Three Mile Island, kjernekraftverk nær byen Harrisburg, Pennsylvania, USA. Kraftverket ligger på en øy i elven Susquehanna River, tre miles sør for den lille byen Middletown (derav navnet på kraftverket). Navnet er mest kjent for ulykken som rammet kraftverket i 1979 og som regnes som den hittil alvorligste kjernekraftulykken i USA. Ulykken, som ble gradert til fem på INES-skalaen, representerte et vendepunkt i kjernekraftens historie, og den fikk betydelige konsekvenser på lang sikt. En følge av ulykken var svekket tillit til kjernekraftindustrien og en markant nedgang i utbyggingen av nye kjernekraftverk over hele verden.

Kjernekraftverket besto av to trykkvannsreaktorer. Reaktor 1 har en kapasitet på 819 MWe (netto) og kom i drift i 1974. Denne reaktoren er fremdeles i drift og regnes i dag for å være en av de mest effektive kjernereaktorene i USA. Reaktor 2 kom i drift i 1978 og hadde en kapasitet på 880 MWe (netto). Etter ulykken ble denne reaktoren stengt ned.

Den 28. mars 1979 oppsto det en mindre feil i den sekundære kjølekretsen i reaktor 2. Feilen førte i første omgang til at temperaturen i den primære kjølekretsen begynte å stige. Dette utløste en automatisk avstenging av reaktoren. På dette tidspunktet sviktet en avlastningsventil som ikke lukket seg slik den skulle, noe som heller ikke ble vist på instrumentpanelet. Dermed rant mye av kjølevannet i den primære kjølekretsen ut. Restvarmen, som fortsatt utvikles en tid etter at reaktoren stenges, ble da ikke ledet bort og forårsaket i stedet en ukontrollert oppheting av reaktorkjernen. Driftspersonalet klarte ikke å stille den riktige diagnosen og reagerte feil på den plutselige avstengingen av reaktoren. Det førte til at temperaturen og trykket i reaktoren steg i flere døgn, med fare for at hele reaktortanken kunne eksplodere. Dessuten ble det frigjort radioaktive gasser inne i reaktorkjernen, men mesteparten av dette ble tatt hånd om og holdt innesperret av reaktorinneslutningen. Noe av gassen ble sluppet ut til omgivelsene, men først etter at den ble kanalisert gjennom partikkelfiltre som fjernet de fleste radionuklider. Konsekvensene for omgivelsene ble derfor små, og det ble ikke konstatert helsemessige skader i kjølvannet av ulykken. Etter hvert fikk man etablert en nødkjøling av reaktorkjernen, og etter cirka en måned var reaktoren erklært nedkjølt. Det innebærer at kjølevannet nå holder en temperatur på under 100 oC, at det har et atmosfærisk trykk og at fortsatt kjøling kan skje med naturlig sirkulasjon uten bruk av mekaniske pumper. Det viste seg nå at selve reaktortanken var intakt, men innvendig ødelagt av at rundt en tredel av brenselstavene var smeltet ned. Oppryddingsarbeidet tok ti år og kostet nesten en milliard dollar.

Ulykken ble i ettertid gjenstand for en grundig etterforskning som avdekket alvorlige svakheter ved sikkerheten ved datidens kjernekraftverk. Selv om mye av sikkerhetstiltakene fungerte som forventet og forhindret at store mengder radioaktivitet ble sluppet ut til omgivelsene, var ikke driftspersonalet tilstrekkelig trent til å forstå tvetydigheten i det kompliserte samspillet som i en slik situasjon oppstår mellom menneske og maskin. Hendelsen var på mange måter et resultat av uventede vekselvirkninger mellom flere feil i et komplekst system.

Kjernekraftindustrien tok lærdom av ulykken og iverksatte en rekke tiltak for å bedre sikkerheten. Ulykken førte likevel til at kjernekraftens anseelse ble alvorlig svekket, særlig i USA, og ansporet til økt skepsis mot bruk av kjernekraft i energiforsyningen. I ettertid ble utbyggingen av en rekke nye kjernekraftverk utsatt eller avviklet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.