Ordinasjon, innvielse til kirkelig tjeneste, særlig prestetjenesten, under bønn og håndspåleggelse (Apg 6,3–6; 14,23; 1 Tim 4,14; 2 Tim 1,6). I den romersk-katolske kirke er ordinasjon et sakrament som setter den ordinerte i stand til å forrette de handlinger som er tillagt vedkommende tjeneste, mens de evangeliske kirker først og fremst ser på ordinasjonen som en overdragelse av fullmakten til på menighetens vegne å forkynne Guds ord og særlig forrette dåp og nattverd, noe enhver kristen i og for seg er i stand til, men ikke dermed har rett til å gjøre «offentlig i menigheten».

I Den norske kirke er vilkåret for å bli ordinert at man er ansatt i («kalt til») en konkret tjeneste som krever fullmakt til å forkynne og forrette dåp og nattverd. Det kreves teologisk embetseksamen og praktisk-teologisk eksamen. Før ordinasjonen må den som skal ordineres (ordinanden) ha en inngående samtale med den som skal ordinere (ordinator, dvs. biskopen). Selve ordinasjonshandlingen foregår i rammen av en høymesse der biskopen forretter, assistert av prosten og 3–5 prester. Ved prestevielsen avlegger ordinanden et løfte, der han/hun lover å forkynne Guds ord ifølge Skriften og Kirkens bekjennelse, forvalte sakramentene etter Kristi innstiftelse og Kirkens orden, formane menigheten til omvendelse, tro og helliggjørelse, samt selv å leve etter Guds ord og å legge vinn på stadige teologiske studier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.