tidlig kristendom

Tidlig kristendom regnes vanligvis fra Jesu korsfestelse rundt år 30 til begynnelsen av 300-tallet, da Romerriket offisielt aksepterte og omfavnet den nye troen.

Kristendommen oppstod med utgangspunkt i jødedommen. Grunnlaget var troen på at Jesus gjenoppstod udødelig to dager etter at han ble korsfestet og begravet. Denne troen inkluderer overbevisningen om at han var Guds sønn og viste seg for sine tilhengere flere ganger før han for opp til himmelen, med et løfte om en gang å komme tilbake, samtidig som alle troende vil gjenoppstå på samme måte som Jesus. Dette ble sett som en oppfyllelse av ulike messianske og andre profetier i jødisk tradisjon, ikke minst knyttet dette an til ulike apokalyptiske forestillinger. Oppstandelsestroen satte også Jesu opprinnelige virke som omreisende forkynner og helbreder i et nytt lys.

Kristendommen startet blant jøder i Palestina, men var fra begynnelsen av sterkt misjonerende idet den så seg selv som den eneste veien til frelse for menneskeheten. Innen år 300 hadde troen nådd hele Romerriket så vel som Persia, Sentral-Asia, India, Nubia og Den arabiske halvøy. Det var likevel bare i det østlige Middelhavet at kristne representerte en betydelig del av befolkningen, og det var lite som tilsa at de skulle bli den dominerende religionen i Romerriket, før keisermakten gjorde religionen til sin.

De viktigste kildene til tidlig kristendom er de nytestamentlige tekstene skrevet etter Jesu død, tekster fra kirkefedre bevart i senere avskrifter, enkelte referanser hos ikke-kristne forfattere samt funn av gamle manuskripter i nyere tid.

De tre århundrene som gjerne regnes som oldkirken, var preget av stort mangfold. Helt fra de aller tidligste kildene fremstår kristendommen med grunnleggende forskjeller, som Paulus' uenighet med den eldste kristne menigheten i Jerusalem ledet av Jesu bror Jakob. Mens Jerusalem-menigheten ønsket å beholde Moselovens krav innen kristendommen, fikk Paulus gjennomslag for at dette ikke skulle gjelde ikke-jøder som omvendte seg. Uenigheten vedvarte likevel, og i alle fall fra 140-tallet fremstår ebionittene, som bare anerkjente de som fulgte Moseloven som kristne, som en selvstendig bevegelse.

Det var også tidlig uenighet om hva oppstandelsen innebar. Mens Paulus videreførte mer utbredte jødiske forestillinger om at oppstandelsen bare innebar en åndelig kropp og ikke «kjøtt og blod», insisterte Lukasevangeliet og de fleste kirkefedre på at oppstandelsen inkluderer nettopp «kjøtt og bein» i overensstemmelse med tradisjonelle greske forestillinger om fysisk udødelighet. Det voldsomme fokuset på kjøttet i oppstandelsen kan ha sammenheng med hvordan grekere var de som først gikk over til kristendommen i større antall. Den absolutt fysiske oppstandelsestroen var tidlig så dominerende at de fleste kristne til og med leste Paulus' brev som om han skulle være enig. De kristne gnostikerne var, som Paulus, mer kritiske til den fysiske kroppen.

Senere uenigheter gikk på om man aksepterte at kristendommen bygget på jødedommen i det hele tatt. Mens de fleste kristne trodde Jesus var sønn av Jahve i den jødiske Bibelen, mente markionittene og ulike gnostiske retninger at den Gud Jesus snakket om, var en annen. Den gammeltestamentlige Gud ble i stedet sett som en refsende og sjalu skikkelse som forledet menneskene bort fra den sanne Gud.

Mens de tidligste kristne forventet Jesu snarlige tilbakekomst, ble de eskatologiske forventningene gradvis utsatt. På midten av 100-tallet oppstod montanismen, som videreførte kristendommens mer opprinnelige forventning om en snarlig historiens slutt. Selv om montanismen fikk en markant oppslutning, ble bevegelsen snart fordømt som kjetteri av regionale kirkemøter og bidro til at mer umiddelbar endetidsforventning forsvant fra dominerende kristendom.

Total pasifisme og kravet om å gi alt hva man eier til de fattige eller til menigheten, som opprinnelig ble sett som uløselig forbundet med kristendommen, ble gradvis satt til side. Samtidig aksepterte tidlig kristendom større uenighet om spørsmål rundt treenigheten og Kristi natur – temaer som ville splitte kristenheten flere ganger på 300- og 400-tallet.

Den bibelske kanon ble også etablert i løpet av tidlig kristendom. Den jødiske Bibelen var i begynnelsen den eneste hellige boken for de kristne. Markion og markionittene, som forkastet denne, skapte samtidig den første kjente nytestamentlige kanon rundt år 140. Deres Bibel besto av et forkortet Lukasevangelium og de ti Paulus-brevene som oftest blir sett som autentiske. Andre kirkefedre kom snart opp med forskjellige andre forslag til hvilke tekster som skulle med i Det nye testamente. Diskusjonen kulminerte med kanonen til den egyptiske patriarken Athanasius den store (295–373) fra 367, som brukes av de fleste kirkesamfunn i dag. Ingen av tekstene som ble vurdert i disse diskusjonene for så å bli utelatt, representerer likevel noen radikalt forskjellig teologi.

Gnostisismen er en samlebetegnelse på ulike forestillinger som fra 100-tallet av vektla skjult visdom, negativt syn på materien og fordømmelse av den gammeltestamentlige Gud. Lenge var gnostisismen kjent bare fra sine kritikere, men i 1945 ble en rekke manuskripter fra 300- og 400-tallet funnet utenfor landsbyen Nag Hammadi i Egypt. Gnostisisme var aldri noen helhetlig størrelse, men finnes reflektert hos flere ulike bevegelser og tenkere.

Kristne ble tidlig utsatt for sporadiske forfølgelser, først av jøder som så dem som jødiske blasfemikere som måtte straffes etter loven, og siden også av grekere, romere og andre. Ulike lokale forfølgelser hadde gjerne utgangspunkt i pagane naboer som trodde at tørke, flom, jordskjelv, epidemier og andre ulykker var en guddommelig straff for at kristne fordømte de gamle gudene og nektet å delta i tradisjonell kult. Rykter om kristen incest og kannibalisme i sammenheng med nattverdsmåltidet, synes også å ha bidratt til et negativt syn på kristne. Lokale myndigheter var noen ganger involvert, men med unntak av Neros (37–68 evt.) forfølgelse av kristne i selve Roma etter bybrannen i 64, spilte ikke keisermakten noen sentral rolle før år 250. Bare to kristenforfølgelser, i 250 og 303, berørte hele Romerriket, begge med utgangspunkt i blant annet krav om at alle, unntatt jødene, skulle ofre til de romerske gudene for keiserens velvære. I det persiske sasanideriket var det også til tider forfølgelser.

Kristne som ble drept under forfølgelsene, spilte en sentral rolle i den nye religionen. De ble sett som helgener, mens berettelser utbroderte lidelsene, motet og mirakuløse hendelser knyttet til deres død. De to store forfølgelsene skapte flere kristne skismaer, som med novatianere, donatister og meletere, som alle brøt med den dominerende kirken fordi den aksepterte kristne som hadde fornektet sin tro for å unngå forfølgelse av de romerske myndighetene.

Asketisme preget tidlig kristendom. For eksempel mente Paulus at seksuell avholdenhet var å foretrekke. Ugifte, hjemmeboende døtre ble i alle fall siden 100-tallet sett som en velsignelse for hele familien, mens munker og nonner som levde i byer og landsbyer er bevitnet fra 200-tallet av. Asketismens vektlegging av faste og seksuell avholdenhet baserte seg på forestillinger om at man skulle strebe etter å gjøre kroppen slik kristne mente var mest mulig opprinnelig – nærmest mulig den udødelige tilstanden der menneskeheten trengte verken mat eller forplantning. De tidligste munkene og nonnene ble på 300-tallet så overskygget av de første asketene som slo seg ned i ødemarken, at disse ørkenfedrene ofte feilaktig fremstilles som klostervesenets grunnleggere.

• kristendom
• kristendommens historie