Arbeidsmiljø er forholdene for arbeidstakerne på en arbeidsplass, særlig de fysiske, vernetekniske, yrkeshygieniske og velferdsmessige forholdene.

Det er arbeidsgiveren som i henhold til arbeidsmiljøloven skal sørge for at arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd blir ivaretatt på alle plan i virksomheten. Arbeidstakerne plikter å medvirke ved gjennomføringen av de tiltak som blir satt i verk. Arbeidsmiljøutvalget skal virke for gjennomføringen av et fullt forsvarlig arbeidsmiljø i virksomheten. Arbeidstilsynet og verneombudet står også sentralt i denne virksomheten.

Den sentrale loven er arbeidsmiljøloven av 17. juni 2005. Formålet med bestemmelsene i arbeidsmiljøloven er å sikre et arbeidsmiljø som gir arbeidstakerne full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger og med en verneteknisk, yrkeshygienisk og velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utviklingen i samfunnet.

Se også arbeidstid.

Vår tids arbeidsmiljølovgivning hviler på en lang sosial tradisjon. Allerede lagtingslovene fra tidlig middelalder fastsatte blant annet at arbeidstakeren kunne ligge syk et visst antall dager uten at husbonden hadde rett til å redusere godtgjørelsen, og bestemmelsen i sjømannsloven av 1977 om at en sjømann har rett til å fratre når det er inntruffet omstendigheter som gjør dette til en velferdssak for ham, og det kan skaffes en annen kvalifisert mann i hans sted, var allerede lovfestet ved Magnus Lagabøtes bylov fra 1276.

Med større økonomiske enheter og konsentrasjon av mange arbeidstakere på et lite område, ble det nødvendig med mer detaljerte regler om arbeidstakernes stilling. Allerede sjøloven av 1561 påla skipsføreren å sørge for syke eller skadede sjøfolk og sikret sjøfolkenes krav på hyre, og bergverksloven av 1683 fastsatte bestemmelser om sykelønn og legehjelp for skadede bergmenn. Denne lov forbød også at arbeiderne ble betalt med varer, hvor arbeidsgiveren hadde kontroll med prisene («truck-systemet»), og loven etablerte videre et offentlig organ (Bergamtet) som blant annet skulle bistå arbeiderne med å få sine rettigheter. Håndverkernes stilling var i denne før-industrielle tiden av vesentlig betydning. I 1682 ble det fastsatt regler som blant annet regulerte oppsigelsesfrister, krav på attest og lærlingkontrakter – regler som i det vesentligste ble stående frem til 1839. For tjenestefolk på landet ble imidlertid rettsstillingen svekket ved lovgivning av 1619. Disse mistet sine gamle rettigheter under sykdom, og hvis tyendet forlot sin tjeneste i utide, hadde vedkommende forbrutt sin lønn for ett år. Mønsteret fra 1600-tallets lovgivning ble stående frem til midten og slutten av 1800-tallet, men det skjedde en betydelig utvikling i denne periode av arbeidstakernes rettsstilling, særlig for sjømenn, bergmenn og tjenestefolk i byene; i mindre grad for tjenestefolk på landet. Fattiglovene av 1845 fastsatte blant annet plikt for arbeidsgiver til å sørge for tjenestefolks forsørgelse under sykdom inntil fire uker, og statskassen ble pålagt å sørge for utgiftene ved hjemsendelse av syke sjøfolk.

Industrialismens gjennombrudd, i Norge i annen halvdel av 1800-tallet, medførte et brudd med den tidligere håndverkslovgivningen og de sosiale båndene som arbeidsforholdet tidligere etablerte mellom arbeidsgiver og ansatte. Den daværende lovgivningen omfattet ikke fabrikkdrift, og arbeiderne i de nye fabrikkene hadde derfor en meget svak rettsstilling og vanskelige kår. Gjennomgående var likevel fabrikkarbeidernes kår bedre enn de husmannskårene som de fleste arbeidere kom fra. Også i andre vesteuropeiske land – og tidligere enn hos oss – medførte industrialismens gjennombrudd et brudd med de tidligere etablerte samfunnsforhold.

I de fleste vesteuropeiske land hadde industrien en rivende utvikling på 1800-tallet. Denne utviklingen skapte nye motsetninger i samfunnet, mellom den nye arbeiderklassen og industriens arbeidsgivere. Bare i beskjeden grad grep lovgivningen inn med bestemmelser til vern for de mest utsatte gruppene arbeidere – særlig barn, ungdom og kvinner – i de mest utsatte bransjene. Slike bestemmelser ble for eksempel gitt i England i 1802 for ull- og bomullsindustrien, og i 1847 ble arbeidstiden for ungdom og kvinner begrenset til ti timer per dag.

Utviklingen i Tyskland fikk stor betydning for utviklingen også i vårt land. For å dempe den sosiale uroen fikk Bismarck vedtatt lovgivning som etablerte et sosialt forsikringssystem som skulle sikre arbeiderne ytelser ved sykdom (1883), arbeidsulykker (1884) og invaliditet samt alderspensjon (1889). Denne lovgivningen ble mønsterskapende for mange andre land, og fikk blant annet betydning for utformingen av regelverket i Norge på dette området.

I 1870-årene ble det satt i gang undersøkelser for å bringe på det rene omfanget av barnearbeid i industrien, og en lovproposisjon ble satt frem i 1883. Forslaget ble imidlertid henlagt fordi regjeringen ønsket å ta opp fabrikkarbeiderspørsmålet i hele sin bredde.

Under Johan Sverdrups regjering ble den store arbeiderkommisjonen oppnevnt i 1885. Kommisjonen avgav sin innstilling i 1887, og etter proposisjoner i 1890, 1891 og 1892 ble lov om tilsyn med arbeid i fabrikker med mer vedtatt 27. juni 1892. Loven satte blant annet forbud mot barnearbeid, begrenset adgang til nattarbeid og helgedagsarbeid, gav regler om beskyttelse av arbeidernes liv og sunnhet «så vidt gjørlig», og etablerte et offentlig arbeidstilsyn. Arbeidstiden for ungdom mellom 14 og 18 år ble begrenset til ti timer per dag. Tidligere (i 1885) var arbeidstiden i bakerier blitt lovregulert. I 1894 ble loven om ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere med flere vedtatt. Disse lovene var blant annet påvirket av tysk lovgivning. Fabrikktilsynsloven av 1892 ble avløst av lov av 10. september 1909 (som utvidet lovens område og styrket arbeidstilsynet); igjen avløst av lov av 18. september 1915 (hvor åttetimersdagen var et sentralt stridsspørsmål). En mer generell arbeidervernlov ble gitt 19. juni 1936 (som blant annet lovfestet oppsigelsesvern og rett til 14 dagers ferie). Denne loven ble avløst av arbeidervernloven av 7. desember 1956 (som blant annet etablerte organisert vernearbeid på arbeidsplassen, og la den offentlige forvaltning inn under loven). I 1958 ble 45 timers arbeidsuke vedtatt; i 1968 ble den redusert til 42 ½ time, og i 1976 ble det vedtatt 40 timers arbeidsuke. Arbeidervernloven av 1956 ble avløst av arbeidsmiljøloven av 4. februar 1977 (som blant annet styrket kravene til arbeidsmiljøet i bedriftene, styrket det organiserte vernearbeid og effektiviserte oppsigelsesvernet).

Fabrikktilsynsloven av 1892 omfattet bare arbeid i fabrikker med mer. Ved senere lovgivning er området for arbeidervernlovgivningen blitt stadig utvidet. Den foreløpige sluttstenen i denne utvikling er arbeidsmiljøloven av 1977, som med enkelte unntak omfatter de fleste arbeidsforhold, uansett arten av det arbeid som blir utført. Ved lovendringer av 1985 er arbeidsmiljølovens område utvidet til også å omfatte luftfart og jordbruk, og ved lovendring av 1995 til også blant annet å omfatte husarbeid i private hjem, og arbeid som utføres i arbeidstakerens eget hjem.

Utviklingen av det lovfestede arbeidervernet må sees i sammenheng med den innflytelsen arbeidstakerne har fått på sin arbeidssituasjon og sine lønns- og arbeidsforhold gjennom faglige organisasjoner (fagforeningene). Spesielt gjennom tariffavtalesystemet har den organiserte arbeiderbevegelsen kunnet fremme sine krav på en effektiv måte, og har også kunnet følge opp spørsmål med tilknytning til arbeidervern og arbeidsmiljø gjennom de tillitsvalgte. I denne sammenhengen står arbeidstvistloven av 1927 sentralt (den første arbeidstvistloven ble vedtatt i 1915), og den alminnelige erkjennelsen av arbeidstakernes rett til å organisere seg.

Arbeidsmiljøforskning har som fremste mål å avdekke nye eller utdype allerede kjente årsak-virkning-sammenhenger mellom eksponering i arbeid og økt risiko for sykdommer. Forskningen arbeider også for å redusere påvirkningen av skadelige faktorer i arbeid og for å finne arbeidsprosesser som reduserer risikoen for sykdom hos dem som arbeider i prosessen.

Norge har tradisjonelt hatt en beskjeden rolle i denne forskningen, som i dag finansieres mest fra Norges forskningsråd og NHOs Arbeidsmiljøfond. I internasjonal sammenheng har norske forskere bidratt til å klargjøre skadelige virkninger av skiftarbeid og vibrasjon, og til å kaste lys over sammenhenger mellom eksponering for asbest, krom, nikkel og vinylklorid og utvikling av forskjellige kreftformer.

Arbeidsmiljøforskning har foregått særlig ved Statens arbeidsmiljøinstitutt i Oslo og ved Avdeling for yrkes- og miljømedisin ved Telemark Sentralsjukehus. Ved flere institutter ved NTNU, Universitetet i Bergen, NMBU og ved enkelte bedrifter gjøres også slik forskning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.