Ignatius Loyola, spansk ordensstifter, grunnlegger av Jesuittordenen; helgen. Han hørte til en baskisk adelsslekt, og fra 15-årsalderen ble han oppdratt til ridder og hoffmann. Fra 1517 var han i krigstjeneste hos visekongen av Navarra. Under krigen mellom Frankrike og Spania i 1521 ble han stygt såret, og under sykeleiet ble han sterkt grepet av å lese en samling helgenlegender fra middelalderen og en sammenfattende skildring av Jesu liv.

Han valgte å følge helgenenes vei og bestemte seg for å reise til Det hellige land i deres fotspor. En Mariaåpenbaring, som befridde han fra de erotisk fargede fantasier han tidligere var blitt plaget av, bekreftet ham i ærendet. I klosterkirken i Montserrat tok han av seg ridderdrakten, og etter å ha skriftet alle sine tidligere synder, holdt han en «åndelig riddervake» foran Mariabildet som tegn på at han nå begynte et nytt liv.

Underveis tilbrakte han nesten ett år i fattigherberget i Manresa der han lærte å skjelne mellom åndene; dvs. å bedømme hvilke indre impulser som stammer fra Gud, og hvilke som kommer fra den onde ånd, noe som kom til å prege hele hans spiritualitet. Slutten på denne perioden kjennetegnes av dype mystiske opplevelser som medførte en gjennomgripende endring av hans religiøse liv. Han oppgav den selvsentrerte etterligningen av helgenenes storverk for bedre å kunne «hjelpe sjelene». Disse erfaringene utgjør grunnstammen i de skriftlige opptegnelser han senere systematisk satte sammen i sine Ejercicios espirituales (Åndelige øvelser), et lite skrift som ble et av de mest innflytelsesrike bøker i den romersk-katolske kirke.

Etter reisen til Det hellige land studerte Loyola latin og filosofi i Spania. Han samlet rundt seg mennesker han forsøkte å hjelpe i deres religiøse liv, noe som vakte inkvisisjonens mistanker. For å unngå inkvisisjonen, drog han til universitetet i Paris, der han fortsatte studiene. Sammen med en krets venner, bl.a. F. Xavier, Pierre Favre og Diego Lainez, avla han i 1534 løfte om å leve i fattigdom og å foreta en pilegrimsreise til Det hellige land for å drive sjelesorg der.

1535 reiste gruppen til Venezia for å vente på skip til Det hellige land. Der underviste de barn, holdt prekener og ledet meditasjonskurser, og de ble ordinert til prester i 1537. På nytt ble Ignatius (som han nå kalte seg) anmeldt til inkvisisjonen for kjetteri, men ble fullstendig frikjent. Gruppen kom seg ikke over til Palestina og reiste i 1538 til Roma og stilte seg til rådighet for paven.

Til tross for stor motstand fra mange i den pavelige kurie, bekreftet pave Paul 3 gjennom bullen Regimini militantis ecclesiae (1540) Ignatius' vennekrets som en ny orden under navnet Societas Jesu (Jesu selskap), men med store restriksjoner angående medlemstallet. Ignatius ble valgt til ordenens generalforstander (praepositus generalis) og utarbeidet i løpet av de neste ti år Jesuittordenens grunnlov, som ble offisielt godkjent av kirken i 1550. Da Ignatius døde i 1556 hadde Jesuittordenen allerede over 1000 medlemmer og virket på mange felter, først og fremst innenfor sjelesorg, fattigomsorg og på misjonsmarker, bl.a. i Japan, Latin-Amerika og i Afrika. Ignatius' selvbiografi: Pilegrimens beretning ble oversatt til norsk (A. Worren) i 1993. Han ble kanonisert i 1622; festdag 31. juli.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.