Faktaboks

Ignatius av Loyola
spansk Íñigo de Oñaz y Loyola
Uttale
loyˈola
Født
23. oktober 1491, Azpeitia, Spania
Død
31. juli 1556, Roma
Begravelsessted
Il Gesù, Roma
Ignatius av Loyola og Frans Xavier
Bilde av Ignatius av Loyola og Frans Xavier fra 1622, samme året som de begge (sammen med blant andre Teresa av Avila) ble kåret til helgener i den katolske kirken.
Av .
Lisens: PD
St. Ignatius kapellet i Il Gesù
St. Ignatius-kapellet i Il Gesù i Roma. Maleri fra cirka 1700.
Av .
Lisens: PD

Ignatius av Loyola er kjent som grunnleggeren av Jesuittordenen. Han ble kåret til helgen i den romersk-katolske kirken 12. mars 1622 og har helgendag 31. juli. Han er skytshelgen for katolske soldater.

Ignatius av Loyolas biografi kan deles i fire perioder. Første periode går fram til han ble 30 år i 1521. I denne perioden levde han et verdslig liv som adelsmann og deltok i krig mot Frankrike. Den andre perioden går fra 1521 til 1524. På denne tiden gjennomgikk han en religiøs oppvåkning eller omvendelse. I den tredje perioden, fra 1524 til 1538, viet han seg til studier, og han oppholdt seg det meste av tiden i Paris. I den siste perioden, fra 1539 til sin død, levde han i Roma. Der ble han i 1540 også formelt ble valgt til leder av Jesuittordenen.

Adelsmann og kriger

Ignatius av Loyola i ridderutstyr
Ignatius som kriger fra Loyola, med den ene hånden opp mot et jesuittmonogram på brystplaten. Bildet er malt på 1500-tallet, etter at Ignatius hadde lagt sin karriere som ridder til side.
Av .
Lisens: PD

Ignatius kom fra en familie innen den lavere adelen og ble i sin ungdom preget av idealer som var viktige for denne standen. Han satte pris på fortellinger om tapre riddere og lærte også tidlig å bruke våpen.

I mai 1521 deltok han i forsvaret av borgen i Pamplona i Spania, som ble angrepet av en hær med soldater fra Frankrike og Navarra. Ignatius ble truffet av en kanonkule i det ene beinet. Han ble alvorlig såret og måtte reise hjem til farens gods i Azpeitia for rekonvalesens.

Åndelig gjennombrudd

Ignatius i Manresa
Ignatius mediterer over sine synder i hulen i Manresa. Maleri av Manuel de Valdés Real fra cirka 1660. Fra Museo de Bellas Artes i Sevilla.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Under oppholdet i Azpeitia ble Ignatius henvist til en annen type lesestoff enn ridderfortellingene han tidligere hadde fordypet seg i. En bok som gjorde særlig sterkt inntrykk på ham, var Ludolph av Sachsens De vita Christi, en omfattende oppbyggelsesbok som handlet om hvordan man på best mulig måte kunne virkeliggjøre det kristne idealet om å følge Jesu eksempel.

Ludolph av Sachsen hadde brukt både evangeliene og skrifter av kirkefedrene som kilder, og la særlig vekt på at den som ville følge Jesus, måte forsøke å leve seg mentalt inn i bestemte situasjoner av hans liv slik det er beskrevet i evangeliene. En slik form for mental innlevelse i bibeltekster ble også av stor betydning for Ignatius. Blant middelalderens helgener ble også Frans av Assisi et viktig forbilde.

Livet som fattig

Etter oppholdet i Azpeitia dro Ignatius i mars 1522 til benediktinerkloseret Montserrat nord for Barcelona. Her markerte han overgangen til et nytt hellig liv ved å fordype seg i sine tidligere synder og gjøre bot. I tillegg ga han fra seg de klærne han hadde brukt som adelsmann, og kledde seg i stedet som en fattig. En lignende symbolhandling hadde også Frans av Assisi gjort i forbindelse med sin omvendelse, litt mer enn 300 år tidligere. Ignatius la også fra seg sin kniv og sitt sverd ved alteret i klosterkirken. Fra nå av ville han kjempe for Jesu sak med andre våpen enn de han tidligere var trent opp til å bruke.

«Åndelige øvelser»

Fra Montserrat gikk han et par mil videre nordover til Manresa, der han levde et asketisk liv som fattig tigger fra mars 1522 til februar 1523. I denne perioden gikk han daglig til messe, og sju timer hver dag ble brukt til bønn. Den første versjonen av hans berømte bok «Åndelige øvelser» (Exercitia spiritualia) ble også til under oppholdet i Manresa. Denne lille håndboken gir en ganske konkret og detaljert oppskrift for hvordan man skal samle seg om det som er viktigst for en kristen, og hvordan man skal trene seg opp til å skjelne mellom gode og onde impulser som melder seg i menneskets indre. Oppskriften baserer seg i stor grad på de erfaringene Ignatius selv hadde gjort de to foregående årene.

Teksten ble bearbeidet litt i årene som fulgte fram til 1535, og i 1548 fikk boken også en offisiell kirkelig godkjennelse av pave Paul 3. Siden har den vunnet plass som en av kristendommens viktigste fromhetsbøker. Fortsatt spiller den en viktig rolle i mange miljøer som håndbok for et religiøst liv.

Reisen til Jerusalem

Helt siden Ignatius dro fra Azpeitia i 1522, hadde han satt seg som mål å oppsøke Det hellige land for å kunne være på de stedene der Jesus hadde levd. Slik mente han å kunne komme enda nærmere Jesus enn det som var mulig ved meditasjon og innlevelse i bibeltekster. I mars 1523 forlot han Barcelona med Jerusalem som mål, og nådde fram 4. september. Hans ønske var å slå seg til der, men fransiskanerne som hadde oppsyn med de hellige stedene i Jerusalem, var avvisende. Dermed vendte Ignatius tilbake til Spania 3. oktober etter først å ha besøkt Oljeberget, Betlehem og Jordanelva. Han kom tilbake til Barcelona i mars 1524.

Studier og venner

Universitetet i Alcalá de Henares
Det første universitetet Ignatius besøkte, var det i Alcalá de Henares – et viktig studiested på 1500-tallet med vekt på humanistiske fag. Bildet viser fasaden på Collegio Mayor de San Ildefonso.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0

Siden Ignatius var blitt nektet opphold i Jerusalem, måtte han nå orientere seg på nytt. Han bestemte seg for å ta fatt på studier. Han mente at en grundig utdannelse ville hjelpe ham til bedre og mer effektivt å kunne fremme sine religiøse mål.

I mer enn 14 år, fra 1524 til 1538, viet han seg til studier både i teologi og i andre fag. Ignatius gikk på skole og studerte flere steder både i Spania, Frankrike og Italia. Etter forberedende skolegang i Barcelona startet han i 1526 som student ved universitetet i Alcalá de Henares, og deretter ved universitetet i Salamanca. Dette var bare tre år etter at Martin Luther var dømt som kjetter av paven i Roma, og også i Spania hadde man stor oppmerksomhet på å hindre at luthersk lære vant fotfeste i kirken. Ignatius var med sin framheving av indre erfaringer i faresonen for kirkelig kritikk, og både i Alcalá og i Salamanca ble han – uten å bli dømt – anklaget for kjetterske oppfatninger. Slike anklager var en viktig grunn til at han i 1528 forlot Spania og dro til Paris for å studere videre der.

Fra 1528 til 1535 oppholdt han seg som student i Paris. Allerede mens han studerte i Spania hadde Ignatius vunnet tilhengere og etterfølgere, og i Paris ble dette enda tydeligere. Han samlet en gruppe unge menn rundt seg, som alle delte hans religiøse idealer og målsettinger. Denne gruppen skulle bli kjernen i Jesuittordenen der Ignatius senere ble leder. De to mest kjente ved siden av Ignatius var Frans Xavier, som ble den tidlige Jesuittordenens viktigste misjonær, med virke spesielt i India og Japan, og Peter Faber, som utmerket seg som forkynner og jesuittisk teolog i den tidlige perioden.

I 1534 avla flere medlemmer av denne gruppen sammen løfte om fattigdom, kyskhet og lydighet, men uten dermed å opprette en egen orden. I 1537 var de fleste av dem også samlet i Venezia, der de ble viet til prester.

Grunnleggelsen av Jesuittordenen

I 1539 bestemte gruppen rundt Ignatius seg for å søke status som en egen orden i kirken. Allerede året etter, i 1540, ble den nye ordenen godkjent av pave Paul 3. Ordenen var direkte underlagt paven, og lydighet mot paven og ordensgeneralen var et sentralt punkt i ordenens regler. Et annet sentralt punkt var at ordenens medlemmer skule være godt skolert og ikke bundet til et regelmessig liv i et kloster. De skulle være fleksible for å trå til hvor som helst i verden, der paven trengte deres innsats.

Som ordensgeneral i Roma brukte Ignatius mye tid på å formulere den nye ordenens regler. Han engasjerte seg også for å få i gang egne jesuittiske studietilbud i Roma, og også for å få opprettet skoletilbud for barn og unge i de områdene der jesuittene etter hvert var aktive.

Helgenkåring

De siste fem årene av sitt liv, fra 1551 til 1556, var Ignatius mye syk. Likevel utførte han sine oppgaver som ordensgeneral og skrev en lang rekke brev. Han dikterte også sin selvbiografi til ordensbroren Luís Goncalves da Cámara. Denne selvbiografien har siden vært en viktig tekst når det gjelder å tegne et bilde av Igantius som en hellig mann.

Middelalderens helgener hadde som oftest blitt portrettert i egne helgenlegender (hagiografier) skrevet av andre etter at de selv var døde. Her ble gjerne deres gode gjerninger, deres asketiske liv og deres mirakler framhevet. I Ignatius av Loyolas tilfelle var helligheten i større grad knyttet til indre erfaringer, og en selvbiografi var dermed et mer egnet format til å beskrive hans hellighet.

Ignatius av Loyolas kropp ble først begravet i krypten i kirken Sancta Maria della Strada, som hadde vært jesuittenes egen kirke i Roma siden 1540. Denne kirken ble senere på 1500-tallet erstattet av en nybygd hovedkirke for jesuittene: Il Gesù. Ignatius av Loyolas kropp ble overført til et rikt utsmykket kapell i denne kirken.

Ignatius ble saligkåret i 1609 og kåret til helgen i den katolske kirken i 1622, samme år som også en annen berømt spansk leder av en kirkelig orden, Teresa av Avila, ble kåret til helgen. Også hun hadde skrevet en selvbiografi der hun forteller om sine religiøse erfaringer. Begge to spilte en helt sentral rolle som religiøse forbilder både i og utenfor Europa i århundrene som fulgte, og var rollemodeller for nye katolske holdninger til hellighet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Tekster av Ignatius av Loyola

  • Loyola, Ignatius: Andliga øvningar och tio brev, i svensks oversettelse ved Fredrik Heiding, Artos Norma Bokförlag, Skellefteå, 2015
  • Loyola, Ignatius: Pilgrimens berättelse. Ignatius av Loyolas selvbiografi i svensks oversettelse ved Per Beskow og Fredrik Heiding, Artos Norma Bokförlag, Skellefteå, 2013

Annen litteratur

  • Falkner, Andreas og Paul Imhof (utg.): Ignatius von Loyola und die Gesellschaft Jesu 1491–1556, Echter Verlag Würzburg, 1990.
  • John W. O'Malley: The First Jesuits, Harvard University Press, Cambridge, MA, 1993
  • Meissner, William W.: Ignatius of Loyola. The Psychology of a Saint. Yale university Press, 1992
  • Motta, Franco og Elonora Rai (utg.): Pillars of a Sacred World. The 1622 Canonizations and the Rise of Modern Catholic Sanctity. Special issue av “Journal of Early Modern Christianity”, Vol. 9, Issue 2, 2022.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg