Liberal teologi, retning i 1800- og 1900-tallets protestantiske teologi som ville fremstille kristendommen i en akseptabel form for moderne mennesker, ved å ta hensyn til naturvitenskapens verdensbilde og den historiske bibelforskning. Retningen bredte seg fra Tyskland til den franske protestantisme, der den fikk stor innflytelse, til Storbritannia, der den ble representert av gruppen Modern Churchmen, og til Norden. Dens motstykke innenfor den romersk-katolske kirke er modernismen. Den liberale retning møtte heftig motstand fra de «gammeltroende» kretser. I polemikken blir betegnelsen ofte anvendt uriktig om enhver teologi som undersøker Bibelen historisk-kritisk.

Retningen har historiske røtter i opplysningstidens teologi, men også i pietismen og hos F. Schleiermacher. Den atskiller seg fra rasjonalismen ved sin anti-intellektualistiske religionsoppfatning: «kristendom er liv, ikke lære». De religiøse utsagn er verdidommer, ikke metafysikk, heter det hos retningens systematiske grunnlegger Adolf von Ritschl. Dogmehistorien ble betraktet under synspunktet «evangeliets hellenisering» (A. von Harnack) og som en forfallsprosess. Innen Det nye testamente skjelnet man mellom Jesu «enkle evangelium» om Faderen, og menighetens mytiske evangelium om Kristus. Man ville tilbake til «Jesu enkle lære». Programmet er klassisk uttrykt i Harnacks Das Wesen des Christentums (1899).

I den europeiske teologi gikk den liberale skole i oppløsning etter den første verdenskrig. Den individualistisk-liberale strømning og utviklingsoptimismen ble avløst av et nytt syn på samfunnets og dermed også kirkens betydning, av trang til (Bibelens og kirkens) autoritet, av utviklingsskepsis og endog undergangsstemning som åpnet øynene for Bibelens eskatologiske budskap. Den historiske bibelforskning påviste hvor uholdbar den skarpe distinksjonen mellom Jesu evangelium og evangeliet om Kristus var. Den religionshistoriske skole i den nytestamentlige forskning tegnet et nytt bilde av den eldste kristendom med massiv sakramentalisme og eskatologi, forskjellig fra den humaniserte kristendom som den liberale teologi hadde villet finne i Det nye testamente.

I Norge ble den liberale teologis synsmåter først hevdet i populær form av Bjørnstjerne Bjørnson og A. Garborg, men fra midten av 1890-årene også i vitenskapelig form og i moderat skikkelse av de unge professorer i teologi J. L. Brun, A. Brandrud og S. Michelet. Mer radikal var dogmatikeren Johannes Ording. Retningens organ var Norsk Kirkeblad (1904–57). I Norge ble opposisjonen mot retningen usedvanlig voldsom og førte til opprettelsen av Menighetsfakultetet. Kampen om liberal teologi stilnet av i 1930-årene, men betegnelsen går fremdeles igjen i polemikken mot den historiske bibelforskning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.