Arabisk litteratur med sin lange tradisjon er rik og omfattende. Den deles gjerne inn i tre hovedperioder – før-islamsk diktning (500–600-tallet), klassisk arabisk litteratur (700–1100-tallet) og moderne arabisk litteratur (fra 1800-tallet).

Den før-islamske diktningen omfatter poesitradisjonen blant beduinerstammene på den arabiske halvøya, som ble overlevert muntlig gjennom generasjoner inntil den ble nedtegnet på 700-tallet. Poesien var høyt utviklet, med faste regler for metrikk og rim (enderim). Ikke bare den ytre formen, men også innholdet var strengt konvensjonelt: beskrivelser av ørkenscener, lengsel etter den elskede, lovprisning av stammen og hyllest til dens ledere for deres mot og storsinn, samt tilsvarende satire over motstanderes svakhet og smålighet, var faste innslag. Poeten hadde således en viktig politisk funksjon ved siden av den kunstneriske. Qaṣīdaen, en slags ode, dannet mønster for senere poesi, helt frem til våre dager.

De mest kjente samlinger før-islamske oder er al-Muʿallaqāt, som blant annet omfatter de store dikterne Imruʾ al-Qays, ʿAntar og Ṭarafa, og diktsamlingen al-Ḥamāsa.

Klassisk arabisk litteratur ble til i det arabisk-islamske rikets storhetstid. Koranen regnes av muslimene som det ypperste språklige og litterære mesterverk, uetterlignelig i skjønnhet og dybde. I hundreårene etter Koranen og islams oppkomst vokste det frem en omfattende litteratur som hadde som formål å utlegge og utdype islams budskap og praktiske anvendelse.

Ved siden av Koran-kommentarer og annen rent teologisk litteratur var språkvitenskap, historie og rettsvitenskap å betrakte som teologiske støttedisipliner. Her bør nevnes grammatikeren Sībawaihi (død cirka 800) og historikerne al-Ṭabarī (838–923) og al-Masʿūdī (død 956). Etter hvert blomstret også annen vitenskapelig litteratur i det islamske riket: filosofi, matematikk, astronomi og medisin, som dels videreutviklet hellenistisk kultur og vitenskap, dels var betydelige originale bidrag. De arabiske kildene ble svært betydningsfulle for utviklingen av europeisk filosofi og naturvitenskap i middelalderen.

Poesien var og er den høyest skattede form for skjønnlitterær kunst i arabisk kultur. Den tradisjonelle qaṣīda-formen ble dyrket av store diktere som Abū Ṭayyib al-Mutanabbī (915–965). Men også andre og lettere poesiformer blomstret, som hos Abū Nuwās (død cirka 813), kjent for sine frivole erotiske dikt og lystige vers om rusens gleder. Høyt skattet i ettertid er også den særpregede Abū l-ʿAlāʾ al-Maʿarrī (973–1057), med sin skarpe, bitre og frimodige stil.

Skjønnlitterær prosa til underholdning og oppbyggelse, adab, kom til etter hvert som den urbane kulturen utviklet seg, påvirket ikke minst av de nye muslimer med persisk kulturbakgrunn. Ibn al-Muqaffaʿ (død cirka 760) skrev Kalīla wa-Dimna (egentlig en bearbeidelse etter persisk-indiske kilder), som regnes som et av de eldste egentlige prosaverk i arabisk skjønnlitteratur. Typisk for adab-litteraturen er en blanding av observerende, filosoferende og moraliserende stil, gjerne ispedd anekdoter, som på en frodig måte karakteriserer ulike folkeslag, skikk og bruk og forestillinger.

Kanskje den fremste representant for denne stilen er Abū ʿUthmān ʿAmr ibn Baḥr al-Jāḥiẓ («Han med de utstående øynene», død 869), med sine berømte og vittige verker Kitāb al-ḥayawān og Kitāb al-bukhalāʾ (Boken om dyrene; Boken om de gjerrige). Kitāb al-Aghānī (Sangenes bok) av Abū l-Faraj al-Iṣbahānī (død cirka 972) er en samling av tekster – poesi, prosa, biografiske anekdoter, og utgjør en vesentlig kilde for vår kunnskap om kulturlivet i middelalderens arabiske kultur.

En egen sjanger, maqamat («seanser»), ble utviklet av Badīʿ al-Zamān («Tidens vidunder») al-Hamadhānī (død 1007) og videreført av Abū Muḥammad al-Qāsim al-Ḥarīrī (1054–1122), bygd rundt en omreisende kjeltrings viderverdigheter. Disse historiene er skrevet på rytmisk prosa med stor vekt på elegante formuleringer, ofte grensende til ren retorikk. Eventyrsamlingen Tusen og en natt (Alf layla wa-layla) har en sentral plass i den folkelige litteraturen.

Moderne arabisk litteratur regnes fra midten av 1800-tallet, som er perioden for den arabiske kulturelle gjenreisning (al-nahḍa). Det betyr ikke at den mellomliggende perioden ikke frembrakte noe litteratur av verdi. Men det arabisk-islamske rikets politiske sammenbrudd som følge av ytre press og indre omveltninger fra rundt 1100 og utover representerte også en nedgangstid for kulturlivet.

Økende kontakt med Europa ut fra ønsket om å styrke samfunnet militært og teknisk og heve utdanningsnivået førte til dannelsen av en tospråklig intellektuell elite i Egypt og Levanten, med utdannelse i Europa eller ved vestlige institusjoner i Midtøsten. Innføringen av arabiske trykkerier på 1800-tallet fikk også stor betydning for den litterære aktiviteten i disse områdene. Kontakten med europeisk åndsliv førte til at nye litterære sjangere som roman, novelle og drama ble overført til arabisk grunn. Sterke politiske og kulturelle spenninger – erfaringen med europeiske makter som kolonimakter, og spørsmålet om egen nasjonal identitet og kulturelt særpreg – gav en litterær oppblomstring som var utpreget samfunnsengasjert og verdiorientert.

I poesien dukket den klassiske striden mellom kulturkonservative og modernister opp igjen. Ifølge de såkalte «nyklassiske» kretsene var den klassiske qaṣīdaen, i sin tradisjonsbundne strenge form, selve innbegrepet av arabisk diktning. Et brudd med denne poetiske tradisjonen var for disse jevngodt med kultursvik. Qaṣīdaen høvet for øvrig godt til høytidelig nasjonalistisk diktning, som fremført på folkemøter hadde glødende appell. Som de fremste nyklassikere regnes egypterne Mahmud Sami al-Barudi (1839–1904), Aḥmad Shawqī (1868–1932) og Ḥāfiẓ Ibrāhīm (1871–1932), i Irak Jamīl Ṣidqī al-Zahāwī (død 1936) og Maʿrūf al-Ruṣāfī (død 1945).

Snart gjorde poeter opprør mot den klassiske modellen og krevde frigjøring fra konvensjonene, som hindret poesien i å uttrykke den «moderne sensibiliteten». Bevegelsen for det frie vers slo igjennom særlig etter andre verdenskrig, med Bagdad-poetene Badr Shākir al-Sayyāb (1927–1964) og Nāzik al-Malāʾika (født 1923) som ledende skikkelser. Syrisk-libaneseren Adonis (født 1930) er den ubestridte leder blant modernistene. Andre fremtredende navn er libaneseren Saʿīd ʿAql (født 1912) og egypterne Ṣalāḥ ʿAbd al-Ṣabūr (1931–1981) og Luwīs ʿAwaḍ (1914–1990), som også er en kjent litteraturkritiker.

Utpreget politiske dikt skriver irakeren ʿAbd al-Wahhāb al-Bayātī (1926–1999), syrerne Nizar Qabbānī (1923–1998) og Muḥammad al-Maghūṭ (født 1930; norsk oversettelse Gleden er ikke mitt yrke, 1998) samt egypteren Aḥmad ʿAbd al-Muʿṭī Ḥijāzī (født 1935). Sterkt politisk engasjement preger også palestinske diktere, omtalt som «motstandspoetene». Fremragende blant disse er Maḥmūd Darwīsh (1942–2008); norsk oversettelse Hvorfor lot du hesten bli igjen alene, 2002), Fadwā Ṭūqān (1917–2004) og Salmā al-Jayyūsī (født 1928), som også er litteraturkritiker.

Endelig bør nevnes Mahjar-poetene (Eksilpoetene), en gruppe poeter av libanesisk bakgrunn som utvandret til USA og nærmest dannet en egen skole arabisk poesi der: Jibrān Khalīl Jibrān (1883–1931), hvis prosadikt Profeten er godt kjent i Norge, Mīkhāʾīl Nuʿayma (1889–1988) og Īliyyā Abū Māḍī (1890–1957).

Moderne arabisk prosa er som nevnt betydelig inspirert av europeisk litteratur. Som den første egentlige arabiske roman (riwāya) regnes Zaynab (1913) av egypteren Muḥammad Ḥusayn Haykal (1888–1956), en romantisk kjærlighetshistorie fra egyptisk landsbyliv. Den første egyptiske spillefilmen (1929) er basert på denne romanen. Først med Ṭāhā Ḥusayn (1889–1973) og Tawfīq al-Ḥakīm (1898–1987) i 1930- og 1940-årene kan den arabiske romanen sies å nå internasjonalt nivå. Ṭāhā Ḥusayns berømte al-Ayyām er oversatt til norsk (Dagene som var. En egyptisk barndom, 1973).

Som den fremste egyptiske og arabiske romanforfatter regnes Najīb Maḥfūẓ (født 1911), den første arabiskspråklige nobelprisvinner i litteratur (1988). Han er særlig kjent for sin trilogi om sosiale og intellektuelle strømninger i Egypt gjennom tre generasjoner, den såkalte Kairo-trilogien (norsk oversettelse 1990–1991). Den sosialrealistiske al-Arḍ (1954) av ʿAbd al-Raḥmān al-Sharqāwī (1920–1987) og Ayyām al-insān al-sabʿa (1968, Menneskets sju døgn) av ʿAbd al-Ḥakīm Qāsim (1935–1990) skildrer livet på den egyptiske landsbygda.

Særlig populær blant forfattere og publikum i den arabiske verden ble novellen (al-uqṣūṣa eller al-qiṣṣa al-qaṣīra). Det kan henge sammen med publiseringsmåten, vanligvis gjennom aviser og tidsskrifter (romaner ble lenge først publisert som føljetonger). Men det kan også hevdes at kortformen var mer i samsvar med tidligere arabiske prosatradisjoner. Egyptere som Maḥmūd Taymūr (1894–1974) og Maḥmūd Ṭāhir Lāshīn (1894–1954) utviklet novellekunst på sitt beste. Som sjangerens arabiske mester regnes Yūsuf Idrīs (1927–1991) med sine frodige noveller fra folkelige miljøer, ladet med humor og med sterke erotiske undertoner, og med så vel politisk som psykologisk innsikt. Fine forfattere er Yaḥyā Ḥaqqī (1905–1992) og Sulaymān Fayyāḍ (født 1929). Enormt populær hos et bredere publikum, og en produktiv filmmanusforfatter, er Iḥsān ʿAbd al-Quddūs (1919–1990).

Av den neste generasjon har forfattere som Idwār (Edwar) al-Kharrāṭ (1927–2015), Ṣunʿallāh Ibrāhīm (født 1937), Bahāʾ Ṭāhir (født 1935), Yaḥyā al-Ṭāhir ʿAbdallāh (1940–1981) og Jamāl al-Ghīṭānī (1945–2015) utmerket seg. Av sosiale og kulturelle grunner er kvinner ennå lite representert blant forfattere, men her kan nevnes ʿĀʾisha ʿAbd al-Raḥmān «Bint al-Shāṭiʾ» (1912–1974), Laṭīfa al-Zayyāt (1925–1996), Nawāl al-Saʿdāwī (født 1930), Raḍwā ʿĀshūr (født 1946) og Salwā Bakr (født 1949) fra Egypt (Saʿdāwī oversatt til norsk, Firdaws – en kvinne av i dag, 1984; Imamens fall, 1991); Laylā Baʿalbakī (født 1936), Emily Naṣrallāh (født 1938) og Ḥanān al-Shaykh (født 1945; norsk oversettelse: Jeg feier solen av hustakene, 2000; Bare i London, 2002) fra Libanon, Ulfa al-Idlibī (født 1912) og Ghāda al-Sammān (født 1942) fra Syria, Laylā ʿUthmān (født 1945) fra Kuwait, og palestineren Saḥar Khalīfa (født 1941; norsk oversettelse: Arven, 2009).

Fremtredende forfattere utenfor Egypt er for øvrig al-Ṭayyib Ṣāliḥ (1929–2009) fra Sudan (oversatt til norsk: Trekket mot nord, 2003), fra Libanon Suhayl Idrīs (født 1923) og Elias Khūrī (Khoury) (født 1948; hans store roman om palestinerne utgitt på norsk i 2004), fra Syria ʿAbd al-Salām al-ʿUjaylī (født 1918) og Ḥannā Mīna (født 1924), fra Irak Dhū l-Nūn Ayyūb (1908–1988), Fuʾād al-Takarlī (født 1927), fra Kuwait Ismāʿīl Fahd Ismāʿīl (født 1940), fra De forente arabiske emirater Muḥammad al-Murr (født 1955), samt palestinerne Jabrā Ibrāhīm Jabrā (1919–1994), Ghassān Kanafānī (1936–1972; oversatt til norsk Menn under sola, 1977) og i Israel Emīl Ḥabībī (1922–1996; oversatt til norsk: Sa'id, peptimisten: hans forunderlige liv og forbløffende forsvinning, 1994), fra Saudi-Arabia/Jordan Abdarraḥmān Munīf (1933–2004; hans berømte romanverk om Saudi-Arabia og oljen utgitt på norsk i 2004).

I Maghreb-landene Marokko, Algerie og Tunisia er den moderne litteraturen sterkt preget av den franske innflytelsen fra kolonitiden. Men også områdets historiske fortid i utkanten av det arabisk-muslimske riket, utløperne til Andalucía og det sterke innslaget av berbisk kultur gir denne regionen mange fellestrekk. Til tross for intensive statlige arabiseringskampanjer foretrekker mange av de moderne skjønnlitterære forfatterne å skrive på fransk fremfor arabisk, blant annet for å kunne publisere i Frankrike og således unngå den politiske sensuren i hjemlandet.

For forfattere med berbisk bakgrunn oppfattes den offisielle arabiseringspolitikken undertrykkende overfor berbisk språk og kultur, og for mange står dyrkelsen av den arabiske kulturarven som et hinder for kreativ utfoldelse. Noen skriver på både arabisk og fransk. Arabiskspråklige forfattere i Maghreb står i nær kontakt med arabiske forfattere ellers i den arabiske verden. Se for øvrig Algerie (litteratur), Marokko (litteratur) og Tunisia (litteratur).

Dramaet ble også først utviklet i Egypt. I 1870-årene blomstret politisk satire under ledelse av Yaʿqūb Ṣannūʿ (1839–1912) og ʿAbdallāh Nadīm (1854–1896). De skrev sine stykker for fremførelse på egyptisk talespråk, noe som var uhørt i etablerte litterære kretser. Også i 1920- og 1930-årene var teateraktiviteten på topp, med Ibrāhīm Ramzī (1884–1949) og Najīb al-Rīḥānī i spissen. De konservatives krav om å anvende klassisk arabisk på scenen øvde sterkt press på dramatikerne. Selv hevdet de at kravet var uforenlig med målsettingen om å skape en mest mulig realistisk stemning på scenen, og om kontakt med et bredere publikum. Tawfīq al-Ḥakīm (1898–1987) ble den ledende dramatikeren utover midten av århundret, med en omfattende produksjon på begge språkformene (arabisk).

Det eksperimenteres mye i arabisk teater. I Egypt arbeidet Yūsuf Idrīs med å bygge sine stykker på folkelige tradisjoner av dramatisk karakter, men overført til moderne uttrykksformer. Andre betydelige dramatikere er Saʿd al-Dīn Wahba (1925–1997) og ʿAlī Sālim (født 1936) i Egypt, Saʿdallāh Wannūs (1941–1997) og Mamdūḥ ʿUdwān (født 1941) i Syria.

Moderne arabisk litteratur er utpreget samfunnsengasjert. Sentrale spørsmål som går igjen, er forholdet til Vesten på godt og på vondt – som modell for fremskritt og demokrati, men også som brutal kolonimakt; kulturkonflikt og arabisk identitet; kampen mot fattigdom og undertrykking; kvinnens plass i samfunnet mellom tradisjon og moderne realitet; Palestina-konflikten.

Litterært sett kan man generelt si at litteraturen har beveget seg fra en romantisk fase over i sosialrealismen som dominerende trend i 1950- og 1960-årene. Arabernes nederlag mot Israel i 1967 ble et slags ideologisk vannskille, da troen på den panarabiske nasjonalismen brast. Mange intellektuelle kjente seg igjen i Kafkas og Camus' absurde verdener. Siden midten av 1960-årene ser man tendenser til en mer innadrettet stil, med eksistensialistiske problemstillinger og en poetisk-symbolsk uttrykksmåte. Men også en bevissthet om å skrive «på arabisk» i enhver forstand, med bilder og tema fra egen kultur og historie, preger mye av dagens litteratur.

Til slutt må nevnes problemet med politisk og religiøs sensur som veier tungt i samtlige arabiske stater, om enn i varierende grad. Beirut var, inntil borgerkrigen i 1970-årene, et liberalt fristed der forfattere fra hele den arabiske verden kunne publisere sine bøker utenfor rekkevidden av den hjemlige sensuren. Siden har (greske) Kypros og Kuwait til dels spilt en slik rolle. Situasjonen for ytringsfriheten i den enkelte arabiske stat veksler imidlertid stadig, og forfatterne må alltid forholde seg til den.

  • Allen, Roger M. A: An introduction to Arabic literature, 2000, Finn boken
  • Beeston, A.F.L. m.fl., red.: The Cambridge history of Arabic literature, 1983-, 5 b., Finn boken
  • Kronholm, Tryggve: Spegelbilder : den arabiska litteraturens historia, 1995, Finn boken
  • Meisami, Julie Scott & Paul Starkey, red.: Encyclopedia of Arabic literature, 1998, 2 b.
  • Toll, Christopher: Den arabiska litteraturen, [2. uppl.], 2002
  • Vinduet, årg. 56, nr. 1/2, 2002

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.