Før den spanske erobringen utgjorde det nåværende El Salvador, sammen med Honduras og Nicaragua, overgangssonen mellom Mesoamerika og det cirkum-karibiske kulturområdet i Sør-Amerika. De sørligste og østligste representantene for maya-, nahuatl- og toltek-sivilisasjonene møtte her sentralamerikanske folk som lenca, xinca og mangue (chorotega).

Mens mayaene hadde holdt til lenge i området og øvd atskillig innflytelse på blant annet lenca-arkitektur og pottemakeri, var de nahuatl-talende pipil og nicaro forholdsvis sene innvandrere. De bodde i Mexico på 700-tallet, men som følge av toltek-ekspansjonen trakk de sørover og østover.

Pipil slo seg ned i Guatemala og El Salvador, nicaro i Nicaragua og Panama. Omkring 1350 hadde pipil absorbert de fleste andre folkene i El Salvador. Den dominerende gruppen holdt til i Cuzcatlán.

1524–25 erobret spanierne under Pedro Alvarado landet under kraftig motstand fra urbefolkningen. 1528 ble den nåværende hovedstad San Salvador grunnlagt som et militært støttepunkt til sikring av det spanske herredømme, og El Salvador ble en provins under det spanske Generalkapitanatet Guatemala.

1821 rev generalkapitanatet seg løs fra det spanske herredømme, og El Salvador fulgte med. Året etter motsatte El Salvador seg forsøkene fra Guatemala på å bli tilsluttet Mexico. I 1823 ble Den mellomamerikanske føderasjon (Guatemala, El Salvador, Honduras, Nicaragua og Costa Rica) opprettet. Mangel på infrastruktur, samt lokale uoverensstemmelser, førte til at føderasjonen falt fra hverandre i 1839.

El Salvadors økonomiske utvikling ble hemmet av kriger mot Guatemala i 1844, 1851 og 1863, samt krig med Honduras i 1845. Siden El Salvador var den eneste republikken i Mellom-Amerika som ikke hadde kyst mot Karibia, bedret adgangen til de europeiske markedene seg først etter at jernbanen kom 1855. I et forsøk på å gjenopplive Den mellomamerikanske føderasjon opprettet de tre landene El Salvador, Honduras og Nicaragua en ny union i 1896. Denne ble oppløst to år senere, da El Salvador trakk seg ut.

Ved midten av 1800-tallet var den salvadoranske økonomien knyttet til indigo, kvegdrift, sukker og tobakk. Fra midten av 1860-årene begynte regjeringen å stimulere kaffedyrking, og statlige jordeiendommer ble solgt til private kaffeprodusenter. I 1882 ble indianske fellesområder (ejidos) avskaffet.

Ved århundreskiftet utgjorde kaffeproduksjonen nærmere 90 % av landets inntekter, og kaffebaronene utgjorde en sentral del av den herskende klassen. «De 14 familiene» – et salvadoransk uttrykk for jordeiere – vokste seg mektige, mens de landløse landarbeiderne i det tett befolkede landet stadig så sine kår forverret.

I perioden 1913–27 regjerte brødrene Meléndez og deres svoger Molina på vegne av det konservative borgerskapet og hæren, og de økonomiske båndene med USA ble styrket i denne perioden. Den politiske undertrykkelsen på landsbygda var betydelig, og landarbeiderne organiserte seg på et tidlig tidspunkt med krav om jordreformer. Den økonomiske krisen på det internasjonale markedet i 1929 førte til en drastisk reduksjon i kaffeprisene, lønningene ble halvert, og sult og massearbeidsløshet preget landsbygda.

Stifteren av El Salvadors kommunistparti (PCS), Farabundo Martí, hadde mot slutten av 1920-årene stor innflytelse på landarbeiderne, som etter valget i 1931 håpefullt henvendte seg til den nye presidenten, sosialdemokraten Arturo Araujo. Han var ikke i stand til å tilfredsstille noen av partene, og noen måneder senere ble han fjernet i et blodig kupp av general Maximiliano Hernández Martínez, som lovet å opprette lov og orden ved å slå hardt ned på landarbeiderne.

22. januar 1932 stormet innbitte bønder og landarbeidere storgodsene ved Izalco-vulkanen. Hernández mobiliserte hæren, som på få dager massakrerte om lag 30 000 bønder, et av de største blodbad i Latin-Amerikas historie. Martí ble henrettet som ansvarlig for opprøret.

Flere tilløp til opprør utover i 1930-årene ble slått brutalt ned på av hæren. Med betydelig økonomisk støtte fra USA fikk Hernández fortsette sin politiske karrière fram til 1944. I denne perioden søkte mange familier tilflukt i Honduras. Denne ulovlige immigrasjonen, samt Honduras' svake posisjon i det mellomamerikanske fellesmarkedet CACM, førte til økonomisk vekst og industrialisering i El Salvador, men også uvennskap mellom de to landene. I 1969 brøt den såkalte 'Fotballkrigen' ut – og med den et fiendskap som fremdeles eksisterer.

Med ubetydelige unntak har El Salvador vært styrt av militærregjeringer. På landsbygda har dødsskvadronen Organización Democrática Nacionalista (ORDEN) sørget for at opposisjonen er blitt holdt under kontroll. Den første geriljaorganisasjonen ble opprettet i 1970, og like etter ble Folkets revolusjonshær (ERP) etablert. I 1975 ble ERP splittet, og geriljaen omfattet fra da av også Væpnede styrker for nasjonal motstand (FARN). I mellomtiden hadde kristeligdemokraten Napoleon Duarte vunnet valget i 1972, men han ble satt til side av militærets kandidat Arturo Molina, for senere å dra i eksil i Venezuela.

Også i 1977 prøvde opposisjonen seg i valget. Store deler av befolkningen hadde mistet troen på en formell demokratisk prosess, og de neste par årene vokste det frem et komplisert nett av nye motstandsgrupper som i vekslende grad inngikk samarbeid med den væpnede motstanden. Blant de viktigste nye sivile organisasjonene var Folkets revolusjonære blokk (BPR) og Folkets liga av 28. februar (LP-28), oppkalt etter massakren som fulgte protestene mot valget i februar 1977.

Hærens jakt på revolusjonære bevegelser bidrog til voldelig undertrykkelse som også rammet deler av kirken. Skremt av sandinistrevolusjonen i Nicaragua i juli 1979, grep unge moderate offiserer makten 15. oktober samme år i et forsøk på å danne en reformvennlig regjering. Forsøket strandet januar 1980 da motsetningene innenfor den nye regjeringen ble for store. Men undertrykkelsen fortsatte.

I mars 1980 ble erkebiskopen av San Salvador, Oscar Arnulfo Romero, myrdet. Dermed forsvant det siste talerøret for offentlige anklager mot militærmyndighetene. De moderate forsvant fra juntaen en etter en. I april 1980 samlet opposisjonen seg i den Demokratiske revolusjonære front (FDR), og geriljaorganisasjonene forente seg siden i Farabundo Martí-fronten for nasjonal frigjøring (Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional, FMLN).

I desember 1980 sa Duarte seg villig til å fungere som president i en regjering som hovedsakelig bestod av militære, mens store deler av hans kristeligdemokratiske parti meldte seg inn i FDR. Talsmann for FDR var sosialdemokraten og Duartes tidligere visepresidentkandidat, Guillermo Ungo, som også var med i juntaen 1979–80.

I perioden 1980–90 omkom anslagsvis 77 000 mennesker i borgerkrigen. FMLN likviderte i samme periode store deler av hæren, noe som resulterte i at landets væpnede styrker for en stor del bestod av unge, uerfarne rekrutter. Stadige våpenforsyninger fra USA kompenserte for store tap av våpen til geriljaen. I Ronald Reagans regjeringsperiode i USA (1981–89) fikk støtten til regimet i El Salvador høy prioritet.

Valget av ny nasjonalforsamling mars 1982 ble et nederlag for Duarte og USA, men en seier for major Roberto D'Aubuisson og hans høyreekstremistiske parti ARENA. D'Aubuisson hadde tilknytning til dødsskvadronene, og en tidligere amerikansk ambassadør holdt ham ansvarlig for drapet på erkebiskop Romero. Som et kompromiss ble det innsatt en foreløpig president, den partiløse bankmannen Alvaro Magaña Borja, som forgjeves prøvde å gjøre inntrykk av å oppnå reformer mens hæren og dødsskvadronene opererte på egen hånd.

I mars 1983 døde lederen for El Salvadors menneskerettighetskommisjon, Marianella García Villas, som følge av brutal tortur. En måned senere oppstod det krise innenfor FMLN da de to veteranlederne Ana Maria Guadalupe Martínez og Cayetano Carpio døde. Carpio var den mest energiske motstanderen av forhandlinger med regjeringen, og kort tid etter hans død kom partene sammen til innledende samtaler i Colombia.

Valget i mars 1984 ble betegnet som en parodi, men Napoleon Duarte seiret etter annen runde i mai. I oktober samme år ble det innledet forhandlinger mellom Duarte og ledelsen i FDR/FMLN. Samtalene førte ikke til nevneverdige resultater, men FMLN hadde gitt til kjenne at den ønsket å forhandle om en politisk løsning. I flere år kontrollerte FMLN store deler av landet, spesielt i den nordøstlige delen. Likevel ble en ren militær seier regnet som usannsynlig.

FMLN betraktet Duartes reformprogram som utilstrekkelig og krevde deltakelse i regjeringen. Duarte på sin side krevde stans i FMLNs militære virksomhet og vilje til å delta i åpne valg. Ved ekstraordinære valg i mars 1985 styrket Duarte sin posisjon, mens ARENA ble splittet innad.

I løpet av 1980-årene flyktet et stort antall salvadoranere fra landet. Om lag én million fant veien til Honduras, Mexico, USA og Nicaragua. Økonomisk sett førte borgerkrigen til kapitalflukt og drastisk reduksjon i investeringene. I løpet av Reagans presidentperiode mottok landet direkte hjelp fra USA på til sammen 3 milliarder dollar. Valget 1989 ble vunnet av Alfredo Cristiani fra ARENA. Han satset på å stimulere økonomisk aktivitet og å oppmuntre næringslivet til å gjenoppta sine investeringer.

President Alfredo Cristiani (1989-94) gikk også – til manges overraskelse – med på nye forhandlinger med FMLN. Samtidig med Berlinmurens fall høsten 1989 satte FMLN inn en spektakulær offensiv som rammet viktige deler av hovedstaden og som tydelig viste at regjeringshæren ikke kontrollerte landet militært. I mars 1990 inngikk FMLN ensidig våpenhvile, og forhandlingene kom i gang samme år med FNs generalsekretær Pérez de Cuéllar som megler. Forhandlingene førte til en historisk fredsavtale som ble undertegnet nyttårsaften 1991 i New York, og januar 1992 ble den satt ut i livet.

Militærstyrkene fra begge sider ble konsentrert i avtalte soner av landet, og FN opprettet fredsstyrken ONUSAL. Denne skulle sikre gradvis avvæpning og overoppsyn med fredsavtalen, samt en omlegging av landets politistyrker. Ifølge avtalen skulle regjeringshæren halveres og FMLN skulle avvikles som geriljahær for å omdannes til et lovlig politisk parti. Alle former for spesialstyrker skulle avvikles og irregulære styrker skulle forbys. Det nyopprettede nasjonalpolitiet skulle for en stor del bestå av demobiliserte militære og medlemmer av FMLN.

FN opprettet også en Sannhetskommisjon som skulle kartlegge menneskerettighetsbrudd i forbindelse med borgerkrigen. Regjeringen tilstod jordreform som en del av fredsavtalen, og både tidligere regjeringssoldater og medlemmer av geriljaen skulle gjenintegreres i samfunnet. En merkbar bedring i det politiske klimaet og optimisme preget de første årene etter iverksettelsen av fredsavtalen.

Valget av president og nasjonalforsamling i februar 1994 ble en ny utfordring for det dominerende ARENA-partiet. FMLN gjorde etter forholdene et vellykket valg og fikk mer enn 1/4 av plassene i nasjonalforsamlingen. Andre runde i presidentvalget ble vunnet av ARENAs Armando Calderón Sol.

Til tross for fredsavtalen har landets grunnleggende økonomiske problemer forverret seg, og kriminaliteten har vært sterkt økende. Overdragelsen av jord til demilitariserte på begge sider har gått langsomt, og misnøyen gir seg sporadisk utslag i protestaksjoner, streiker og opptøyer. En omfattende prosess i retning av nye grunnlovsendringer har preget den politiske debatten, og FMLN ble i 1995 splittet i to fløyer. 1/3 av partiets medlemmer i nasjonalforsamlingen dannet et nytt sosialdemokratisk parti, Partido Demócrata (PD). Økonomien har vært i sterk vekst siden borgerkrigens slutt, og dette betegnes som en positiv indikator på at fredsprosessen har vært et avgjørende vendepunkt for El Salvador.

Valget av ny nasjonalforsamling i 1997 førte til betydelig fremgang for FMLN, som blant annet vant viktige kommuner som hovedstaden San Salvador og andre regionshovedsteder. Landbruket befant seg i siste del av 1990-årene i alvorlig krise. Landbrukssektoren har vært sterkt gjeldstynget, og gjeld ble ettergitt i 1998 for de fattigste bøndene og kooperativene. Økende urbanisering har ført til øket arbeidsledighet og kriminalitet. Presidentvalget i 1999 ble klart vunnet av ARENA med Francisco Guillermo Flores Pérez som kandidat.

Ved valget på ny nasjonalforsamling i 2000 ble ARENA forbigått av FMLN, som fikk 31 av 84 representanter; partiet ble dermed det største i forsamlingen. President Flores kontrollerte likevel flertallet i nasjonalforsamlingen, takket være støtte fra mindre partier på høyresiden. FMLN fikk 77 av landets 262 borgermestre, mot 48 ved valget i 1997.

Ved parlaments- og lokalvalget i 2003 hadde FMLN størst fremgang og kom ut som El Salvadors største parti; FMLN vant 13 og ARENA 10 av de 23 kommunene som utgjør det befolkningsmessige tyngdepunktet. Fremgangen fortsatte ved presidentvalget året etter, men ikke nok til å bryte ARENAs til da 15 år lange maktperiode. Antonio Saca fikk solid flertall i første valgomgang, og var dermed president fra 2004. Valgkampen var hard og til dels skitten, der sår fra borgerkrigens dager ble revet opp igjen. De utenlandske observatørene påpekte også uregelmessigheter ved valget, men ikke i en grad som tilsa annullering. Valgdeltakelsen var imidlertid langt høyere enn ved foregående valg, rundt 70 %.

Saca regjerte i samarbeid med flere mindre partier i parlamentet, og vant på et program der kriminalitetsbekjempelse, åpenhet i forvaltningen, økonomisk vekst gjennom markedsliberalisme, og styrkede bånd til USA var blant hovedpunktene. 

I ARENAs regjeringstid ga El Salvador rom for USAs militære antinarkotikabaser, landte bidro under Irak-krigen, inngikk en frihandelsavtale med USA sammen med tre naboland, og fra 2001 – som det tredje latinamerikanske landet – erstattet man den nasjonale valutaen colón med amerikanske dollar for å stabilisere økonomien. Deler av denne linjen møtte kraftig motbør fra FMLN og skjerpet den politiske polariseringen i landet.

Valget til ny nasjonalforsamling i 2006 gav dødt løp mellom ARENA-alliansen og FMLN. Kort før valget døde Schafik Handal, forgrunnsskikkelse i FMLN og tidligere revolusjonsleder; gravferden ble den største massemønstringen og politiske markeringen siden 1980-årene.

El Salvador har vært rammet av flere naturkatastrofer de senere år, med orkanen Mitch i 1988 og en rekke jordskjelv i 2001. Her gikk minst 1200 liv tapt og over en million ble hjemløse. I 2005 forårsaket orkanene Katarina, Rita og Stan store ødeleggelser, samtidig som landets største vulkan, Ilamatepec, fikk sitt første utbrudd på 100 år. 90 mistet livet og 70 000 måtte evakueres. Også nasjonaløkonomisk utgjør naturkreftene et problem, skadene ved jordskjelvene ble anslått til hele 30 % av bruttonasjonalproduktet – og kom på toppen av tørke og langvarig krise i landbruket. Dette førte til økt matmangel i deler av landet.

Borgerkrigsperioden kaster sine skygger, både over økonomien og ved at El Salvador er blant de mest hjemsøkte land i regionen når det gjelder vold og kriminalitet. Kløften øker mellom fattig og rik, rundt 30 % av befolkningen lever i ekstrem fattigdom. Inflasjonen er imidlertid lav og eksporten øker – i det høyest industrialiserte landet i Mellom-Amerika. Som første land hadde El Salvador i 2006 klargjort sitt lovverk for medlemskap i den nye, sentralamerikanske frihandelsavtalen CAFTA, et viktig ledd i regjeringens økonomiske politikk. 

Ved presidentvalget i 2009 seiret Mauricio Funes, som anses å tilhøre den moderate delen av FMLN. Funes' første grep var å gjenopprette El Salvadors diplomatiske forbindelser med Cuba, og han varslet en normalisering av forholdet til landene i Latin-Amerika. Ledere på høyresiden i ARENA-alliansen uteble fra presidentinnsettelsen 1. juni, i protest mot en forventet venstredreining – men USAs utenriksminister Hillary Clinton var til stede og betegnet valgutfallet som en seier for demokratiet.

De fredelige, demokratiske valgene 2009 og 2014 viser at den demokratiske utviklingen i El Salvador er positiv. Men store utfordringer vedvarer, både institusjonelle og strukturelle. Landet ble rangert på 61. plass av 167 stater i demokratiindeksen fra 2011. En institusjonell utfordring er valgsystemet, som resulterer i liten grad av kontinuitet for offentlige prosjekter. Det er kommunevalg i El Salvador hvert tredje år. Valgsystemet, flertallsvalg i enmannskretser, innebærer at det politiske partiet som vinner valget, styrer hele kommunen alene. Mange sentrale posisjoner i administrasjonen er politisk utnevnt og skifter hyppig. Dette gjør det vanskeligere å skape kontinuitet i viktige prosesser i kommunen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.