunkt i Milano. Det er hans politiske komedier i klassisk improvisasjonsstil, i tillegg til hans monologer, som har hatt størst betydning.

Regissøren Luca Ronconi arbeidet i 1960- og 1970-årene svært eksperimentelt med rombruk. I 1980-årene oppsto et internasjonalt popkulturelt inspirert teaterkompani i Milano, Magazzini Criminali. De ble kjent for sitt multimediale uttrykk, som i forestilllingen Crollo Nervoso fra 1980. Kompaniet Raffaello Sanzio er en av de mest betydningsfulle nyskapende teatergruppene i Italia, og det som er best kjent internasjonalt. Det ble grunnlagt i Cesena i 1981 av dramaturgen Claudia Castelucci og Chiara Guidi, og med Romeo Castelucci som regissør. De har gjennom årene flere ganger gjestet Norge med sitt tablåorienterte og sterkt visuelle uttrykk. Siste gang var med Prestens sorte slør (The Minister's Black Veil) på Nationaltheatret i 2011, en forestilling som viste et stort Kristus-bilde, og som handlet om en ung mann som steller sin far og de utfordringene det byr på. Andre senere oppsettinger er Voyage au Bout de la Nuit (1999), The Combat (2000), Uovo di bocca (2001) og Endogonidia Tragedy (2002–2004).

• Musikk i Italia
• Dans i Italia
• europeisk teaterhistorie