Økonomi og næringsliv i El Salvador

Andelen fattige var i 2016 beregnet til 38 prosent av befolkningen, mot 42 prosent i 2010 og 44 prosent i 2000. Andelen rammet av «absolutt fattigdom» sank noe mer; fra 14 prosent i 2010 til ti prosent i 2016. Mens andelen av landets nasjonalprodukt for de aller fattigste har økt noe etter 2000, har middelklassen skrumpet inn, i kontrast til Latin-Amerika forøvrig. Med enkelte unntak (spedbarnsdødelighet, vannforsyning) nådde landet dermed ikke FNs tusenårsmål. Landet befinner seg i en fattigdomsfelle.

Massemigrasjonen til USA, som begynte under borgerkrigen, økte utover 2000-tallet og har i noen grad bidratt til å avhjelpe fattigdommen. Pengene som millioner av salvadoranere sender hjem utgjorde i 2017 over 17 prosent av BNP. I og med at disse midlene stort sett går til konsum har imidlertid effekten på økonomien som helhet vært negativ. Store deler av arbeidsstyrken er utenlands, og veksten i konsum er rettet mot importvarer.

Den omfattende gjengkriminaliteten koster landet omkring fire milliarder dollar årlig, noe som tilsvarer omtrent 16 prosent av nasjonalproduktet. Gjengene (las maras) har rundt 60 000 medlemmer og er til stede i 247 av landets 262 kommuner. 70 prosent av alle foretak er berørt av trusler, vold og utpressing og det er beregnet at sikkerhetstiltakene i gjennomsnitt koster bedriftene 3,4 prosent av omsetningen.

Mens overgangen til US dollar som valuta i 2001 betydde lavere renter (kanskje også lavere inflasjon), har utenlandske og innenlandske investeringer i nasjonal produksjon forblitt lave. Samtidig forblir utdanningsnivået relativt lavt. Frafallsprosenten er høy og det er få koplinger mellom skole og et næringsliv i endring. I tillegg til utryggheten som kriminaliteten skaper, og ubalansene i økonomien som migrasjonen forårsaker, kommer en vedvarende mistillit mellom landets to store partier. Fredsavtalen skapte politisk stabilitet, men den politiske eliten har ikke kunnet samle seg om en felles strategi for å utvikle landet videre. Enkelt sagt prioriterer høyresiden frihandel og få reguleringer, mens venstresiden ønsker statlig dirigering. Ettersom større beslutninger krever to tredjedels flertall i nasjonalforsamlingen stanses initiativer fra begge sider. Sett nedenfra er dermed gjengmedlemskap stadig alternativet for titusener av ungdommer i El Salvador.

I dag står ikke jordbruket for mer enn ti prosent av El Salvadors økonomi, men historisk har høsting og dyrking av tropiske vekster som kakao, indigo og balsam (i kolonitiden) samt sukker, kaffe og bomull (etter cirka 1850) vært hjørnesteinen i en internasjonalt orientert økonomi. Eksportjordbruket har lagt beslag på storparten av landets beste jord og i overveiende grad funnet sted på store gods eid av en liten elite. Parallelt dyrkes det mais, bønner, ris og hirse (sorghum) for innenlandsk konsum, oftest av småbrukere og i skrinnere og brattere terreng. Denne såkalte dualøkonomien, med tilhørende sosial og politisk polarisering, har fortsatt å prege landet selv om jordbruk ikke lenger dominerer.

El Salvador var lenge en av Latin-Amerikas største kaffeprodusenter. I toppåret 1980 utgjorde verdien av kaffeproduksjonen hele 50 prosent av nasjonalproduktet; i 2002 var denne andelen sunket til bare 3,5 prosent. Nedgangen henger sammen med borgerkrigen, omfattende jordreformer i løpet av 1980- og 1990-tallet (22 prosent av jorda ble overdratt til dem som dyrket den), men først og fremst økende konkurranse og synkende priser på verdensmarkedet. I tillegg ble kaffeindustrien alvorlig rammet av både jordskjelv og tørke på 2000-tallet. I alt mistet 70 000 mennesker på landsbygda arbeidet i dette tiåret, men alt i alt står jordbruket stadig for 20 prosent av sysselsettingen.

Ved siden av kaffe er bomull, sukker og kjøtt (kveg, svin) viktige eksportprodukter samtidig som landet må importere korn for å supplere innenlandsk småbruksproduksjon. Reker og andre skalldyr er også viktige eksportprodukter.

Industrien står for om lag 25 prosent av El Salvadors nasjonalprodukt og sysselsetter omkring 20 prosent av arbeidsstokken. Fra og med 1970-tallet vokste de såkalte frihandelssonene (maquila-industrien) fram. Utenlandske selskaper (gjerne fra USA og Taiwan) etablerte virksomheter med base i god tilgang på billig arbeidskraft og gunstige finansielle ordninger. Tekstiler – delvis laget av salvadoransk bomull – er det viktigste enkeltproduktet fra frihandelssonene, sammen med elektroniske komponenter. På 2010-tallet har plast og syntetiske fibre kommet til.

Landets industri leverer også møbler, matvarer, kjemikalier og metaller til det regionale markedet. Turismen er voksende og står for 3,5 prosent av nasjonalproduktet.

Noe gull og sølv ble utvunnet i kolonitiden og senere, men da president Antonio «Tony» Saca i 2008 nektet å fornye lisensen til et kanadisk gruveselskap, utgjorde bergverk bare 0,3 prosent av økonomien. I 2017 erklærte en enstemmig nasjonalforsamling at all gruvedrift var ulovlig.

Utenrikshandelen skjer i alt vesentlig med USA som mottar 60 prosent av eksporten og hvorfra 43 prosent av importen kommer. De viktigste handelspartnerne forøvrig er nabolandene i Mellom-Amerika, samt karibiske land. Sammen med Guatemala, Honduras, Nicaragua og Costa Rica, samt Den dominikanske republikk og USA, dannet El Salvador i 2004 frihandelsområdet CAFTA-DR. Siden har El Salvador også inngått frihandelsavtaler med Mexico og Chile.

El Salvador har et bedre utviklet veinett enn de øvrige statene i Mellom-Amerika med cirka 12 000 kilometer vei hvorav 1700 kilometer er asfaltert. Hovedveien gjennom landet fra nordvest til sørøst er samtidig en del av den panamerikanske hovedveien. Det som er igjen av et ganske omfattende smalsporet jernbanenett fra 1920-tallet spiller i dag mindre rolle. Landet har to internasjonale lufthavner. Den største, tidligere kalt Cuzcatlán, men nå oppkalt etter erkebiskop Óscar Romero, ble bygd på 1970-tallet og er Mellom-Amerikas største og viktigste flyplass, og huser dessuten en omfattende serviceavdeling for internasjonal luftfart. Flyplassen er hovedsete for det nasjonale flyselskapet TACA (som i 2013 fusjonerte med det colombianske Avianca). Den andre, Ilopango, er base for luftforsvaret og fungerer som charterflyplass.

De viktigste havnebyene er Acajutla og La Unión. Noe skipstrafikk går også via Puerto Barrios i Guatemala.

Fire vannkraftverk langs Río Lempa leverer rundt 20 prosent av landets produksjon av elektrisk energi. Nest etter Island er El Salvador det landet i verden hvor geotermisk energi er viktigst. Kraftverk som utnytter vulkansk jordvarme bidrar med cirka 25 prosent av elektrisitetsproduksjonen. Resten dekkes i hovedsak av oljekraftverk (40 prosent).

• El Salvadors geografi
• El Salvadors befolkning
• El Salvadors historie