Mestis, opprinnelig betegnelse på avkom av indianer og europeer (hvit) i spansk Latin-Amerika, og egentlig bare når faren var spansk (født i Spania) og moren indiansk. I tillegg til denne distinksjonen mellom indio, eller india, og mestizo, kom senere betegnelsen criollo, som ble brukt om etterkommere av spanske familier født i Latin-Amerika. Slaveriet førte med seg kategorien negro. I begynnelsen av kolonitiden var denne ordbruken knyttet til det ytre, utseendet, støttet av viten om genealogier og klassetilhørighet.

I dag står mestis for den spanskderiverte kulturtradisjon og en bærer av denne tradisjonen – som en motsetning til indiansk kultur, indianer; slik har ordet mestis omtrent samme innhold som ladino. Det har lenge vært vanlig å snakke om mestizaje (mestisering) i Latin-Amerika som en pågående prosess – en gradvis avskalling av enkeltpersoner eller familier fra indianske samfunn til byene (f.eks.) på den ene siden, og på den andre siden en intern endring av atferdsmønsteret i retning av homogenisering, dvs. tap av eget språk og etnisk bevissthet. Denne forspanskningen blir oppmuntret offisielt og henger nok i flere land, bl.a. Mexico, sammen med den dominante elitens ideologi om mestiseringens «siviliserende» og «nasjonaliserende» effekt. Se også métis og half-breeds.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.