El Salvadors samtidshistorie

El Salvadors fredsavtale er blant de første som kombinerer klassiske elementer som våpenhvile og avvæpning med politiske og institusjonelle reformer rettet inn mot årsakene til krigen, deriblant en såkalt sannhetskommisjon som skulle etterforske «grove voldshandlinger» for å overgi disse sakene til «rettsvesenets eksemplariske behandling». Slik skulle et rettsoppgjør bidra til å bygge demokratiet. Alle elementene var dessuten knyttet sammen i en rullerende tidsplan for å skrittvis bygge opp nødvendig tillit på begge sider. Endelig skulle alt overvåkes av en FN-misjon kalt ONUSAL.

Partenes militære styrker ble konsentrert i avtalte soner av landet. Ifølge avtalene skulle regjeringshæren halveres og omdannes, de særskilte kampenhetene USA hadde støttet byggingen av skulle oppløses. FMLN skulle avvikles som geriljahær og omdannes til et politisk parti. Alle irregulære styrker (blant annet ORDEN) skulle forbys og de gamle, halvføydale politistyrkene skulle oppløses. Et nytt nasjonalt, sivilt politi (PNC) skulle opprettes fra rekkene av demobiliserte stridende. En såkalt ad hoc-kommisjon fikk i oppdrag å gjennomgå rullebladene til hele offiserskorpset og avskjedige alle som hadde gjort seg skyldige i alvorlige tjenesteforsømmelser.

Fem dager før sannhetskommisjonen offentliggjorde sin rapport i mars 1993 trumfet ARENAs flertall i nasjonalforsamlingen gjennom en omfattende amnestilov som også omfattet de ansvarlige for krigens verste massakrer. Med unntak av de offiserene som ble avskjediget av president Alfredo Cristiani på anbefaling av ad hoc-kommisjonen stoppet dermed krigsoppgjøret opp. Loven ble anket, men anken ble avslått av Høyesterett. Først i 2016, da storparten av rettsvesenet var skiftet ut gjennom naturlig avgang, besluttet Høyesterett, i tråd med en dom i Den interamerikanske domstolen i 2012, at amnestiet i El Salvador ikke kunne omfatte forbrytelser mot menneskeheten.

Trass i blokkeringen av reformer i rettsvesenet som Høyesterett sto for i mange år etter krigen, opplevde landet en merkbar bedring i det politiske klimaet. Nasjonalforsamlingen maktet å gjennomføre reformer som sørget for at et nytt politi og et menneskerettighetsombud ble opprettet. Med legaliseringen av FMLNs radiostasjoner og generell liberalisering fikk landet også et betydelig bredere og friere medielandskap. Utover 1990-tallet vokste også økonomien godt med årlige rater på fem–seks prosent.

Valget av president og nasjonalforsamling i februar 1994 – kalt «århundrets valg» ettersom de to valgene som går med henholdsvis fem og tre års mellomrom da falt sammen – var imøtesett med stor spenning. FMLN gjorde et relativt godt valg og fikk mer enn en firedel av plassene i nasjonalforsamlingen. I presidentvalget gikk FMLN i allianse med blant annet sosialdemokratene i MNR og den fløyen av kristendemokratene som hadde gått mot Duarte og inn i FDR i 1982. Alliansens kandidat, Rubén Zamora tapte imidlertid i andre runde for ARENAs Armando Calderón Sol.

Året etter ble FMLN splittet i to fløyer da de mer reformorienterte delene av geriljaalliansen gikk ut og dannet et nytt sosialdemokratisk parti, Partido Demócrata (PD). Her var Joaquín Villalobos lederskikkelsen i oppgjøret med de gamle kadrene i FPL, som på sin side beholdt det organisatoriske apparatet. Som så ofte er tilfelle i Mellom-Amerika med sine sterke klientellistiske partibånd, maktet ikke PD å konkurrere mot de to store i valgene som fulgte og forble et småparti sammen med kristendemokratene og det gamle militærpartiet PCN.

Økende misnøye med ARENA og Calderóns nyliberale økonomiske reformer foran parlamentsvalgene i 1997 ga dermed fremgang først og fremst for FMLN. Blant annet vant partiet ordførervervet i hovedstaden San Salvador. Valgsuksessen resulterte imidlertid i fornyet strid om partiets retning mellom «fornyerne» og de ortodokse. Da de ortodokses kandidat Facundo Guardado ble presidentkandidat kunne ARENA på nytt innkassere en lett seier (52 mot 29 prosent) i 1999 med Francisco Guillermo Flores Pérez som kandidat.

Med en stagnerende økonomi har landet heller ikke maktet å hindre at kriminelle gjenger har kunnet festne sitt grep om de mange fattige i byene. Gjengene, de såkalte maras, som i noen grad ble dannet av hjemvendte flyktninger fra gjengmiljøer i USAs store byer, er forblitt landets kanskje største utfordring. Dette har medført verdens høyeste drapsrater, med 160 drepte per 100 000 innbyggere i 2017, noe som er på høyde med Colombia under narkokrigene på 1990-tallet, noe som i seg selv er en faktor som driver folk på flukt.

Ved parlaments- og lokalvalgene i 2000 ble ARENA for første gang forbigått av FMLN, og med 31 av 84 representanter ble partiet det største i nasjonalforsamlingen. Takket være støtte fra PCN beholdt president Flores likevel flertallet. Den parlamentariske likevekten mellom FMLN og ARENA har fortsatt i alle valg siden slik at presidentene hele tiden har måttet finne alliansepartnere blant de små partiene. Med hensyn til antall ordførere har FMLN økt jevnt helt frem til 2018. I de fleste valgperiodene har partiet sittet med ordføreren i hovedstaden med kandidater fra de reforminnstilte delene av FMLN.

Presidentvalgkampen i 2004 ble sterkt preget av den omfattende gjengkriminaliteten. ARENAs kandidat Elías Antonio («Tony») Saca lovet mano dura, «den harde hånds politikk». De ortodokse, som stadig sitter med full kontroll i FMLN sentralt, utpekte den gamle lederen i FPL og kommunistpartiet Schafik Handal. Dermed vant ARENA igjen en komfortabel seier med 57 mot 36 prosent. Etter et lavmål på 38 prosent i 2000 nådde imidlertid valgdeltakelsen hele 70 prosent.

Utenrikspolitisk har ARENAs presidenter lagt El Salvador nært USAs politikk. Man har samarbeidet militært i narkotikakrigen og mellom 2003 og 2009 deltok El Salvador i invasjonen av Irak sammen med USA. I 2006 gikk landet inn i den regionale handelsavtalen CAFTA-DR sammen med Sentral-Amerika forøvrig og Den dominikanske republikk. Deler av denne politikken har møtt kraftig motstand fra FMLN og dermed vedlikeholdt den politiske polariseringen i landet.

Ved presidentvalget i 2009 seiret FMLN med en kandidat fra den reformorienterte eller sosialliberale fløyen. Mauricio Funes hadde bakgrunn som uavhengig og respektert TV-journalist, blant annet som CNNs korrespondent i landet. Samtidig var ARENA svekket av indre rivninger med bakgrunn i at president Antonio «Tony» Saca beholdt vervet som partileder etter valgseieren i 2004, på tvers av partiets lover. Han ble ekskludert av ARENA i 2009 og startet et nytt parti, GANA, som siden skulle bli et av småpartiene som støttet FMLN.

Mauricio Funes tok i sin presidentperiode flere viktige initiativer. I 2012 ga han sin velsignelse til en fredsavtale mellom de to største gjengene, MS-13 og Barrio 18, i regi av den katolske kirke. Drapstallene sank, men avtalen mellom voldelige «mafiabosser» som selv levde i luksus var omstridt, og etter ett år røk den. Siden har Funes og hans etterfølger fra FMLN stort sett fulgt den harde linjen og gitt hæren en aktiv rolle sammen med politiet.

Utenrikspolitisk opprettet Funes diplomatiske forbindelser med Cuba, som hadde vært brutt siden 1962. Hans regjering anerkjente Palestina, men gikk ikke inn i den nye regionale alliansen av latinamerikanske stater, ALBA, som ble ledet av Venezuela.

De mest epokegjørende initiativene har likevel vært innenrikspolitiske og handlet om hans unnskyldninger til ofrene etter borgerkrigen; først i 2010, i forbindelse med 18-årsjubileet for fredsavtalen og 30-årsmarkeringen av drapet på erkebiskop Romero, samt i 2012, 30 år etter massakren i El Mozote. Tidligere ARENA-president Alfredo Cristiani har bifalt dette, mens Calderón Sol kritiserte avgjørelsen. I sin tur har disse statlige unnskyldningene åpnet for at Høyesterett i 2016 kunne kjenne amnestiet fra 1992 ugyldig og dermed er grunnen beredt for det rettsoppgjøret man så for seg i fredsavtalen.