El Salvadors historie

Som deler av visekongedømmet Ny-Spania (Mexico) ble Mellom-Amerika med erobringen også sosialt og økonomisk omordnet (reducido). Pipiler og andre skulle bli til gudfryktige og lydige undersåtter av den spanske kronen. Erobrerne ble den nye overklassen. El Salvadors gull var de rike jordbruksområdene som også før erobringen hadde produsert kakao samt fargestoffene indigo og kochenille for hele Mesoamerika. De nye herrene overtok kontrollen med handelen og raskt ble disse fargestoffene regionens viktigste eksportprodukter også til Europa. De mest lettdrevne områdene på dalslettene ble til spanske gods (haciendas) og pipiler, mayaer og lencaer ble fortrengt til «indianske» landsbyer på stadig mer marginal jord. Samtidig hadde de arbeidsplikt på godsene.

Sosialt var Spansk Amerika «de to republikker»: En spansk og hvit og en «indiansk». Sistnevnte var den underordnede, men nøt også godt av kronens beskyttelse mot individuelle godseiere. Spania ønsket ingen lokal adel med tanker om selvstendighet. Økonomisk ble kolonien en del av et globalt utvekslingssystem med sentrum i Europa.

Opplysningstiden og napoleonskrigene gjorde slutt på det spansk-katolske imperiet. Inspirert av Den franske revolusjon førte liberale krefter an i opprør mot kronen overalt i Spansk Amerika. I løpet av 1820-tallet ble de tidligere visekongedømmene til 20 selvstendige republikker. Da generalkapitanatet Guatemala rev seg løs, skjedde det imidlertid som en reaksjon på at Spania hadde gitt seg selv en liberal grunnlov, Cádiz-konstitusjonen av 1812. Sammen med de konservative i Mexico dannet derfor provinsene i Mellom-Amerika et selvstendig, men kortlivet keiserdømme. I 1823 grep de liberale makten og proklamerte «Føderasjonen av Sentral-Amerikas forente provinser». El Salvador, som inntil da hadde vært styrt direkte fra Guatemala, ble til som en sammenslutning av Sonsonate og San Salvador (Cuzcatlán).

Føderasjonen varte ikke lenger enn til 1838 på grunn av kontinuerlige og voldelige rivninger mellom de liberale og de konservative. De liberale ønsket en moderne, sekulær og frihandelsbasert stat mens de konservative ønsket et lukket marked og en sterk katolsk kirke.

Alle provinsene var preget av stridene, men oftest framsto Guatemala som den konservative bastionen mens El Salvador (og Honduras) var de liberales kjerneområder. General Francisco Morazán (1792–1842) – opprinnelig fra Honduras, men etter hvert med hovedbase i San Salvador – var blant de liberale lederne. Morazán ble avgjørende slått av guatemalaneren Rafael Carrera (1814–1865) som ledet en bondegerilja mot de «gudløse» liberale. Utover 1840-tallet ble han også de konservatives leder, direkte i Guatemala og indirekte i de nå selvstendige republikkene lenger sør, i og med Guatemalas dominans. Slik ble El Salvadors første tiår som uavhengig stat preget av at konservative godseiere forvaltet sentralmakten.

Som aspirerende herskere over fattige territorier uten administrative apparater lignet de første presidentene i regionen like mye på krigsherrer som på ideologisk baserte statsmenn. Dessuten innledet de en tradisjon med å ta opp lån i utlandet, det vil si London, for å finansiere sine ambisjoner. Denne karismatiske og militaristiske ledertypen er kjent som caudillo. Den autoritære stilen, tradisjonen med å blande seg inn i naboprovinsen for å støtte sine partifeller der, samt lånefinansiering framfor skattlegging, kom til å hjemsøke regionens politikk til langt ut i det 20. århundre.

Ofte er denne epoken i Mellom-Amerikas historie kjent som «de republikanske diktaturer» og i flere av landene er historien om den liberale triumf tett knyttet til diktatorer som Porfirio Díaz i Mexico, Justo Rufino Barrios i Guatemala og José Santos Zelaya i Nicaragua. Særlig den sistnevnte blandet seg ofte inn i nabolandenes politikk. På initiativ fra USA og Mexico ble en egen sentralamerikansk voldgiftsdomstol opprettet i 1908 for å stabilisere regionen. Domstolen – og senere det sentralamerikanske fellesmarkedet som ble til på 1960-tallet – forblir eksempler på at fellesfølelsen som føderasjonen forsøkte å bygge stadig finnes.

Styrt av en type allianse mellom de såkalte «14 familier» snarere enn et personbasert diktatur var El Salvador regionens mest stabile land fram til krakket i verdenshandelen i 1929. I 1931 vant Arturo Araujo fra det sosialdemokratiske partiet landets til da frieste valg. Bare ni måneder senere ble han imidlertid styrtet av en gruppe offiserer som straks ga visepresident Maximiliano Hernández Martínez makten. Hernández hadde fascistiske sympatier (han var blant de første som anerkjente Francisco Francos regime i Spania), og ble sittende som diktator til 1944. Hans styre satte dermed en effektiv stopper for den begynnende institusjonelle moderniseringen av landet. Landet ble nå styrt av generaler helt fram til borgerkrigen brøt ut i 1979.

Noe for seg selv står den såkalte «fotballkrigen» eller «hundretimerskrigen» mellom El Salvador og Honduras som fant sted 14.–18. juli 1969. Mye av de underliggende årsakene er å finne i at det mindre utviklede Honduras ble taperen i den nye, regionale økonomien. Honduras, som er regionens minst folketette land, varslet hjemsendelse av hundretusener av salvadoranske migranter. Dette skjedde i en spent atmosfære etter uavgjorte kamper mellom de to landene om å kvalifisere seg til fotball-VM i Mexico i 1970. Salvadoranske styrker rykket inn i nabolandet og honduranske fly bombet flyplassen i Ilopango, før OAS og USA tvang partene til forhandlingsbordet.

Ved valgene i 1972 tapte José Napoleón Duarte, ordfører i San Salvador gjennom 1960-tallet og leder i det kristendemokratiske partiet (PDC). Vinneren var mannen som organiserte ORDEN, oberst Arturo Armando Molina. Seieren ble sikret med valgfusk. Duarte dro i eksil til Venezuela. Parallelt med denne lukkingen av det politiske sentrum, den kalde krigen og kommunismens seier på Cuba, ble opposisjonen stadig mer radikal. Utover 1970-tallet dannet det seg flere spirende geriljagrupperinger.

I 1970 dannet en gruppe i kommunistpartiet, ledet av Cayetano Carpio, geriljahæren FPL (Fuerzas Populares de Liberación, Folkets Frigjøringsstyrker). Året etter dannet en gruppe med utspring i studentmiljø geriljahæren ERP (Ejército Revolucionario del Pueblo, Folkets Revolusjonære Hær), under ledelse av Joaquín Villalobos. Gjennom kidnapping av rike forretningsmenn skaffet geriljaen seg et krigsfond på anslagsvis 70 millioner amerikanske dollar. På den andre siden av et stadig svakere reformorientert politisk sentrum ble det bygd opp et nettverk av såkalte dødsskvadroner med utspring i hæren og ORDEN. Dette var maskerte drapsmenn som likviderte revolusjonære på venstresiden som man mente undergravde samfunnsordenen. I sin tur fikk dødsskvadronene underhånden støtte av rike forretningsmenn.

I oktober 1979, tre måneder etter sandinistrevolusjonen i Nicaragua, i en ekstremt polarisert situasjon, grep en gruppe reformorienterte offiserer statsmakten og kunngjorde en rekke radikale tiltak som for eksempel jordreformer og nasjonalisering av private selskaper. Kristendemokratene (PDC) og det sosialdemokratiske MNR gikk inn i regjeringen, men den konservative eliten satte seg sterkt imot. I løpet av få måneder ble de mest radikale i juntaen presset ut og erstattet med stadig flere militante offiserer, i takt med at en stadig sterkere og bedre organisert revolusjonær venstreside mobiliserte til krig.

I januar 1980 forlot sosialdemokratene og store deler av kristendemokratiet juntaen og gikk i en politisk allianse med de revolusjonære i FPL og EGP. Samme måned tiltrådte USAs nye president Ronald Reagan på et markert antikommunistisk program; det gjaldt å slå tilbake de pågående revolusjonene i Mellom-Amerika. I oktober 1980 slo de forskjellige revolusjonære partiene seg sammen i den såkalte Frente Farabundo Martí-fronten for nasjonal frigjøring (FMLN), oppkalt etter lederen for kommunistpartiet som ble drept i 1932.

Foruten FPL og ERP og tre andre, mindre revolusjonære partier deltok også de såkalte masseorganisasjonene – leninistisk partiteori foreskriver at fagforeninger, kvinneorganisasjoner og andre sektororganisasjoner stiller seg bak sine partier, som danner revolusjonens fortropper. Uenigheter om revolusjonær strategi hadde så langt medført blodige indre oppgjør; mest kjent er drapet i 1975 på poeten Roque Dalton (1935–1975), som ble anklaget for revisjonisme og for å være CIA-agent. Med Nicaragua som eksempel maktet man dog å forene seg. Internasjonalt mottok FMLN våpenhjelp fra Cuba og Sovjetunionen, og politisk oppnådde fronten å bli anerkjent som krigførende part av Mexico og Frankrike. I 1981 innledet geriljaen sin store offensiv for å ta regjeringsmakten.

Overfor en lite effektivt organisert hær på cirka 15 000 mann greide FMLN å etablere territoriell kontroll i rundt 20 prosent av landet (provinsene Chalatenango, Cabañas og Morazán). Dette var med andre ord en type full krig som El Salvadors hær neppe hadde klart å føre uten omfattende hjelp til våpen og organisering fra USA. FMLNs offensiv endte i en stillingskrig som varte i nesten ti år. Samtidig var det en skitten krig; en stor overvekt av de drepte var sivile småbønder fra områdene som kom i skuddlinjen der partene etablerte kontroll med sine baser. Disse opprenskningsaksjonene ble i stor grad utført av maskerte medlemmer av ORDEN (nå omdøpt til «sivilforsvarsstyrker»), samt FPL.

Så mange som 70 000 mennesker mistet livet under krigen. Mest kjent er mordet på erkebiskop Óscar Arnulfo Romero i mars 1980, massakreringen av rundt 800 fattigbønder i El Mozote i Morazán-provinsen i 1981 og drapene på seks jesuittprester og deres husholderske i 1989 da offiserer tok seg inn på området til UCA-universitetet hvor de arbeidet og bodde.

Drapet på Romero ble sannsynligvis beordret av Roberto D’Aubuisson, en militær som tidligere hadde arbeidet i El Salvadors sikkerhetstjeneste og som i 1981 stiftet partiet ARENA med en militant antirevolusjonær profil. Ved valgene til ny, grunnlovgivende nasjonalforsamling i 1983 ble ARENA det største partiet. D’Aubuisson ble forsamlingens president og som sådan fikk han posisjon og ressurser til å danne et kraftfullt nettverk av dødsskvadroner og ta kontroll med ORDEN. Ved presidentvalgene året etter vant imidlertid kristeligdemokraten José Napoleón Duarte, som også hadde politisk støtte fra USA.

Duarte maktet imidlertid ikke verken å stanse krigen (trass i flere forhandlingsforsøk) eller å styre landet (ARENA dominerte nasjonalforsamlingen og korrupsjon preget PDC). Etter Berlinmurens fall i 1989 lanserte FMLN en siste stor offensiv og okkuperte en stund deler av hovedstadens bedre strøk. Igjen ble det tydelig at ingen av partene maktet å vinne militært. Med forretningsmannen Alfredo Cristiani vant ARENA presidentvalget i 1989. Tilskyndet av USAs nye president George H. W. Bush takket han ja til forhandlinger med FMLN i regi av FN i mars 1990.

Nyttårsaften 1991 ble en omfattende fredsavtale undertegnet i New York, etter ti år med brutal borgerkrig. Fredsavtalen var virkelig nybrottsarbeid, i og med at den også forsøkte å ta for seg årsakene til krigen. FMLN ble omdannet til et politisk parti, men uenighet om hvilken politisk linje partiet skulle føre, sørget for at partiet ikke vant noe presidentvalg før i 2009.

Avslutningen av borgerkrigen førte til noen få år med reformer og høy økonomisk vekst. Men selv om borgerkrigen var over, skulle ikke El Salvador bli kvitt volden – snarere tvert imot; på 1990- og 2000-tallet ble landet åsted for gjengkriger som gjorde El Salvador til et av verdens aller farligste steder å leve. Med økt vold stoppet også reformene og den økonomiske veksten opp.

• For tiden etter 1990, se El Salvadors samtidshistorie.