Pavens ufeilbarlighet er et dogme, det vil si en læresetning, i den katolske kirke som stadfester pavens autoritet som kirkens øverste lærer. Pavens ufeilbarlighet ble fastslått ved det første vatikankonsilet i 1869–1870. Ufeilbarligheten gjelder kun når paven uttaler seg i lærespørsmål, og gir paven tilsvarende myndighet som et kirkekonsil. Dogmet om pavens ufeilbarlighet i grunnleggende tros- og lærespørsmål ble modifisert under det andre vatikankonsilet i 1965, da pavens avhengighet av kirkelig konsensus ble understreket. 

Tanken om at den til enhver tid sittende paven er kirkens høyeste autoritet, og taler på Guds vegne hadde vært allment godtatt i den katolske kirke siden middelalderen. Disse forestillingene er forankret i katolsk tradisjon om paven som apostelen Peters etterfølger i «den hellige stol». Når paven uttaler seg som ufeilbarlig, omtales det derfor som at han taler ex cathedra som betyr ‘fra (Peters) lærestol’. 

Helt siden oldkirken har biskoper av Roma hevdet å være Peters etterfølgere (pave) med myndighet over andre biskoper (Matt 16,18–19). 

Siden 1870 har paven i egentlig forstand bare én gang talt ex cathedra; nemlig da Pius 12 i 1950 erklærte dogmet om Marias legemlige opptagelse til himmelen, Assumptio-dogmet. Likevel er det vanlig også å regne med Pius 9s erklæring av Marias ubesmittede unnfangelse fra 1854 som et ‘ex cathedra’-dogme.

Selv om det andre vatikankonsilet understreket kollegialiteten, det vil si at biskopene sammen skulle utøve læremyndigheten under ledelse av paven, har paven fortsatt betydelig makt i den katolske kirke.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.