Mestis, opprinnelig betegnelse på avkom av indianer og europeer (hvit) i spansk Latin-Amerika, og egentlig bare når faren var spansk (født i Spania) og moren indiansk. I tillegg til denne distinksjonen mellom indio, eller india, og mestizo, kom senere betegnelsen criollo, som ble brukt om etterkommere av spanske familier født i Latin-Amerika. Slaveriet førte med seg kategorien negro. I begynnelsen av kolonitiden var denne ordbruken knyttet til det ytre, utseendet, støttet av viten om genealogier og klassetilhørighet.

I dag står mestis for den spanskderiverte kulturtradisjon og en bærer av denne tradisjonen – som en motsetning til indiansk kultur, indianer; slik har ordet mestis omtrent samme innhold som ladino. Det har lenge vært vanlig å snakke om mestizaje (mestisering) i Latin-Amerika som en pågående prosess – en gradvis avskalling av enkeltpersoner eller familier fra indianske samfunn til byene (f.eks.) på den ene siden, og på den andre siden en intern endring av atferdsmønsteret i retning av homogenisering, dvs. tap av eget språk og etnisk bevissthet. Denne forspanskningen blir oppmuntret offisielt og henger nok i flere land, bl.a. Mexico, sammen med den dominante elitens ideologi om mestiseringens «siviliserende» og «nasjonaliserende» effekt. Se også métis og half-breeds.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.