ibo

Iboene er tradisjonelt åkerbrukere og dyrker jams, maniok og tannia (taro). Til tross for enkle redskaper er jordbruket så effektivt at området har den største folketetthet av alle afrikanske jordbruksdistrikter. Den viktigste salgsvaren er palmeolje. Ibo var tidlig ute med å flytte til byene og få «vestlig» utdanning, som tidlig ga dem en maktposisjon i nigeriansk samfunnsliv.

Iboene var et av de folkene som ble verst herjet under slavehandelen. Kristen misjon begynte i 1850-årene, og omtrent samtidig ble handelsstasjoner opprettet i området. Fra 1906 kom også statsskoler i gang. Folket reagerte positivt på misjons- og skoletilbudene og tilegnet seg en forholdsvis høy grad av «vestlig» utdanning. I stort antall flyttet de til byområdene over hele Nigeria, hvor de drev handel og tok lønnet arbeid som funksjonærer, sjåfører og så videre.

Etter hvert som andre nigerianske folkegrupper også fikk utdannelse, særlig i den overveiende muslimske Nord-regionen, ble iboene i disse områdene anklaget for å monopolisere jobber som krevde utdanning. Deres angivelige arroganse og sterke samhold skal også ha bidratt til at de ble lite velsett i det øvrige Nigeria.

Både under Nigerias frigjøringskamp og etter uavhengigheten var iboene politisk aktive, og mange av de fremste politiske lederne var av ibo-herkomst. I den konfliktfylte tiden etter uavhengigheten fikk disse ord på seg for å sette sine stammeinteresser over de nasjonale, og situasjonen tilspisset seg inntil den ibo-dominerte Øst-regionen 30. mai 1967 erklærte seg uavhengig under navnet Biafra. Under borgerkrigen mistet titusener av iboer livet, både ved krigshandlinger og hungersnød.

Til tross for at borgerkrigen ble utkjempet med stor bitterhet og brutalitet, har iboene i tiden etterpå innpasset seg raskt i Nigeria, og er også blitt akseptert av sine landsmenn, selv om motsetningsforhold fortsatt er til stede.

• Nigerias historie
• Nigeria