Ordinasjon, innvielse til kirkelig tjeneste, særlig prestetjenesten, under bønn og håndspåleggelse (Apg 6,3–6; 14,23; 1 Tim 4,14; 2 Tim 1,6). I den romersk-katolske kirke er ordinasjon et sakrament som setter den ordinerte i stand til å forrette de handlinger som er tillagt vedkommende tjeneste, mens de evangeliske kirker først og fremst ser på ordinasjonen som en overdragelse av fullmakten til på menighetens vegne å forkynne Guds ord og særlig forrette dåp og nattverd, noe enhver kristen i og for seg er i stand til, men ikke dermed har rett til å gjøre «offentlig i menigheten».

I Den norske kirke er vilkåret for å bli ordinert at man er ansatt i («kalt til») en konkret tjeneste som krever fullmakt til å forkynne og forrette dåp og nattverd. Det kreves teologisk embetseksamen og praktisk-teologisk eksamen. Før ordinasjonen må den som skal ordineres (ordinanden) ha en inngående samtale med den som skal ordinere (ordinator, dvs. biskopen). Selve ordinasjonshandlingen foregår i rammen av en høymesse der biskopen forretter, assistert av prosten og 3–5 prester. Ved prestevielsen avlegger ordinanden et løfte, der han/hun lover å forkynne Guds ord ifølge Skriften og Kirkens bekjennelse, forvalte sakramentene etter Kristi innstiftelse og Kirkens orden, formane menigheten til omvendelse, tro og helliggjørelse, samt selv å leve etter Guds ord og å legge vinn på stadige teologiske studier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.