leninisme

Lenin hevdet at den sosialistiske revolusjonen ikke kunne ventes å komme helt spontant, og heller ikke at den automatisk ville forløpe på riktig vis. Flertallet av proletariatet (arbeiderklassen) ville neppe på egen hånd oppnå mer enn en reformistisk fagforeningsbevissthet.

Skulle revolusjonen lykkes, måtte den i noen grad planlegges og ledes. Dette ville bli en oppgave for det revolusjonære partiet, det vil si den politisk bevisstgjorte eliten i arbeiderklassen.

Lenin hevdet også at partiet, for å være effektivt, måtte være stramt disiplinert: Forut for beslutningene kunne det være åpen debatt, men når en beslutning var tatt, var den bindende for alle. Dette kalles demokratisk sentralisme.

Lenin stod overfor oppgaven å lede revolusjonen i et bondesamfunn. Marx hadde imidlertid sagt at den sosialistiske revolusjonen ikke bare forutsatte en forutgående borgerlig revolusjon, men også at kapitalismens indre motsetninger skulle være fullt utviklede.

Lenin måtte derfor i noen grad (om)tolke Marx. Han argumenterte dermed for at kapitalismen var et internasjonalt fenomen, og at den på verdensbasis allerede tidlig på 1900-tallet var fullt utviklet: Som det innad i de enkelte kapitalistiske land var et utbyttet proletariat, var det også et utbyttet proletariat internasjonalt, nemlig befolkningene i de råstoffproduserende koloniene.

Revolusjonen kunne for så vidt komme hvor som helst. Den kom i Russland, men i to trinn. Tidlig i 1917 kom den borgerlige revolusjonen, mot slutten av året kom den sosialistiske revolusjonen (se den russiske revolusjon).

Da Lenin var kommet til makten i Russland, oppstod også spørsmålet om hvor raskt og hvordan statsapparatet skulle bygges ned – Marx hadde jo beskrevet det kommunistiske samfunnet som statsløst.

Lenin hevdet at det i en overgangsperiode av ubestemt lengde ville være nødvendig for det revolusjonære partiet å opprettholde en høy beredskap mot indre og ytre kontrarevolusjonære elementer. For en tid var det altså nødvendig med et proletariatets diktatur.

Lenins lære ble tidlig møtt med alvorlig kritikk også fra andre sosialister. Blant annet påpekte kritikere de totalitære implikasjonene av læren. Lev Trotskij, som i årene før og etter Oktoberrevolusjonen var en av Lenins aller nærmeste medarbeidere, argumenterte allerede i 1904 mot det han kalte Lenins «formynderteori».

Nesten profetisk påpekte han: «Som vi snart skal se, vil disse (Lenins) metoder lede til følgende i den interne partipolitikk: Partiorganisasjonen blir et substitutt for partiet, sentralkomiteen blir et substitutt for partiorganisasjonen, og endelig vil en 'diktator' bli et substitutt for sentralkomiteen». Denne analysen hindret imidlertid ikke Trotskij i å slutte seg til Lenins ideologi i årene som fulgte.

Den polsk-tyske revolusjonære Rosa Luxemburg (1870–1919) fremholdt advarende etter revolusjonen i 1917 at «Frihet er alltid frihet for den som tenker annerledes». Hun godtok imidlertid Lenins partiteori da hun rett før sin død bidro til å etablere det tyske kommunistpartiet, Kommunistische Partei Deutschlands, KPD.

Lenins teori ble viktig for oppbyggingen av sovjetsamfunnet og etter 1945 for omdannelsen av de østeuropeiske statene til kommuniststater. Den ble offisiell statslære i alle disse landene og kom også til å prege vestlige kommunistpartiers programmer og holdninger (se Sovjetunionens historie).

Kommuniststatenes autoritære og til dels totalitære karakter, som er noe av grunnen til deres sammenbrudd mot slutten av 1980-årene, regnes ofte for å diskreditere leninismen som teori og lære.

• marxisme
• Vladimir Lenin
• Sovjetunionen
• den russiske revolusjon
• kommunisme