El Salvadors litteratur

Først på slutten av 1800-tallet fikk El Salvador en egen litteratur. Francisco Gavidia (1863–1955) er i dag først og fremst kjent for den innflytelsen han øvde på «modernista»-bevegelsens hovedskikkelse, nicaraguaneren Rubén Darío. Til denne bevegelsen hørte for øvrig lyrikerne Julio Enrique Ávila og Vicente Rosales y Rosales. Alberto Masferrer (1868–1932) gjorde seg bemerket som sosial og politisk essayist og Raúl Contreras som skuespillforfatter. Arturo Ambrogi (1875–1936) regnes som landets største novelleforfatter, mens sjangeren ble utviklet videre av Alberto Rivas Bonilla, som også dyrket lyrikk og drama.

I årene etter den første verdenskrig utmerket Claudia Lars (pseudonym for Carmen Brannon) og Serafín Quiteño seg som lyrikere. Dikterne Gilberto Gonzáles y Contreras og Pedro Geoffroy Rivas engasjerte seg politisk på venstresiden. Salarrué (pseudonym for Salvador Salazar Arrué), som regnes som en av El Salvadors fremste fortellere, er særlig kjent for sin skildring av indianeres liv i novellesamlingen Cuentos de barro (Gjørmefortellinger) fra 1933.

Napoleón Rodríguez Ruiz har blant annet skrevet den sosiale romanen Jaraguá (1950) om landets jordarbeidere. Sosial dikter er også Hugo Lindo, kjent blant annet for romanen El anzuelo de Dios (Guds krok) fra 1956.

Manlio Argueta er blitt kjent for romanen Un día en la vida (En dag i livet) fra 1980, om opprørernes kamp mot undertrykkelsen i El Salvador.

Blant lyrikere i vår tid bør nevnes Claribel Alegría (1924-2018), den politisk venstreradikale Roque Daltón (1935–75) og Waldo Chávez Velasco (1933-2005), medlem av den såkalte 1950-generasjonen. Til samme gruppe hører Álvaro Menéndez Leal (1931-2000), som har gjort seg bemerket både som forteller, lyriker og skuespillforfatter, med blant annet Luz negra (Radioteatret, 1982: Svart lys). Innen sistnevnte sjanger bør også nevnes Walter Béneke (1930-1980). Av yngre forfattere bør nevnes poeten Miguel Huezo Mixco (født 1954).