Kunsthåndverk og design i Italia

Urne. Fajanse. Malt dekor. Muligens Urbino. Datert 1628.

Dekorativt fat. Dreiet og glasert majolika med håndmalt dekor forestillende Apollo spiller harpe for musene på Parnasset. Tilskrevet Francesco Xanto Avelli. Utført i Urbino, Italia. Datert 1542.

Vinglass utført i Venezia omkring 1550.

Italias kunsthåndverk har i flere perioder vært ledende i Europa, fra antikken og fremover. Under renessansen (1400–1600-tallet) var glasskunsten og produksjonen av fajanse verdensledende. På 1900-tallet var landets design både progressiv og innovativ. Med bilprodusenter som Ferrari og Lamborghini har man dekket luksussegmentet, mens Fiat er et rimeligere bilmerke. Selskapet Olivetti har i perioder vært verdensledende innen design og elektronikk.

Renessanse, barokk og rokokko

Renessansen markerer et høydepunkt. Da ble møblene frigjort fra veggen og dermed gjort flyttbare. Man fikk dessuten mange nye møbeltyper. De viktigste møblene var sengen og kisten, cassone. Den siste kunne ofte bli rikt dekorert, blant annet med malerier. Både møbelformer og dekor var hentet fra antikkens kunst. Dekorgleden økte under høyrenessansen og kulminerte under barokken. Møblene fikk da en sterkt skulptural karakter. De var gjerne også utført av kjente skulptører. Under senbarokken og rokokkoen kom lakkmøbler på mote. De var ofte dekorert med kineserier.

Tekstiler

I Italia begynte man å veve silke og fløyel allerede i middelalderen. På 1600-tallet nådde tekstilkunsten en enestående teknisk og kunstnerisk kvalitet, ikke bare vevkunsten, men også kniplingskunsten i Venezia.

Glass og keramikk

Venezia var også hovedsete for den italienske glasskunsten. Man regner med at det første glasset ble laget der ca. 450 evt. Men det er det venezianske glasset fra 1500- og 1600-tallet som regnes som det italienske glassets gullalder.

Keramikken hadde imidlertid sitt tyngdepunkt i Urbino og Faenza. Der var produksjonen av majolika, leirgods malt i tinnglasur i sterke farger, verdensledende. Den tidligste majolika-keramikken var direkte inspirert av spansk og maurisk kultur. Perioden 1500- og 1600-tallet var allikevel den viktigste. Verkstedene utviklet etter hvert selvstendige dekorer og former, og stilen ble mer vestlig orientert. Fra det tidlige 1500-tallet ble figurer og landskap viktige dekorinnslag.

Som produktgruppe var apotekerkrukker (albarello) vanlige. De kjennes for sin høyreiste form og innsvinget korpus. Samtidig begynte flere verksteder signere keramikken. Flere utøvere kan derfor identifiseres og tidfestes. Orazio Fontanas verksted (1560–1570) i Urbino utviklet en svært realistisk stil, med mennesker i landskap og dybdeperspektiv. På andre halvdel av 1600-tallet var Carlo Antonio Grue en av de fremste mestrene. Han kopierte flere italienske kunstnere, som Annibale Carracci og Antonio Tempesta.

1900–1950

Carlo Bugatti

Omkring århundreskiftet 1900 var interiørarkitekten og møbelformgiveren Carlo Bugatti en av de mest spesielle. Hans verksted produserte møbler som var et sammensurium av historiske stiler, som gotikken og klassisismen, og tidens art nouveau. Møblene var av høyeste kunstneriske og tekniske kvalitet, men forbeholdt eliten. Som stolen han designet til Verdensutstillingen i Torino 1902.

Mariano Fortuny

I 1889 flyttet spanjolen Mariano Fortuny til Venezia. Omkring 1907 etablerte han eget verksted for produksjon av klær og drakter. Rundt den samme tiden lanserte han et stort skjerf, kalt Knossos, etter oldtidsbyen på Kreta. Fortunys viktigste bidrag til motehistorien var den plisserte Delphos-kjolen (1909), komponert over oldtidens greske kvinnedrakter.

Giò Ponti og Domus

Gio Ponti. Stol. Modell: Superleggera. Produsert av Cassina.

Arkitekten og formgiveren Giò Ponti var under 1900-tallet en av Italias viktigste kulturpersoner. I 1928 grunnla han det viktige tidsskriftet Domus, som omhandlet blant annet design og arkitektur. Det fikk stor påvirkning langt utenfor landegrensene. Ponti var også kunstnerisk leder for FontanaArte og samarbeidet med andre utøvere, som nyklassisisme-designeren Piero Fornasetti. Han formga også en rekke keramiske objekter for firmaet Richard Ginori. Den hyperelegante stolen Superleggera for Cassina er allikevel et av høydepunktene i karrieren.

1950–2000

I 1950-årene fikk italiensk kunsthåndverk en renessanse, denne gang under modernismens paraply. Glasskunstnere som Paolo Venini og Flavio Poli ble toneangivende i Europa. I 1960-årene overtok Italia den førende internasjonale rollen de skandinaviske landene hadde hatt innen formgivningsområdet i det foregående tiåret. Særlig gjorde de seg bemerket innen design av produkter i plast.

Olivetti

Olivetti hadde allerede i 1950-årene et vel utviklet designprogram. Forside til en brosjyre for den meget populære skrivemaskinen Olivetti Lettera 22.
Grafisk design
Av .

Olivetti var på mange måter nyskapende i måten hvordan de tenkte helhetlig designstrategi. De satte en standard ved å ikke bare å fokusere på produktet, men hele merkevaren. Fabrikkbygninger, butikker, arbeiderboliger og reklame ble uniformt utformet. I 1951 ble firmaets butikk i New York på 584 Fifth Avenue et samtaleemne. Skrivemaskinen Olivetti Lettera 22, designet av Marcello Nizzoli (1949), var i flere år en internasjonal suksess.

Triennalen i Milano

I løpet av 1950-årene overtok Milano rollen som formgivningssentrum i Italia, blant annet gjennom utstillingen Triennalen i Milano. Triennalen er en internasjonal utstilling over design og kunsthåndverk som siden 1933 avholdes hvert tredje år. For italiensk industri var utstillingen spesielt viktig i tiårene etter andre verdenskrig. Den bidro sterkt til å styrke landets rolle som en ledende designnasjon. Giò Ponti var for øvrig utstillingsleder flere år.

Anti-design

På tross av at det er en mindre del av Italias designproduksjon som er nyskapende og innovativ, så er den allikevel skjellsettende.

I 1960- og 1970-årene arbeidet alt flere formgivere i retningen som fikk navnet anti-design. Tanken var at tingene skulle være funksjonelle, ikke nødvendigvis pene. En av forgrunnsfigurene var Ettore Sottsass. Allerede i 1950-årene designet han objekter som vaser og seksjoner som var beslektet med billedkunstens formspråk. Spesielt progressive var en gruppe vaser for Cav. Bitossi & Figli i annen halvdel av tiåret. De var konstruert over sylinderen og malt i kontrasterende sirkler.

Joe Colombo var en annen innovatør og provokatør. Hans design skapte overskrifter. Som Tube Chair (1969–1970) for Flexform. Stolen er konstruert av sylindre i ulike diametre. De blir satt sammen av metallbøyler til en sitteskulptur. Et annet ikonisk design er Blow Armchair. En oppblåsbar stol i gjennomsiktig plast designet av Jonathan de Pas, Donato D'urbino, Paolo Lomazzi og Carlo Scolari for Zanotta (1967).

Cactus er som navnet sier en kaktus, men til å henge yttertøyet på. Guido Drocco og Franco Mello designet møbelet i 1972 for Gufram. Innovativ var også Achille Castaglionis og Pio Manzu sin lampe Parentesi som ble festet til taket og med et tungt lodd som holdt den til gulvet.

Postmodernisme

I 1976 kom radikale og avantgardistiske tanker til overflaten ved etableringen av Studio Alchimia. Gruppen laget fremst prototyper og unike eksemplarer. Ikonisk er Alessandro Mendinis stol La poltrona di Proust, som tok utgangspunkt i en klassisk stol, men malt med rektangulære fargeflekker. Mendinis redesign-konsept tok utgangspunkt i at alt allerede var laget, og at alle eksisterende objekt kunne revideres.

Som følge av Studio Alchimia oppsto Memphis-gruppen, med Ettore Sottsass som leder. De fikk sitt internasjonale gjennombrudd under møbelmessen i Milano i 1981. Kolleksjonen besto av møbler, glass, keramikk og tekstiler. Det er også rett utenfor Milano at designfirmaet Alessi har sitt hovedsete. De har siden 1980-årene vært ledende innenfor avansert design av kjøkkenredskaper og maskiner.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Wilson, Timothy (2016). Italian renaissance ceramics in the metropolitan museum of art, Metropolitan Museum of Art
  • Barovier, Marino (2017). Paolo Venini and His Furnace, Skira
  • Bosoni, Giampiero (ed) (2006). il Modo Italiano : Italian Design and Avant-garde in the 20th Century, Skira
  • Liverani, Giuseppe (1958). Italiensk majolika fram till det europeiska porslinets början, Allhems Förlag

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg