El Salvadors historie som en selvstendig stat strekker seg over knappe 200 år. Til gjengjeld har dette vært en ofte konfliktfylt og blodig historie som kulminerte med brutal borgerkrig på 1980-tallet.

Før 1821 var området en del av et europeisk imperium og før 1521 tilhørte mesteparten av landet det såkalte Mesoamerika som er et av de områdene på jorda der menneskene først utviklet jordbruk og sentraliserte, lagdelte samfunn.

El Salvadors historie som geografisk enhet spenner således over rundt 9000 år, fra maisen ble kultivert 7000 fvt., via folkevandringer og kolonisering fram til kolonisatorenes etterkommere dannet en moderne nasjonalstat.

Før den spanske erobringen utgjorde det nåværende El Salvador, sammen med Mexico og Guatemala, samt storparten av Honduras og Nicaragua, det vi kaller Mesoamerika. Basert på dyrking av mais, bønner og squash («den hellige triaden») og regional handel, oppsto de første statsdannelser her omtrent 2500 år fvt.

Ofte regnes olmek-kulturen som byggerne av de aller eldste seremonisentra. Olmekiske ruiner finnes også i El Salvador, men ruinkompleksene som i dag er mest synlige tilhører maya- og/eller nahuatl-kulturer. Funnstedet Joya de Cerén, kjent som «Mellom-Amerikas Pompeii» fordi det ble begravet i aske rundt år 200 evt., var en mindre bosetning under mayastaten San Andrés og er i dag på UNESCOs verdensarvliste.

De maya- og nahuatl-talende folkene delte foruten «den hellige triaden» også i stor grad mytologi og en syklisk historieforståelse, der den nåværende verden er den fjerde eller femte i rekken av skapelser. Videre levde de i hierarkiske samfunn med en type monark på toppen. De østligste delene av El Salvador var bebodd av lenca-talende folk. Ut fra språk og andre kulturelle trekk regnes lencaene gjerne til det såkalte circum-karibiske kulturområde, som strekkes seg videre nedover Mellom-Amerika og inn i Karibia og Sør-Amerika. Lenca-samfunnene i El Salvador var dog sterkt påvirket av mesoamerikanske tradisjoner og etterlot seg samme type ruiner av templer og adelige residenser.

De nahuatl-talende pipil-folkene dominerte de vestlige og sentrale delene av landet da spanjolene kom; selv var de innvandret forholdsvis sent fra det sentrale Mexico fra og med cirka 700 evt. De dominerende statene var Cuzcatlán og Sonsonate (Izalco).

Mellom 1524 og 1528 kjempet de spanske conquistadorene under ledelse av Pedro Alvarado mot pipilene, som til slutt måtte gi tapt.

Pedro Alvarado av Ukjent. Falt i det fri (Public domain)

I 1814 tok de liberale makten i Sentral-Amerika og proklamerte «Føderasjonen av Sentralamerikas Forente Provinser». Føderasjonen varte ikke lenger enn til 1838 på grunn av kontinuerlige og voldelige rivninger mellom de liberale og konservative. Francisco Morazán fra Honduras var en viktig liberal leder, men han ble nedkjempet av den konservative guatemaleren Rafael Carrera og hans bondegerilja.

Francisco Morazán Gobierno de Guatemala. Falt i det fri (Public domain)

Cuzcatlán og Sonsonate ble erobret av spanske conquistadorer i årene mellom 1524 og 1528 under ledelse av Pedro Alvarado og med hjelp av leietropper fra Mexico og Guatemala. Pipilene forsvarte seg kraftig, men som i hele Amerika måtte de opprinnelige innbyggerne gi tapt for europeisk militær organisasjon og ikke minst floraen av sykdommer spanjolene hadde med seg fra den gamle verden. Mange steder døde halvparten og mer av blant annet kopper, meslinger, og byllepest.

Hovedstaden San Salvador ble grunnlagt som et militært støttepunkt til sikring av imperiet. De fruktbare og tett befolkede lavlandsområdene sør for Guatemala og vest for fjellene i Honduras ble organisert som audiencias og senere provincias under det spanske Generalkapitanatet Guatemala.

Som deler av Visekongedømmet Ny-Spania (Mexico) ble Mellom-Amerika med erobringen også sosialt og økonomisk omordnet (reducido). Pipiler og andre skulle bli til gudfryktige og lydige undersåtter av den spanske Kronen. Erobrerne ble den nye overklassen. El Salvadors gull var de rike jordbruksområdene som også før erobringen hadde produsert kakao samt fargestoffene indigo og kochenille for hele Mesoamerika. De nye herrene overtok kontrollen med handelen og raskt ble disse fargestoffene regionens viktigste eksportprodukter også til Europa. De mest lettdrevne områdene på dalslettene ble til spanske gods (haciendas) og pipiler, mayaer og lencaer ble fortrengt til «indianske» landsbyer på stadig mer marginal jord. Samtidig hadde de arbeidsplikt på godsene.

Sosialt var spansk Amerika «de to republikker»: En spansk og hvit og en «indiansk». Sistnevnte var den underordnede, men nøt også godt av Kronens beskyttelse mot individuelle godseiere. Spania ønsket ingen lokal adel med tanker om selvstendighet. Økonomisk ble kolonien en del av et globalt utvekslingssystem med sentrum i Europa.

Opplysningstiden og Napoleonskrigene gjorde slutt på det spansk-katolske imperiet. Inspirert av den franske revolusjon førte liberale krefter an i opprør mot Kronen overalt i spansk Amerika. I løpet av 1820-tallet ble de tidligere visekongedømmene til 20 selvstendige republikker. Da Generalkapitanatet Guatemala rev seg løs, skjedde det imidlertid som en reaksjon på at Spania hadde gitt seg selv en liberal grunnlov, Cádiz-konstitusjonen av 1812. Sammen med de konservative i Mexico dannet derfor provinsene i Mellom-Amerika et selvstendig, men kortlivet keiserdømme. To år etter grep de liberale makten og proklamerte «Føderasjonen av Sentralamerikas Forente Provinser». El Salvador, som inntil da hadde vært styrt direkte fra Guatemala, ble til som en sammenslutning av Sonsonate og San Salvador (Cuzcatlán).

Føderasjonen varte ikke lenger enn til 1838 på grunn av kontinuerlige og voldelige rivninger mellom de liberale og konservative. De førstnevnte ønsket en moderne, sekulær og frihandelsbasert stat mens de sistnevnte ønsket et lukket marked og en sterk katolsk kirke.

Alle provinsene var preget av stridene, men oftest framsto Guatemala som den konservative bastion mens El Salvador (og Honduras) var de liberales kjerneområder. Francisco Morazán – opprinnelig fra Honduras, men etter hvert med hovedbase i San Salvador – var blant de liberale lederne. Morazán ble avgjørende slått av guatemaleren Rafael Carrera som ledet en bondegerilja mot de «gudløse» liberale. Utover 1840-tallet ble han også de konservatives leder, direkte i Guatemala og indirekte i de nå selvstendige republikkene lenger sør, i og med Guatemalas dominans. Slik ble El Salvadors første tiår som uavhengig stat preget av at konservative godseiere forvaltet sentralmakten.

Som aspirerende herskere over fattige territorier uten administrative apparater lignet de første presidentene i regionen like mye på krigsherrer som på ideologisk baserte statsmenn. Dessuten innledet de en tradisjon med å ta opp lån i utlandet, det vil si London, for å finansiere sine ambisjoner. Denne karismatiske og militaristiske ledertypen er kjent som caudillo. Den autoritære stilen, tradisjonen med å blande seg inn i naboprovinsen for å støtte sine partifeller der, samt lånefinansiering framfor skattlegging, kom til å hjemsøke regionens politikk til langt ut i det 20. århundre.

Fra og med 1870 var liberale krefter tilbake ved roret i hele regionen. Med grunnlag i dyrking og eksport av kaffe (først utprøvd i Costa Rica) og inspirert av europeisk positivisme kunne en mindre antiklerikal og mer praktisk rettet ny generasjon liberale ledere bygge opp de unge statene med moderne infrastruktur i form av bankvesen, sentralforvaltning og ikke minst kommunikasjoner. Jernbanen over Panamá-eidet (ferdig i 1851) betød en kraftig stimulans for eksportjordbruket.

Frem til midten av 1800-tallet hadde den salvadoranske økonomien hovedsakelig vært knyttet til indigo, kvegdrift, sukker og tobakk. Fra midten av 1860-årene begynte liberale regjeringer å stimulere til dyrking av kaffe, som ikke minst passet i fjellsidene som så langt hadde vært tilfluktssteder for pipiler og mayaer. I 1882 ble endog landsbyenes felleseiendommer erklært å være «i strid med de lover republikken har antatt» og formelt avskaffet.

I takt med at urfolk ble til landarbeidere betød dermed fremskrittet som kaffen gjorde mulig en sementering av landets enorme sosiale forskjeller. Mens et stadig tettere oppdyrket territorium ble knyttet sammen av vei, jernbane og telegraf, og på mange måter framsto som det mest «progressive» landet i Mellom-Amerika, bygde staten også opp et profesjonelt ordensapparat i form av hær, nasjonalgarde (landsbygdpoliti) og forskjellige politistyrker.

Utover 1870- og 1880-tallet kom kaffen til å stå for mellom 80 og 90 prosent av landets inntekter. Det aller meste gikk til Europa, men utover 1900-tallet også til USA. Investorer herfra kom til å spille en stadig større rolle i den økonomiske utviklingen og slik ble regionen trukket stadig tettere også inn i internasjonal politikk.

Ofte er denne epoken i Mellom-Amerikas historie kjent som «de republikanske diktaturer» og i flere av landene er historien om den liberale triumf tett knyttet til diktatorer som Porfirio Díaz i Mexico, Rufino Barrios i Guatemala og José Santos Zelaya i Nicaragua. Særlig den sistnevnte blandet seg ofte inn i nabolandenes politikk. På initiativ fra USA og Mexico ble en egen sentralamerikansk voldgiftsdomstol opprettet i 1908 for å stabilisere regionen. Domstolen – og senere det sentralamerikanske fellesmarkedet som ble til på 1960-tallet – forblir eksempler på at fellesfølelsen føderasjonen forsøkte å bygge stadig finnes.

Styrt av en type allianse mellom de såkalte «14 familier» snarere enn et personbasert diktatur var El Salvador regionens mest stabile land fram til krakket i verdenshandelen i 1929. I 1931 vant Arturo Araujo fra det sosialdemokratiske partiet landets til da frieste valg. Bare ni måneder senere ble han imidlertid styrtet av en gruppe offiserer som straks ga visepresident Maximiliano Hernández Martínez makten. Hernández hadde fascistiske sympatier (han var blant de første som anerkjente Francos regime i Spania), og ble sittende som diktator til 1944. Hans styre satte dermed en effektiv stopper for den begynnende institusjonelle moderniseringen av landet. Landet ble nå styrt av generaler helt fram til borgerkrigen brøt ut i 1979.

Krakket i 1929 førte til drastisk fall også i kaffeprisene. Lønningene ble halvert og massearbeidsløshet preget landet. Denne krisen var bakgrunnen for valget av Araujo i 1931 så vel som for en serie opprør som i noen tilfeller ble ledet av det lokale kommunistpartiet, PCS, under ledelse av Farabundo Martí. Opprøret ble slått brutalt ned av hæren; Så mange som 30 000 mennesker, vesentlig pipiler fra Izalco, ble massakrert i et blodbad som siden er blitt kjent som la matanza, «(den store) massakren».

Pipil-oppstanden ble ledet av landsbyenes egne eldsteråd og kan også tolkes som et fortvilt forsøk på å tilskynde en ny skapelse, ganske så uavhengig av moderne, revolusjonær tenkning. Uansett banet begivenhetene veien for kuppet i 1932 og på sikt en politisk dynamikk preget av en serie korte, demokratiske åpninger (i 1944, 1961, 1972 og 1979) som straks etter ble fulgt av stabile, men høyreekstreme generaler som presidenter. Massakren i 1932 betød også en siste omdreining i det en kan kalle det kulturelle folkemord på landets urfolk; Fra da av var det lenge forbudt å snakke andre språk enn spansk, samt å bære «indianske» klær.

De høyreorienterte og militært baserte regjeringene som fulgte Hernández’ diktatur maktet ikke å møte utfordringene som moderniseringen av økonomi og samfunnsliv på 1960- og 1970-tallet reiste. Den såkalte Fremskrittsalliansen, som var navnet på USAs politikk for å modernisere naboene i sør og møte utfordringen fra kommunismen på 1960-tallet, maktet dog å tilskynde en mer robust økonomisk utvikling.

Med dannelsen av Det sentralamerikanske fellesmarkedet (MCCA) opplevde landet god vekst, men i stedet for å følge opp med frie valg og tillate nye partier satset generalene på å konsolidere sitt eget statsbærende parti. Partiet for nasjonal forsoning (PCN), som det het, ble dessuten komplementert med en egen paramilitær styrke kalt ORDEN på landsbygda. Dermed forble landets ordensmakter i sin essens private vaktstyrker som handlet på oppdrag for politiske ledere.

Noe for seg står den såkalte Fotballkrigen eller Hundretimerskrigen mellom El Salvador og Honduras over fire dager i juli 1969. Mye av de underliggende årsakene er å finne i at det mindre utviklede Honduras ble taperen i den nye, regionale økonomien. Honduras, som er regionens minst folketette land, varslet hjemsendelse av hundretusener av salvadoranske migranter. Dette skjedde i en spent atmosfære av uavgjorte kamper mellom de to landene om å kvalifisere seg i fotball-VM. Salvadoranske styrker rykket inn i nabolandet og honduranske fly bombet flyplassen i Ilopango, før OAS og USA tvang partene til forhandlingsbordet.

Ved valgene i 1972 tapte José Napoleón Duarte, ordfører i San Salvador gjennom 1960-tallet og leder i det kristendemokratiske partiet (PDC). Vinneren var mannen som organiserte ORDEN, oberst Arturo Molina. Seieren ble sikret med valgfusk. Duarte dro i eksil til Venezuela. Parallelt med denne lukkingen av det politiske sentrum, den kalde krigen og kommunismens seier på Cuba, ble opposisjonen stadig mer radikal. Utover 1970-tallet dannet det seg flere spirende geriljagrupperinger.

I 1970 dannet en gruppe i kommunistpartiet, ledet av Cayetano Carpio, geriljahæren FPL (Fuerzas Populares de Liberación, Folkets Frigjøringsstyrker). Året etter dannet en gruppe med utspring i studentmiljø geriljahæren ERP (Ejército Revolucionario del Pueblo, Folkets Revolusjonære Hær), under ledelse av Joaquín Villalobos. Gjennom kidnapping av rike forretningsmenn skaffet geriljaen seg et krigsfond på anslagsvis 70 millioner amerikanske dollar. På den andre siden av et stadig svakere reformorientert politisk sentrum ble det bygd opp et nettverk av såkalte dødsskvadroner med utspring i hæren og ORDEN. Dette var maskerte drapsmenn som likviderte revolusjonære på venstresiden som man mente undergravde samfunnsordenen. I sin tur fikk dødsskvadronene underhånden støtte av rike forretningsmenn.

I oktober 1979, tre måneder etter sandinistrevolusjonen i Nicaragua, i en ekstremt polarisert situasjon, grep en gruppe reformorienterte offiserer statsmakten og kunngjorde en rekke radikale tiltak som for eksempel jordreformer og nasjonalisering av private selskaper. Kristendemokratene (PDC) og det sosialdemokratiske MNR gikk inn i regjeringen, men den konservative eliten satte seg sterkt imot. I løpet av få måneder ble de mest radikale i juntaen presset ut og erstattet med stadig mer militante offiserer, i takt med at en stadig sterkere og bedre organisert revolusjonær venstreside mobiliserte til krig.

I januar 1980 forlot sosialdemokratene og store deler av kristendemokratiet juntaen og gikk i en politisk allianse med de revolusjonære i FPL og EGP. Samme måned tiltrådte USAs nye president Ronald Reagan på et markert antikommunistisk program; det gjaldt å slå tilbake de pågående revolusjonene i Mellom-Amerika. I oktober 1980 slo de forskjellige revolusjonære partiene seg sammen i den såkalte Farabundo Martí-fronten for nasjonal frigjøring (FMLN), oppkalt etter lederen for kommunistpartiet som ble drept i 1932.

Foruten FPL og ERP og tre andre, mindre revolusjonære partier deltok også de såkalte masseorganisasjonene – leninistisk partiteori foreskriver at fagforeninger, kvinneorganisasjoner og andre sektororganisasjoner stiller seg bak sine partier, som danner revolusjonens fortropper. Uenigheter om revolusjonær strategi hadde så langt medført blodige indre oppgjør, mest kjent er drapet på poeten Roque Dalton i 1975, anklaget for revisjonisme og å være CIA-agent. Med Nicaragua som eksempel maktet man dog å forene seg. Internasjonalt mottok FMLN våpenhjelp fra Cuba og Sovjetunionen, og politisk oppnådde fronten å bli anerkjent som krigførende part av Mexico og Frankrike. I 1981 innledet geriljaen sin store offensiv for å ta regjeringsmakten.

Overfor en lite effektivt organisert hær på cirka 15 000 mann greidde FMLN å etablere territoriell kontroll i rundt 20 prosent av landet (provinsene Chalatenango, Cabañas og Morazán). Dette var med andre ord en type full krig som El Salvadors hær neppe hadde klart å føre uten omfattende hjelp til våpen og organisering fra USA. FMLNs offensiv endte i en stillingskrig som varte i nesten ti år. Samtidig var det en skitten krig: En stor overvekt av de drepte var sivile småbønder fra områdene som kom i skuddlinjen der partene etablerte kontroll med sine baser. Disse opprenskningsaksjonene ble i stor grad utført av maskerte medlemmer av ORDEN (nå omdøpt til «sivilforsvarsstyrker»), samt FPL.

Så mange som 70 000 mennesker mistet livet under krigen. Mest kjent er mordet på erkebiskop Óscar Arnulfo Romero i mars 1980, massakreringen av rundt 800 fattigbønder i El Mozote i Morazán-provinsen i 1981 og drapene på seks jesuittprester og deres husholderske i 1989 da offiserer tok seg inn på området til UCA-universitetet hvor de arbeidet og bodde.

Drapet på Romero ble sannsynligvis beordret av Roberto D’Aubuisson, en militær som tidligere hadde arbeidet i El Salvadors sikkerhetstjeneste og som i 1981 stiftet partiet ARENA med en militant antirevolusjonær profil. Ved valgene til ny, grunnlovgivende nasjonalforsamling i 1983 ble ARENA største parti. D’Aubuisson ble forsamlingens president og som sådan fikk han posisjon og ressurser til å danne et kraftfullt nettverk av dødsskvadroner og ta kontroll med ORDEN. Ved presidentvalgene året etter vant imidlertid kristeligdemokraten José Napoleón Duarte, som også hadde politisk støtte av USA.

Duarte maktet imidlertid ikke verken å stanse krigen (trass i flere forhandlingsforsøk) eller å styre landet (ARENA dominerte nasjonalforsamlingen og korrupsjon preget PDC). Etter Berlinmurens fall i 1989 lanserte FMLN en siste stor offensiv og okkuperte en stund deler av hovedstadens bedre strøk. Igjen ble det tydelig at ingen av partene maktet å vinne militært. Med forretningsmannen Alfredo Cristiani vant ARENA presidentvalget i 1989. Tilskyndet av USAs nye president George Bush takket han ja til forhandlinger med FMLN i regi av FN i mars 1990.

Nyttårsaften 1991 ble en omfattende fredsavtale undertegnet i New York, etter ti år med brutal borgerkrig. Fredsavtalen var virkelig nybrottsarbeid, i og med at den også forsøkte å ta for seg årsakene til krigen. FMLN ble omdannet til et politisk parti, men uenighet om hvilken politisk linje partiet skulle føre, sørget for at partiet ikke vant noe presidentvalg før i 2009.

Avslutningen av borgerkrigen førte til noen få år med reformer og høy økonomisk vekst. Men selv om borgerkrigen var over, skulle ikke El Salvador bli kvitt volden – snarere tvert imot: På 1990- og 2000-tallet ble landet åsted for gjengkriger som gjorde El Salvador til et av verdens aller farligste steder å leve. Med økt vold stoppet også reformene og den økonomiske veksten opp.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.