Bysantinske rike. Detalj av diptykon i elfenben fra 500-tallet. Museo del Castello, Milano.

SCODE. Begrenset gjenbruk

Sin første blomstringsperiode opplevde bysantinsk kunst under Theodosius den store (379–395), men sitt virkelige særpreg fikk den først under Justinian (527–565). Et alvorlig slag for den bysantinske kunst var den ikonoklastiske periode eller billedstormertiden (726–843) da alle avbildninger av hellige personer systematisk ble ødelagt eller kalket over.

De best bevarte monumenter fra tiden før ikonoklasmen er derfor hovedsakelig å finne utenfor Konstantinopel, i byer som Saloniki i Hellas og Ravenna i Italia. Under det makedonske dynasti (877–1057) blomstret bysantinsk kunst på ny, for igjen å få et tilbakeslag ved korsfarernes erobring av Konstantinopel 1204. Til tross for at det latinske herredømme (1204–61) gav riket en knekk som det aldri kom over, fant det sted en ny kulturell oppblomstring under de palaiologiske keisere på 1200- og 1300-tallet.

Madonna, mosaikk fra 1300-tallet. Det bysantinske Museum, Athen.

Fri. fri

Den bysantinske billedkunst er hovedsakelig en flatekunst. Rundskulptur forekommer sjelden og da hovedsakelig som portrettskulptur i de tidlige århundrer. Derimot er det bevart store mengder dekorative arkitektoniske relieffer: friser, kapiteler og alterskranker. I den theodosianske og justinianske epoke er relieffene ofte sterkt underskåret så motivene fremstår i et kniplingsaktig mønster mot en mørkere bakgrunn. Opprinnelig var de bemalt og/eller forgylt, slik at de inntok en mer fremtredende plass i kirkerommet enn de gjør i dag hvor fargene i alminnelighet er slitt vekk eller falmet. Bysantinsk kunst har også frembrakt relieffer i mindre målestokk på diptykher og skrin av elfenben, dessuten miniatyrrelieffer i halvedelsten og lignende materialer. Gullsmedkunsten stod høyt. Fra de tidligere perioder har man særlig bevart forskjellige typer kirkesølv med relieffdekor. Etter ikonoklasmen blir bysantinsk kunst særlig berømt for sine elfenbensarbeider. Kjent var også de bysantinske vevde stoffer, som til dels var inspirert østfra i sine motiver.

Bysantinsk kunst har betydd særlig mye for mosaikk-kunstens utvikling. I begynnelsen foretrakk man en naturalistisk bakgrunn for fremstillingene, men i løpet av 300-tallet gikk man gradvis over til gull. Dette skaper en sterkere følelse av uvirkelighet hos betrakteren, og ved å plassere steinene i mosaikken i forskjellige vinkler så lyset ble brutt, oppnådde man at helhetsbildet fikk en egen skimrende og vibrerende virkning.

Særlig berømte er de justinianske mosaikkene i Ravenna og de etter-ikonoklastiske mosaikkene i Hagia Sofia-kirken i Konstantinopel. Bysantinske mosaikk-mestere arbeidet også utenfor riket, blant annet har de utsmykket noen av de tidligste islamske byggverk (moskeer i Damaskus og Jerusalem) og en rekke normanniske kirker på Sicilia. Fra bysantinsk kunsts seneste storhetstid kan nevnes mosaikkene i Khora-kirken (Kariye Camii) i Konstantinopel (ca. 1310–20). Denne kirken inneholder også gode eksempler på freskomaleri. I tavlemaleriet, der treplater var bakgrunn, benyttet man i den eldste perioden en nå glemt teknikk hvor fargen ble løst opp i flytende voks, senere temperateknikk. Tavlemaleriene var hovedsakelig helgenfremstillinger, ikoner. En annen viktig gren av maleriet var bokillustrasjonene, som ofte viser klassisk inspirasjon. Fra sen bysantinsk tid finner man også miniatyr-mosaikker hvis steiner er festet i voks.

Interiør fra Hagia Sofia i Istanbul. Denne kirken, som var den ortodokse kristenhets hovedkirke til Konstantinopels fall i 1453, ble tegnet av Anthemios fra Tralles og Isidoros fra Miletos og oppført 532–37. Kirken med den veldige kuppelen kom til å danne mønster for en rekke kirker og senere moskeer. Den var moské 1453–1934, deretter museum.

Corel. Begrenset gjenbruk

I begynnelsen dominerte basilikaen, en arv fra oldkristen tid. Siden ble kuppel-dekkede kors-sentralkirker dominerende. Hagia Sofia i Konstantinopel (532–537), den mest berømte av alle bysantinske kirker og et av hovedverkene i arkitekturhistorien, danner et kompromiss mellom sentralkirken og den eldre basilika-type. En mer typisk sentralkirke fra samme tid er den oktogonale San Vitale i Ravenna (546–548). Et eksempel på korskirken var den nå ødelagte Apostelkirken i Konstantinopel (536–546). Blant annet San Marco-kirken i Venezia er inspirert av denne femkuplede kirken.

Etter ikonoklasmen var forskjellige typer sentralkirker særlig populære. De kan være polygonale, eller, mer alminnelig, ha form av et gresk kors som ofte er innskrevet i et kvadrat. En kuppel hvelver seg over krysningspunktet, og korsarmene kan også være overhvelvet av kupler eller halvkupler. Stundom kunne man bygge flere mindre kirker sammen, som  i Pantokrator-kirken i Konstantinopel (1100-tallet) hvor tre kirker ligger side om side.

De mellom- og senbysantinske kirker er gjerne bygd av teglstein som kan ligge i mønster i ytterveggene, mens innerveggene var kledt med marmorplater eller dekket av mosaikker eller fresker. De bysantinske kirkene fra denne perioden er gjennomgående mindre enn de samtidige vesteuropeiske katedraler.

Etter Konstantinopels erobring 1453 levde bysantinsk kunst videre utenfor Lilleasia, blant annet på Kreta og Athos og fremfor alt i Øst-Europa (Russland) hvor den gjennomgikk en selvstendig utvikling.

Man forsøker i Hellas fremdeles å gjenopplive bysantinsk kunst i fresker og annen kirkekunst, men den er blitt sjablonaktig og har mistet evnen til å fornye seg.

  • Beckwith, John: Early Christian and Byzantine Art, 2nd ed., 1979, isbn 0-14-056133-1, Finn boken
  • Kiilerich, Bente & Hjalmar Torp: Bilder og billedbruk i Bysants : trekk av tusen års kunsthistorie, 1998, isbn 82-02-16406-0, Finn boken
  • Krautheimer, Richard: Early Christian and Byzantine architecture, 4th ed., 1986, isbn 0-300-05296-0, Finn boken
  • Mango, Cyril: Byzantine architecture, 1986 (History of world architecture), isbn 0-571-14514-0, Finn boken
  • Ousterhout, Robert G.: Master builders of Byzantium, 1999, isbn 0-691-00535-4, Finn boken
  • Rodley, Lyn: Byzantine art and architecture : an introduction, 1994, isbn 0-521-35724-1, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.