skred

Skred, ras, større eller mindre gravitasjonsbetinget masseforflytning av stein, jord, leire eller snø.

Ikke noe fylke i landet unngår ulemper eller skader fra skred. Det går særlig ut over kommunikasjonslinjer som veier, jernbaner og kraftlinjer, men også skog, dyrket mark, boligbebyggelse og i sjeldnere tilfeller industrianlegg. I de mest alvorlige tilfellene går menneskeliv tapt. I Norge tok åtte store snø- og fjellskred livet av 257 mennesker i løpet av 1900-tallet.

Blant de verste ulykkesårene man kjenner til er 1679 da 20 gårder ble ødelagt og 130 personer omkom på Sunnmøre, og 1868 da 161 mennesker ble tatt av ras og drept forskjellige steder i landet. Ved leirskredet i Verdalen i 1893 gled 55 millioner kubikkmeter (m³) masse ut. Store arealer ble overskylt av vann ovenfor og av leire nedenfor skredstedet.

Rissaskredet i 1978 omfattet 330 dekar og 5–6 millioner m³, og skredgropen var nær 1,5 kilometer lang. Syv gårder og fem eneboliger ble tatt, men av de 40 personene som oppholdt seg innenfor skredområdet, omkom utrolig nok bare én. Vinteren 1955–1956 omkom 31 mennesker i snøskred og vinteren 1976–77 tolv, hvorav halvparten var skiløpere. I 1986 gikk et større snøskred i Vassdalen på grensen mellom Nordland og Troms. 16 soldater som var på øvelse i området omkom.

I all berggrunn er det sprekker og slepper. Når vann trenger ned i disse, foregår en langsom kjemisk forvitring, som sammen med frostsprengning og temperaturvariasjoner fører til at sprekkene utvides og stein løsner. Hvis berggrunnen er gjennomsatt av utoverhellende sprekker eller sleppeflater, kan slike løssprengte partier lett rase ut der terrenget er bratt, for eksempel i skrenter og fjellsider. Etter størrelsen på de utraste massene skiller man mellom steinsprang, steinskred og fjellskred.

Stadige steinsprang fra et fjell danner urer ved foten, mens de større steinskredene særlig går vår og høst og er vanlige på Vestlandet, i Nord-Norge og i det indre av Østlandet.

Fjellskred kan gå tvers over daler, demme opp elver og danne innsjøer. Fjellskred som styrter ned i vann, kan forårsake flombølger. De mest katastrofale fjellskredene i Norge er av denne typen, se Loenulykkene og Tafjord.

Ved kraftig gjennombløting av jord og andre løsmasser som følge av kraftig nedbør, flom eller teleløsning, kan skred utløses der terrenget har tilstrekkelig helning. Jordskjelv og menneskelig virksomhet som graving, masseforflyttinger med mer kan også utløse skred i ustabile masser. Jordskred med stort vanninnhold kalles flomskred.

I Norge forekommer jordskred hyppig. Flere steder i dalene er liene furet av gamle jordskred, for eksempel i øvre Gudbrandsdalen, jevnfør Storofsen i 1789. En annen type løsmasseskred er undervannsskred som går under vann og på strandnære områder. Disse består av løst lagret finsand og grovsilt, og kan omfatte store arealer med meget liten helning. I Norge er undervannsskred særlig kjent fra kontinentalsokkelen (se Storegga) og fra Trøndelag og nordover. Undersjøiske skred kan utløse store slamstrømmer, se turbiditt.

I visse strøk av Norge består grunnen av leire. Leiren ble opprinnelig avsatt i havet, under marin grense. Der leiren står i skråninger, kan det lett gå leirskred eller leirfall. De fleste større leirskred i Norge er knyttet til kvikkleire, som etter rystelser eller belastning i forbindelse med erosjon, graving, sprengning eller lignende plutselig kan forvandle seg til tyntflytende velling.

Leirskred forekommer særlig omkring Oslofjorden, på Romerike og i Trøndelag. Det største og mest katastrofale leirskredet i Norge gikk i Gauldalen i 1345. Ved utrasningen ble Gaula midlertidig oppdemt, og ved gjennombrytning oppstod flom nedenfor. Omtrent 50 gårder ble ødelagt, og 250 fastboende mennesker samt like mange «veifarende og fattige» skal ha omkommet.

I utlandet er større leirskred i forbindelse med vulkanutbrudd kjent blant annet fra Peru, se Huascarán.

I vårt land er snøskredene fra gammelt blitt delt i mjellskred og kramskred etter snøens beskaffenhet. Mjellskredene går i kaldt vær, snømassene er tørre og løse og kan styrte nedover fjell- og dalsider og oppnå stor fart. Kramsnøskredene går i mildt vær, snømassene er våte og tunge og beveger seg relativt langsomt.

Snøskred utløses vanligvis under eller like etter sterkt snøfall, vind eller temperaturstigning. Faren er som regel størst når snøfall og vind opptrer samtidig. Selv om overflaten er hard og fast, kan løse lag nede i snødekket medføre skredfare. Snøskredfaren er avhengig av terrengformene, værforholdene og den omvandling snøen utsettes for gjennom vinteren, særlig dannelsen av glideplan ved rekrystallisasjon av lagoverflater.

• Skredvarsel på varsel.no