1980-årene markerte slutten på den epoken som gikk under betegnelsen «etterkrigstiden». Ved femtiårsjubileet for frigjøringen i 1995 satt etterkrigsgenerasjonen med de fleste maktposisjoner i samfunns- og næringsliv. I årene etter 1980 har Norge blitt preget av de store inntektene fra petroleumsutvinningen i Nordsjøen, som har skapt økt velstand for det store flertall. I tillegg har verden rykket oss nærmere, både i den offentlige politikk, næringslivet og privatsfæren. Økonomien er mer internasjonalisert enn tidligere. Nordmenn reiser mer enn før, og den nye mediesituasjonen har ført til at det på 2000-tallet knapt er begrensninger på hvor mye og hva slags fjernsyn man vil ha inn i stuene. Norge har også blitt et flerkulturelt samfunn, der grupper av innvandrere har satt et mer internasjonalt preg på norsk samfunnsliv.
Likestillingen har gjort store fremskritt. Norge fikk i perioden bl.a. kvinnelig statsminister, stortingspresident, prost og biskop. Holdningen til autoriteter har endret seg. Det har vært pekt på at tilliten til f.eks. politikere og andre øvrighetspersoner er blitt mindre, og den tidligere samfunnssolidariteten er blitt avløst av en sterkere interesse for privatsfæren. Ved valgene har det vært store svingninger for enkelte partier; velgernes lojalitet har blitt mindre, noe som også har vært tolket som misnøye med de etablerte politiske institusjoner. Velstandsøkningen har også synliggjort dem som faller utenfor. Enkelte har hevdet at Norge er på vei mot det samfunnsforskerne kaller «2/3-samfunnet» (for Norges del kanskje heller «4/5-samfunnet»), der det store flertall som har det bra, er stort nok til å sikre opprettholdelse av systemet, mens noen grupper faller utenfor når det gjelder utdanning, arbeid, helse og velstand. På 2000-tallet har det igjen blusset opp en debatt om fattigdom i Norge, som i politisk retorikk ofte omtales som «verdens rikeste land». De politiske skillelinjer har også blitt tydeligere i synet på graden av offentlig styring.
Politiske forhold
Ved stortingsvalget 1981 nådde «høyrebølgen» sitt toppunkt. Den nye Høyre-regjeringen under Kåre Willoch søkte å stimulere økonomien ved å gi skattelettelser, men uten å gripe inn i lønnsoppgjørene. Den satte også i verk tiltak for å få ned den høye inflasjonen, som i 1981 var 13,6 %. En av regjeringens hovedsaker var dereguleringer. Regjeringen foretok en omlegging av boligpolitikken, med frigjøring av boligprisene og lettere adgang til å oppløse borettslag. Resultatet var en sterk økning av omsetningen av brukte boliger. Boligbyggingen gikk også kraftig ned fra 1982. I tillegg ble en større del av lånene til nye boliger overført fra Husbanken til private låneinstitusjoner. Boligprisene økte kraftig fra rundt 1986, og etter en liten nedgang i begynnelsen av 1990-årene har prisene på boliger vært i konstant vekst.
I 1983 ble regjeringsgrunnlaget utvidet, og Kristelig Folkeparti og Senterpartiet samarbeidet med Høyre i en trepartiregjering 1983–86. Stortingsvalget 1985 brakte Fremskrittspartiet i vippeposisjon, men regjeringen fortsatte til 1986, da Arbeiderpartiet overtok. Uenighet om den økonomiske innstrammingspolitikken ble den direkte årsak til regjeringsskiftet. Gro Harlem Brundtland, som også hadde vært statsminister februar–oktober 1981, etablerte mai 1986 en regjering der åtte av 18 statsråder var kvinner. Regjeringen foretok en devaluering på hele tolv prosent og flere innstramminger i økonomien. 1986 ble et rekordår for privat forbruksvekst, da særlig bilsalget eksploderte. Samme år var det en større arbeidskonflikt med streik og lockout. Etter at regjeringen 1987 ikke fikk kostnadsveksten under kontroll, ble det 1988 vedtatt en egen lønnslov for å sikre et moderat lønnsoppgjør; loven ble 1989 fornyet til 1990. Det var likevel stort sett ro i arbeidslivet, med unntak for enkelte grupper i den offentlige sektor, særlig i helsevesenet og undervisningssektoren.
Lønnsloven førte til svært lave lønnsoppgjør. Til gjengjeld kom prisstigningen under kontroll og nådde mot slutten av 1990-årene om lag 2,5 %. Også etter århundreskiftet har det vært lav prisvekst. Arbeidsløsheten begynte å stige fra begynnelsen av 1980-årene og steg sammenhengende i ti år, på tross av at kampen mot arbeidsløsheten var «jobb nr. 1», som Arbeiderpartiet uttrykte det. Toppen ble nådd sommeren 1992 med 157 000 arbeidsløse. Fra 1993 begynte arbeidsløsheten å avta, og den sank raskt i perioden 1995–97. Den høye arbeidsløsheten virket disiplinerende på partene i arbeidslivet, og ikke minst LO under ledelse av Yngve Hågensen var en garantist for moderate lønnsoppgjør. I tillegg til lav prisstigning har gevinsten for vanlige folk vært lavere rente. I slutten av 1980-årene kunne boliglånsrenten for mange være opp mot 15 %. I slutten av 1990-årene var renten for mange kunder ned mot 5 %, og i de første årene av det nye århundret var renten rekordlav. Dette førte imidlertid igjen til høyere boligpriser, noe som har ført til store vansker spesielt for dem som skulle kjøpe bolig for første gang.
Under Gro Harlem Brundtlands regjering beveget Arbeiderpartiet seg mer mot sentrum. Likevel gjorde partiet i 1989 sitt dårligste valg siden 1924. Høyre gikk enda mer tilbake og mistet hver fjerde velger fra valget i 1985. I stedet gikk fløypartiene SV og Fremskrittspartiet kraftig frem. Det ble høsten 1989 etablert en ny borgerlig regjering av tre partier som alle hadde gått tilbake ved valget: Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Den nye statsministeren Jan P. Syse viste store evner til samarbeid, men etter hvert som EØS-forhandlingene utviklet seg, var det klart at regjeringen ikke kunne holde sammen. Etter ett år sprakk den, og Arbeiderpartiet dannet en ny mindretallsregjering som ble sittende med vekslende støtte helt til valget 1997.
Stortingsvalget 1993 ble preget av den pågående debatten om EU-medlemskap. Senterpartiet fikk nær tredoblet sitt mandattall og ble Stortingets nest største parti. Men også Arbeiderpartiet snudde sin negative valgtrend og gjorde et godt valg. SV og Fremskrittspartiet gikk tilbake. Ved valget kom Venstre tilbake på Stortinget etter åtte års fravær, og Rød Valgallianse fikk sitt første stortingsmandat. Gro Harlem Brundtland trakk seg tilbake som statsminister i 1996 og ble etterfulgt av Thorbjørn Jagland. Han fikk et anstrengt forhold til Stortinget og opposisjonen og gikk av etter valget 1997, til tross for at Arbeiderpartiet nesten holdt stillingen og på tross av at splittelsen på borgerlig side var større enn noen gang. Bortsett fra Arbeiderpartiets stabilitet gav 1997-valget store utslag. Senterpartiet mistet 21 av sine 32 mandater, Fremskrittspartiet ble landets og Stortingets nest største parti, Høyre gjorde sitt til da dårligste valg, og Kristelig Folkeparti gjorde sitt beste valg noensinne. Venstre kom tilbake som en politisk maktfaktor, og det ble etablert en trepartiregjering av Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre under ledelse av Kjell Magne Bondevik. Denne regjeringen hadde bare støtte fra 42 av Stortingets 165 mandater, og for første gang siden 1933 deltok ingen av de tre største partiene i regjeringen. Likevel viste den første Bondevik-regjeringen seg levedyktig, pga. av mangel på en enhetlig opposisjon, regjeringens pragmatisme og Bondeviks personlige egenskaper som samarbeidspolitiker.
Valgkampen 1997 dreide seg særlig om prioriteringer i helsevesenet og eldreomsorgen, samt i hvilken grad man skulle løse disse problemene med økt bruk av oljepenger. Også lokalvalgene i 1990-årene var preget av sosial- og helsepolitikk. Foran valget 1991 kom det til et «eldreopprør» i mange byer i protest mot forholdene for mange eldre. Opprøret førte til økte bevilgninger, men det er delte meninger om de fikk noen effekt. Diskusjonen om ressursbruk i helsevesenet, de økende helsekøene, organiseringen av sykehusene og intern uro i helsevesenet var et sentralt tema i 1990-årenes politiske debatt. I 1992 ble det opprettet en egen post som helseminister. Mot slutten av 1990-årene ble også skole- og utdanningspolitikken valgkamptema, og de partiene som var mest opptatt av skolepolitikken (SV og Høyre), fikk mest fremgang ved Kommune- og fylkestingsvalget 1999 og ved Stortingsvalget i 2001.
Bondevik-regjeringen ble felt våren 2000, og Arbeiderpartiet overtok igjen regjeringsmakten. Men partiet klarte ikke å fremstå med noen helhetlig politikk, og valget 2001 ble en katastrofe for partiet. Arbeiderpartiet fikk bare 24,3 % av stemmene og hadde den minste stortingsgruppen siden 1924. Bare om lag halvparten av Arbeiderpartiets tilbakegang gikk til SV, og valget i 2001 markerte dermed en klar høyredreining. Etter valget ble det etablert en ny trepartiregjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, der et nytt og revitalisert Høyre hadde flertallet, men hvor Kjell Magne Bondevik igjen ble statsminister. Regjeringen hadde en uklar parlamentarisk basis: den kom til makten ved hjelp av Fremskrittspartiet, mens statsministeren selv var ivrig etter å distansere seg fra Fremskrittspartiet. I 2003 inngikk regjeringen budsjettforlik i Stortinget med Arbeiderpartiet – den første budsjettavtale mellom Høyre og Arbeiderpartiet etter 1945.
Mot slutten av perioden 2001–05 var det tydelig at regjeringen var preget av slitasje og et uavklart forhold til Fremskrittspartiet. Etter at Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen sommeren 2005 erklærte at han ikke ville støtte en regjering ledet av Bondevik, satt regjeringen på oppsigelse frem til valget 2005. Valget i 2005 ble da også en katastrofe både for Høyre og Kristelig Folkeparti. KrF mistet halvparten av sine mandater og gjorde sitt dårligste valg siden 1945. Høyre gjorde sitt dårligste valg i historien, samtidig som Fremskrittspartiet ble etablert som landets klart nest største parti og det ledende opposisjonspartiet.
Foran valget 2005 gikk et revitalisert Arbeiderparti til valg på et flertallsalternativ sammen med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Bakgrunnen var dels Arbeiderpartiets valgnederlag i 2001, dels at en ny valgordning som trådte i kraft 2005, ytterligere reduserte mulighetene for at ett parti kan få flertall (eller nesten flertall) alene. Mulighetene til å få en flertallsregjering førte til at valgkampen ble preget av ideologiske skillelinjer, der debatten særlig dreide seg om graden av offentlig styring og forvaltningen av de enorme oljeinntektene. Det rød-grønne flertallsalternativet fikk et knapt flertall på Stortinget. Den nye regjeringen til Jens Stoltenberg ble historisk på flere måter: for første gang inngikk Arbeiderpartiet regjeringssamarbeid, SV ble med i regjeringen for første gang, og Senterpartiet brøt med sine gamle alliansepartnere i sentrum og ble en del av det rød-grønne alternativet.
Det flerkulturelle samfunn
Siden 1980 har befolkningssammensetningen i Norge endret seg, og Norge har blitt et flerkulturelt samfunn. Innvandrerbefolkningen i Norge har bakgrunn fra praktisk talt alle land i verden. De er kommet til Norge for å få arbeid, som flyktninger eller gjennom familierelasjoner til nordmenn eller andre innvandrere i Norge. Innvandrerbefolkningen er tredoblet siden 1980 og utgjorde i 2006 365 000 personer, eller om lag åtte prosent av befolkningen. 53 000 personer kommer fra andre nordiske land, 45 000 fra resten av Vest-Europa og Nord-Amerika, 61 000 fra Øst-Europa og 205 000 fra Tyrkia og land i Asia, Afrika og Sør-Amerika. 301 000 er førstegenerasjonsinnvandrere, mens 64 000 er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre. Oslo har den største andelen av innvandrerbefolkningen; vel 118 000 personer eller 22 prosent av byens befolkning.
Tilflyttingen til Norge har variert fra år til år. I 1980-årene lå nettoinnvandringen til Norge på ca. 5500 personer i året. I 1990-årene lå den på mellom 6000 og 12 000 personer årlig, og etter århundreskiftet har den ligget på mellom 8000 og 17 000 personer. Økningen skyldes særlig lettelser i mulighetene for gjenforening av familiemedlemmer. Antallet asylsøkere til Norge har svingt kraftig fra år til år. I 1993 kom det over 12 000 asylsøkere til Norge, de aller fleste fra det tidligere Jugoslavia. Både før og siden har tallene vært lavere, inntil en ny topp ble nådd 2002 med over 17 000; de største gruppene fra Jugoslavia, Russland og Irak. Innvandringen består fortsatt i hovedsak av flyktninger, visse grupper spesialister og familiemedlemmer. Ca. 2/3 av innvandrerne kommer fra det som kalles «ikke-vestlige land», og om lag halvparten av disse er kommet som flyktninger. Kriteriene for å få opphold i Norge er regulert i Utlendingsloven, som trådte i kraft 1991.
Integreringen av innvandrerbefolkningen har stilt det norske samfunn overfor betydelige utfordringer. Mange innvandrere er muslimer med en annen familie- og ekteskapskultur enn i Norge, og det har vært kulturelle konflikter bl.a. om tvangsekteskap og i likestillingsspørsmål. Det har vært en viss «ghettoisering» som har vanskeliggjort integrering og ført til enkelte sosiale problemer. Norge har likevel vært spart for alvorlige rasemotsetninger slik man har sett f.eks. i Danmark og Tyskland. Men innvandrerfiendtlige holdninger har vært uttrykt fra enkelte grupper på den politiske høyresiden. I 2001 opplevde Norge for første gang et rasistisk motivert drap; 15-åringen Benjamin Hermansen ble som tilfeldig offer stukket ned med kniv av nynazister. Drapet førte folk ut på gatene i mange byer i Norge, og en demonstrasjon i Oslo i februar samme år var trolig den største i Norge etter den andre verdenskrig. Fakkeltoget samlet 40 000 mennesker i vinterkulden til støtte for toleranse og mot fremmedfrykt og rasisme.
Utenriks- og sikkerhetspolitikk
Den tradisjonelt brede enigheten om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk har vart ved. NATOs dobbeltvedtak fra 1979 om utplassering av nye kjernefysiske mellomdistanseraketter i Europa og spørsmålet om forhåndslagring av alliert militært utstyr i Norge, som ble vedtatt 1981, skapte økt oppslutning om fredsbevegelsen. Det nye lederskapet i Sovjetunionen fra 1985 førte frem til den første reelle nedrustningsavtale 1987. Med de store omveltninger som fulgte fra 1989, med Tysklands samling, kommunismens sammenbrudd, Sovjetunionens oppløsning og borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia, var Norge aktivt med for å etablere nye samarbeidsinstitusjoner gjennom KSSE-prosessen. I 1995 ble KSSE omgjort til en ny all-europeisk sikkerhetsorganisasjon, OSSE. Avspenningen førte til store utfordringer bl.a. for forsvaret. 1999 deltok Norge for første gang siden 1945 i krig, under det NATO-ledede angrepet på Jugoslavia i forbindelse med krisen i Kosovo.
Sikkerhetssituasjonen har endret seg også for Norge etter terrorangrepene mot USA i 2001. Norge bidrog med styrker i Afghanistan etter regimeskiftet der, og i 2003 bombet norske jagerfly mål i Afghanistan; saken vakte oppmerksomhet fordi det var første gang siden den annen verdenskrig at norske fly bombet militære mål. Norges deltakelse i Afghanistan og engasjementet i Irak etter okkupasjonen 2003 har ført til at Norge og norske interesser er blitt truet bl.a. av terrornettverket al-Qaida. Dette førte til at sikkerhetsnivået rundt norske interesser og norske ambassader ble økt. I forbindelse med striden om de såkalte profet-tegningene i 2006 ble også norske ambassader (bl.a. i Damaskus) direkte angrepet av demonstranter.
På den internasjonale arena gjorde Norge seg bemerket ved å forhandle frem den såkalte Oslo-avtalen 1993, som førte til gjensidig anerkjennelse av Israel og PLO og etableringen av palestinske selvstyreområder i Gaza og deler av Vestbredden. Avtalen ble betegnet som en diplomatisk bragd, selv om prosessen siden stanset opp. Den prestisjen Norge her opparbeidet seg, førte til at Norge også har deltatt i fredsmeglerarbeid bl.a. i Jugoslavia-konflikten, Guatemala og Sri Lanka. Norges engasjement i Guatemala bidrog til at en fredsavtale der 1996 gjorde slutt på den 30 år lange borgerkrigen.
I 1984 ble Arne Treholt arrestert og siden dømt for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak. Treholt ble benådet 1992. Treholt-saken har vært en av de mest omtalte spionsaker i norsk historie. Benådningen ble begrunnet med helsemessige årsaker, men den kan også sees som en konsekvens av den kalde krigens slutt og avspenningen i Europa.
Det at den kalde krigen ebbet ut ved overgangen til 1990-årene, førte også til en strøm av avsløringer omkring de hemmelige tjenestenes virksomhet i tiårene etter den annen verdenskrig. Det kom flere bøker om overvåkning av personer på den politiske venstresiden, og det kom stadig tydeligere indikasjoner på et omfattende «samrøre» mellom Arbeiderpartiet, LO og politiets overvåkningstjeneste. Stadig nye avsløringer førte til at Stortinget 1994 nedsatte en kommisjon, ledet av høyesterettsdommer Ketil Lund, med det formål å granske de hemmelige tjenesters virksomhet i etterkrigstidens Norge. Kommisjonens rapport ble avgitt og offentliggjort 1996. Den dokumenterte en usedvanlig nitid og til dels ulovlig overvåkning fra myndighetenes side av personer og organisasjoner som tilhørte venstresosialistiske og kommunistiske grupper.
EU-striden
I 1991 vedtok EF-landene Maastricht-avtalen, som fra 1993 omdannet EF til den europeiske union (EU). Samtidig deltok Norge i forhandlingene om en EØS-avtale. I 1992 vedtok landsmøtet i Arbeiderpartiet å gå inn for å søke medlemskap i unionen, og regjeringen søkte høsten 1992 om medlemskap sammen med Sverige, Finland og Østerrike. Forhandlingene ble avsluttet mars 1994, og ved folkeavstemningen 28. november 1994 ble det 52,2 % nei-stemmer. På forhånd hadde da folkeavstemningene i de andre tre søkerlandene gitt ja-flertall: Østerrike (66,4 %), Finland (56,9 %) og Sverige (52,2 %) ble alle medlemmer av EU fra 1995.
Frontene i den norske EU-striden var stort sett som i 1972: Senterpartiet var det ledende nei-partiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti var også nei-partier, men med ja-grupper innenfor partiene (noe som for SVs vedkommende var ulikt situasjonen i 1972). Høyre var det eneste rene ja-partiet, mens Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet var splittet. For øvrig var det nei-flertall i distriktene og blant offentlig ansatte. Motstanderne samlet seg i organisasjonen Nei til EU, mens tilhengerne var organisert i Europabevegelsen, en egen Ja-aksjon og organisasjonen Fra nei til ja, som bestod av omvendte nei-folk fra 1972. Det avgjørende argumentet mot medlemskap var trolig skepsisen til den økte integreringen i unionen og overføringen av makt til overnasjonale organer, i tillegg til frykten for å miste nasjonal kontroll over fiskeriressursene. Etter folkeavstemningen ble regjeringen sittende, og mye av Norges forhold til EU-landene ble regulert av EØS-avtalen.
Hovedforskjellen på striden i 1972 og 1994 var avstanden mellom ja- og nei-siden. I 1972 var de ulike syn uforsonlige, og standpunktet ble betraktet som et viktig verdivalg, mens det i 1994 var mer respekt for begge syn. Illustrerende er situasjonen innad i Arbeiderpartiet. I 1972 ble partiets nei-folk sett på som svikere, og mange av dem forlot partiet etterpå. I 1994 tillot partiet åpent fraksjonsvirksomhet gjennom Sosialdemokrater mot EU, og i LO var det nei-flertall. Også i samfunnet ellers var frontene mindre tilspisset enn i 1972.
Etter 1994 har integreringen innad i EU fortsatt med Nice-traktaten, de store utvidelsene østover og arbeidet med den nye EU-grunnloven. I 2001 tiltrådte Norge Schengen-samarbeidet, og 2003 ble en ny EØS-avtale fremforhandlet i forbindelse med EU-utvidelsen i 2004. Det har imidlertid ikke kommet noen ny EU-debatt i Norge. Etter århundreskiftet har de ulike regjeringene hatt en egen «selvmordsparagraf» som vil utløse regjeringskrise dersom saken igjen blir satt på dagsordenen. Det har vært et viktig poeng, ikke minst fra norske EU-tilhengere, at en tredje norsk søknad om medlemskap i EU må komme som et resultat av en markert holdningsendring i folket. Ingen ønsker en ny EU-debatt der folket igjen er delt omtrent på midten.
Økonomi og næringsliv
Norge tok fra midten av 1970-årene skrittet inn i oljealderen. Petroleumsinntektene økte jevnt til midten av 1980-tallet, da oljeprisene falt og inntektene ble betydelig lavere. I 1980 opplevde norsk petroleumsvirksomhet sin hittil største katastrofe, da boligplattformen Alexander Kielland veltet og sank på Ekofisk. 123 mennesker omkom. Plattformvraket ble senere tauet til land og snudd før det ble senket 1983.
Utvinningen av petroleum fra norsk kontinentalsokkel har økt kontinuerlig. I 1990-årene ble Norge Vest-Europas største oljeprodusent, og i 2004 var Norge verdens tredje største eksportør både av råolje og naturgass. Midt i 1990-årene var inntektene så store at det ble avsatt midler i et eget oljefond, som er ment å sikre bl.a. trygdeutbetalinger for fremtiden. Oljefondet vokste raskt i årene som fulgte, og ved inngangen til 2005 passerte fondet 1000 milliarder kr. I 2006 byttet fondet offisielt navn til Statens Pensjonsfond (utland). I 2007 passerte fondet ufattelige 2000 milliarder kr, men det gikk oe tilbake i 2008 i forbindelse med den internasjonale finanskrisen.
Bruken av oljepengene og innvirkningen på norsk økonomi har preget norsk politisk debatt i hele perioden. I 2001 ble et bredt stortingsflertall enige om nye retningslinjer for den økonomiske politikken, der det ble lagt opp til en økt og forutsigbar bruk av oljeformuen over statsbudsjettet, og det ble trukket opp en «handlingsregel» for hvordan dette skulle gjøres. Samtidig ble det innført et inflasjonsmål for pengepolitikken, slik at Norges Banks rentefastsettelse fikk en ny rolle.
Utviklingen i næringslivet har for øvrig vært preget av raske og store endringer. En rekke tradisjonsrike industribedrifter er blitt nedlagt (Jernverket, Kongsberg Våpenfabrikk, Viking) og flere ensidige industristeder har vært nødt til å gjennomføre store omstillinger. Eierstrukturen har også endret seg vesentlig. 1992 ble Freia Marabou solgt til det amerikanske selskapet Kraft General Foods. Salget av dette nasjonale flaggskipet var svært omdiskutert. Innenlands har det vært debatt om graden av fristilling og privatisering av offentlige virksomheter som NSB, Posten og Televerket. Det gamle Televerket ble fra 1995 omdannet til et statlig heleid aksjeselskap, Telenor AS. Fra 1998 ble det fri konkurranse på telemarkedet. Både Telenor og Statoil har blitt børsnoterte selskaper; en tredjedel av Statoil ble lagt ut for salg i 2001. Telenor, Statoil og Norsk Hydro stod i 2004 for 45 % av den samlede omsetningen på Oslo Børs.
De to industrigigantene Aker og Kværner ble samlet under én paraply i 2001 og siden slått sammen. Tilsvarende ble SAS og Braathens slått sammen 2004. Flere kjente og tradisjonsrike bedrifter har blitt sammenslått eller nedlagt i det nye århundret, og store deler av det tradisjonelle næringslivet har vært preget av sammenslutninger, utflagging og salg. Blant bedrifter som har blitt nedlagt eller solgt til utlandet på 2000-tallet er Ringnes bryggeri, Raufoss og det Norske Skog-eide Union. Norske storbedrifter har også etablert seg i utlandet, ikke minst Statoil, Norsk Hydro og Norske Skog. Norsk Hydros opprinnelige virksomhet, gjødselproduksjonen, ble 2004 utskilt i et eget selskap under navnet Yara International.
Norsk næringsliv på 2000-tallet er preget av at de tradisjonelle industribedriftene, ikke minst den kraftkrevende industrien, er på vikende front, mens selskaper innen skipsfart, olje og IT-teknologi er i vekst. Også fiskeriene og oppdrettsnæringen har vist seg lønnsomme. Generelt har næringslivet fått friere spillerom og mindre grad av offentlig styring. Dette har også ført til at myndighetene har fratatt seg selv mye av muligheten til å drive en aktiv næringspolitikk.
Fra 1983 begynte omsetningen på Oslo Børs å øke kraftig. Børsboomen førte til økte aksjekurser og store fortjenester for enkelte, samtidig som den påskyndet strukturendringer i næringslivet. Fusjoner og oppkjøp ble vanligere enn tidligere. Høsten 1987 opplevde man et børskrakk over store deler av verden, og flere selskaper fikk problemer. I 1988 var det lavkonjunktur med lønnslov, økende arbeidsløshet og en boligrente på opp til 15 %. Dette førte til mindre etterspørsel, lavere eiendomspriser og problemer for mange med å betjene gjeld. Men først i 1991 kom den virkelige regningen for den overdrevne optimismen i 1980-årene. I 1990 gikk to av landets tre største banker – DnC og Bergen Bank – sammen til Den norske Bank. Denne banken opplevde rekordtap i 1991 på 5,5 mrd. kr. Enda verre gikk det for de to andre store forretningsbankene, Kreditkassen (K-bank) og Fokus bank. Med tap på hhv. 6 og 1,8 mrd. kr (1991) var det ikke lenger mulig å drive på vanlig måte. Aksjekapitalen ble skrevet ned til null og bankene overtatt av staten. Myndighetene opprettet Statens Banksikringsfond for å sikre investeringene i bankene, og i alt ble det sprøytet inn ca. 25 mrd. kr i de kriserammede bankene. Også Sparebankene opplevde store tap, den største (Sparebanken NOR) tapte 1,35 mrd. kr i 1991.
Fra 1993 ble bankenes økonomiske situasjon bedret; i 1995 ble Fokus bank igjen privatisert, og 1996 solgte staten aksjer i Den norske Bank, men beholdt aksjemajoriteten. Norges største forsikringsselskap Storebrand (1991–96 UNI Storebrand) forsøkte 1992 å kjøpe opp det svenske forsikringsselskapet Skandia. Forsøket mislyktes, og problemer med finansieringen førte til at Storebrand måtte innstille sine betalinger. I 1992–93 var selskapet under offentlig administrasjon. Senere gjenvant Storebrand sin posisjon i markedet. I 1997 ble en planlagt fusjon mellom Kreditkassen og Storebrand (Christiania-fusjonen) stanset av aksjonærene. I stedet ble Kreditkassen i 2000 overtatt av svensk-finske Nordea. I 1999 slo forsikringsselskapet Gjensidige seg sammen med Sparebanken NOR; disse ble igjen slått sammen med Den norske Bank i 2003 til DnB NOR – Norges største finanskonsern og landets fjerde største bedrift (etter Statoil, Norsk Hydro og Telenor).
Fra begynnelsen av 1990-årene har det vært en nesten sammenhengende vekst i aksjekursene. Også mange småsparere har investert i aksjer. Dette har bl.a. sammenheng med lave renter i de tradisjonelle spareformene i bank, samtidig som banker og andre finansinstitusjoner har opprettet aksjefond der risikoen er spredt og selve aksjehandelen overlates til finansinstitusjonene selv. Både i 2004 og 2005 opplevde Børsen topp-noteringer, og i 2005 økte hovedindeksen på Oslo Børs med over 40 %. I 2007 var veksten over 11 %, og hovedindeksen passerte 500 poeng. Den internasjonale finanskrisen, som satte inn høsten 2008, førte til at kursene igjen sank betydelig.
Velstand og arbeidsliv
I perioden 1998–2005 steg prisene på boliger med gjennomsnittlig 75 %, mens den generelle prisstigningen var under 15 % i samme tidsrom. Nordmenn eier for en stor del sine egne boliger, og mye kapital er bundet opp i eiendom, samtidig som mange privatpersoner har betydelig gjeldsbyrde. Likevel har velstandsutviklingen for de fleste nordmenn vært betydelig i årene etter 1980.
Høy kronekurs og lave transportkostnader har også ført til at flere nordmenn enn noen gang har reist til utlandet. Ikke bare blir det flere, hyppigere og lengre ferieturer, men prisene på vanlige forbruksvarer har ført til at nordmenn også drar til utlandet for å handle – særlig til Sverige, men også til Danmark og til dels Storbritannia.
Velstandsutviklingen har bl.a. gitt seg utslag i stor etterspørsel etter fritidseiendommer, og prisene på hytter og fritidsboliger både i populære fjellområder og langs kysten har økt betydelig. Etter århundreskiftet er det også blitt vanlig at nordmenn skaffer seg ferieeiendom i utlandet.
Sammenliknet med mange andre land har det vært relativt rolige forhold på det norske arbeidsmarkedet. Våren 2000 var det storkonflikt i arbeidslivet, og mer enn 80 000 arbeidstakere var i streik en ukes tid før et nytt meglingsforslag var klart. Det var også streik i offentlig sektor, bl.a. streiket førskolelærerne i 12 uker, den lengste streiken i offentlig sektor siden 1945. I 2002 gikk også sykepleierne til en langvarig streik i forbindelse med den statlige overtakelsen av sykehusene. I 2001 og 2002 ble den femte ferieuken gjennomført for alle arbeidstakere som har tariffavtale. Lønningene for heltidsansatte har i hovedsak steget mer enn prisstigningen, men her er det store forskjeller mellom ulike bransjer og grupper av lønnstakere. Det statistiske gjennomsnitt viser en lønnsøkning for heltidsansatte på 37 % for perioden 1997–2005. Presset i lønnsoppgjørene har også blitt påvirket av lederlønningene, som i mange bedrifter har økt betydelig mer enn andre lønninger.
En spesiell utfordring i arbeidslivet har kommet som resultat av den generelle liberaliseringen av arbeidsmarkedet i Europa. Import av billig utenlandsk arbeidskraft har blitt lettere etter EUs utvidelse i 2004, og flere bransjer har opplevd ny konkurranse, ikke minst bygg- og anleggsbransjen. Norske fagforeninger har hatt et bevisst forhold til at utenlandske arbeidere i Norge skal ha de samme rettigheter som norske arbeidere, inkludert minstelønn. Debatten om sosial dumping har for øvrig foregått i hele EU-området etter utvidelsen.
Natur og miljø
Storsamfunnets og lokalsamfunnets interesser kolliderte på en dramatisk måte i Alta-saken 1979–82. Motstanden mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget var kulminasjonen på 1970-årenes miljødebatt med vekt på energipolitikken. I 1980-årene stod forurensningssakene i fokus. Flere tilfeller av ulovlig dumping ble avslørt, noe som bl.a. medførte en bredere kartlegging av forurensningssituasjonen.
Den store kjernekraftulykken i Tsjernobyl våren 1986 medførte at det ble advart mot å spise fisk fra store deler av Østlandet og Trøndelag. Også store mengder rein- og lammekjøtt ble kassert etter ulykken. Selv ti år senere var innholdet av radioaktive stoffer i beitedyr i utmark så høyt at mange dyr måtte fôres ned før slakting. I 1988 var det en omfattende algeoppblomstring langs særlig Sør- og Vestlandskysten, samtidig som det kom en større invasjon av sel til kysten av Nord-Norge. Disse episodene tydet på alvorlige økologiske forstyrrelser i våre nære havområder.
I 1989 vedtok Stortinget å stabilisere utslippene av klimagassen CO2 innen år 2000. Denne målsettingen ble forlatt 1995; i stedet ble det regnet med en økning på 15 %. Etter de differensierte forpliktelsene i den nye klimakonvensjonen (Kyoto-protokollen) fra 1997 skal reduksjonene være gjennomført i perioden 2008–12, men Norges utslipp økte med 8–9 % i perioden 1997–2004. I årene etter århundreskiftet har klimapolitkken vært en viktig arena for norsk miljødebatt, ikke minst som følge av ekstreme værsituasjoner, med mange tilfeller av storm, flom, ras og temperaturekstremer, også internasjonalt. Klimapolitikken har også ført til at debatten omkring oljeutvinningen i de sårbare områdene i nord har fått økt fokus.
I 1982 vedtok Den internasjonale hvalfangstkommisjon (IWC) en midlertidig stans i all kommersiell hvalfangst. Norge reserverte seg mot vedtaket og fortsatte fangsten. Av politiske årsaker, bl.a. frykt for amerikansk boikott av norske produkter, ble hvalfangsten stoppet 1987. Norge har imidlertid hele tiden ment at den nordøstatlantiske vågehvalbestanden tåler beskatning, og fra 1993 gjenopptok Norge hvalfangsten.
Fra midten av 1970-årene og frem til århundreskiftet foregikk et større utredningsarbeid for å utvide arealet av vernet natur i Norge. Etter århundreskiftet har en rekke nye nasjonalparker blitt opprettet, og mange av de tidligere nasjonalparkene har blitt betydelig utvidet. Landsplanen er forutsatt fullført innen 2008, da det samlede vernearealet vil utgjøre 10–15 % av Norges landareal. På Svalbard er det opprettet sju nasjonalparker som også inkluderer sjøareal. Nesten 2/3 av landarealet på Svalbard er dermed nasjonalpark eller naturreservat.
Norge sluttet seg til klimakonvensjonen som ble vedtatt på FN-konferansen UNCED i 1992. En tilleggsprotokoll, Kyotoprotokollen, ble vedtatt 1997, men trådte først i kraft i 2004. Norge har vært en pådriver for å få forpliktende internasjonale avtaler om klimautslipp, men har selv hatt problemer med å oppfylle målsettingene i Kyotoprotokollen. En ny klimaavtale var 2009 gjenstand for internasjonale forhandlinger med sikte på en ny klimaavtale på klimakonferansen i København 2009.