Urbefolkning, opprinnelig befolkning i et område som er blitt erobret og kolonisert av andre folk.

Betegnelsen har i de senere årene kommet til å erstatte ord som «innfødte», «primitive» og «naturfolk», da disse i stor grad ansees som støtende, etnosentriske og diskriminerende.

Tilsvarende engelske betegnelser, som indigenous, native og aborigine, har lang hevd som beskrivende uttrykk.

Det finnes ingen allment godtatt definisjon av begrepet urbefolkning. I de siste tiårs diskusjoner i FN-systemet har man lagt vekt på følgende:

Urbefolkning angir befolkningsenheter som har en historisk sammenheng med de samfunn som hadde utviklet seg på territoriet før invasjon og kolonisering fant sted, og som betrakter seg som forskjellige fra andre sektorer i de samfunn som nå hersker over disse territoriene eller deler av dem.

De utgjør for tiden ikke-dominerende sektorer i samfunnet, og er fast bestemt på å bevare og videreutvikle sine forfedres landområder, sin identitet og sin kultur. Samtidig er de ofte helt eller delvis frarøvet rettigheter til egne landområder og tilhørende ressurser.

Blant urbefolkningsgrupper selv understrekes også egenopplevd gruppefellesskap og identitet som urbefolkning. En klar tendens siden 1990-årene har vært at det i mindre grad blir lagt vekt på opprinnelighet som enerådende definerende element, men at man har betonet urbefolkningsgruppers utsatte posisjon som et resultat av kolonisering og marginalisering.

Verdens urbefolkninger teller over 250 millioner mennesker, på alle fem kontinenter, både i utviklingsland og industriland. Blant de mest kjente gruppene er inuitter, indianere, samer, Australias opprinnelige befolkning, maorier og san-folk. Andre viktige grupper er russiske, sentral-asiatiske, sørøst-asiatiske, indiske og kinesiske minoriteter og stammefolk, beduiner, afrikanske nomadefolk, minoritetsfolk på Filippinene og beboerne på øyene i Stillehavet.

Omkring halvparten av medlemslandene i FN har urbefolkningsgrupper som får sin selvbestemmelse begrenset eller avvist av nasjonalstaten og som ofte, i større eller mindre grad, blir utsatt for forfølgelse og overgrep.

De enkelte urbefolkningene er minoriteter i de landene de nå bor i. Unntak fra denne regelen er inuitene på Grønland og indianerne i Bolivia og Guatemala.

I kraft av å være opprinnelige befolkninger har de alle en historisk erfaring av invasjon, kolonisering og tap av sine landområder og eksistensmuligheter, og en moderne erfaring av ulike former for undertrykking, utbytting og begrensede muligheter for å utvikle sin kultur.

I mange land er urbefolkningen utsatt for brutale overgrep. Hvert eneste år foreligger dokumentasjon av rene massedrap, forsvinninger og tortur. Andre steder har bortføringer og forfølgelse av ledere vært fremtredende. Et annet alvorlig problem for mange urbefolkninger er følgene av militarisering og atomvåpenprøver.

Tidligere ble landområdene til mange urbefolkningsgrupper regnet som perifere og lite fruktbare, men en tiltagende ressursjakt har ført til at stadig flere grupper opplever at deres tradisjonelle rettigheter til disse områdene blir utsatt for angrep.

Urbefolkninger har et spesielt forhold til forfedrenes land og vann, og dette avspeiler seg i deres kamp de siste tiårene. Landområdene innbefatter deres historie og identitet, samtidig som de sikrer deres livsopphold og fortsatte eksistens som folk. De forvaltes gjerne gjennom en eller annen form for felles eiendomsrett eller bruksrett.

Ulike ordninger sikrer de enkelte medlemmers adgang til høsting eller dyrking, og individer har ikke anledning til å selge eller overføre de gruppebaserte rettighetene til jord.

Urbefolkningenes forhold til land er også av åndelig karakter. Landet er bindeleddet mellom de levende og forfedre, ånder og guder. Kampen for land og vann blir således ikke bare en kamp for økonomisk utvikling, men også en kamp for å overleve kulturelt.

Gjennom krav om landrettigheter hevder de samtidig retten til å bestemme over sin egen fremtid. Undervisning på eget språk, religionsfrihet og rett til å velge sin egen livsstil går ofte igjen.

Selv om urbefolkningenes situasjon preges av en rekke problemer, er fremveksten av egne organisasjoner et gledelig trekk i de siste tiår. Det er blitt dannet urbefolkningsorganisasjoner på mange nivåer, både lokalt, regionalt og internasjonalt, og i alle deler av verden, og de arbeider på et vidt felt.

De organiserer lokalsamfunn til motstand mot inntrengere, sikrer juridisk hjelp og fremmer rettssaker. De allierer seg ofte med andre organisasjoner og sprer informasjon om urbefolkningenes livsvilkår.

Flere organisasjoner driver egne utviklingsprosjekter innen helse, utdanning, organisering og primærnæringer, med støtte fra blant andre NORAD.

Begrepet urbefolkning er heller ikke skarpt avgrenset i rettslig forstand, verken i folkeretten eller i norsk rett.

Siden 1980-årene har det på flere hold vært arbeidet med den manglende folkerettslige reguleringen av urbefolkningenes situasjon. I Norge har Samerettsutvalget arbeidet med slike spørsmål og lagt frem flere delinnstillinger som senere har resultert i lovgivning.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har vært en viktig arena gjennom endring av konvensjon nr. 107 om ur- og stammebefolkninger; resultatet foreligger i ILO-konvensjon 169.

Fra 1982 har det i FN-systemet vært en arbeidsgruppe for urbefolkninger (WGIP) under Underkommisjonen for avskaffelse av diskriminering og beskyttelse av minoriteter.

I gruppen møter eksperter så vel som representanter for urbefolkningsgrupper, utsendinger for andre FN-organer, menneskerettighetsorganisasjoner og regjeringsrepresentanter fra aktuelle land. Urbefolkningsdelegatene stiller som representanter for frivillige organisasjoner.

Arbeidsgruppen skal, på verdensbasis, følge utviklingen av forhold som har betydning for å beskytte og fremme urbefolkningenes rettigheter. Dessuten har den gjennom 10 år arbeidet med utkast til en universell erklæring om urbefolkningers rettigheter, og i 1993 ble et slikt utkast sendt videre oppover i FN-systemet. Deklarasjonen ble vedtatt av FNs Menneskerettighetsråd i juni 2006.

Det har naturlig nok vært mye uenighet mellom regjeringsdelegater, urbefolkningsledere og eksperter, men det har likevel vært bred enighet om at prosessen har vært viktig.

I 1980- og 1990-årene har urbefolkningsspørsmål også kommet inn på andre internasjonale arenaer, det være seg miljøprosessene i kjølvannet av Brundtlandrapporten, FNs sosiale toppmøte eller de internasjonale diskusjonene om handel.

FNs Generalforsamling har erklært et internasjonalt tiår for verdens urbefolkninger (1995–2004) som ble fulgt opp med en ny tiårsperiode (2005–15).

I 1993 fremmet Grønlands Hjemmestyre og Danmark et forslag om et Permanent forum for urfolkssaker i FN. Forumet holdt sitt første møte i 2002 og er et rådgivende organ til FNs økonomiske og sosiale råd.

Den tiltakende internasjonale oppmerksomheten omkring urbefolkningene, herunder en stadig bredere mediadekning, og press mot ansvarlige myndigheter, har i flere tilfeller ført til bedrede menneskerettslige forhold for urbefolkningsgrupper.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.