Arabisk litteratur med sin lange tradisjon er rik og omfattende. Den deles gjerne inn i tre hovedperioder.

Den før-islamske diktningen omfatter poesitradisjonen blant beduinerstammene på den arabiske halvøya, som ble overlevert muntlig gjennom generasjoner inntil den ble nedtegnet på 700-tallet. Poesien var høyt utviklet, med faste regler for metrikk og rim (enderim). Ikke bare den ytre formen, men også innholdet var strengt konvensjonelt: beskrivelser av ørkenscener, lengsel etter den elskede, lovprisning av stammen og hyllest til dens ledere for deres mot og storsinn, samt tilsvarende satire over motstanderes svakhet og smålighet, var faste innslag. Poeten hadde således en viktig politisk funksjon ved siden av den kunstneriske. Qasidaen, en slags ode, dannet mønster for senere poesi, helt frem til våre dager. De mest kjente samlinger før-islamske oder er al-Mu'allaqat, som blant annet omfatter de store dikterne Imru al-Qays, 'Antar og Tarafa, og diktsamlingen al-Hamasa.

Klassisk arabisk litteratur ble til i det arabisk-islamske rikets storhetstid. Koranen regnes av muslimene som det ypperste språklige og litterære mesterverk, uetterlignelig i skjønnhet og dybde. I hundreårene etter Koranen og islams oppkomst vokste det frem en omfattende litteratur som hadde som formål å utlegge og utdype islams budskap og praktiske anvendelse. Ved siden av Koran-kommentarer og annen rent teologisk litteratur (se islam) var språkvitenskap, historie og rettsvitenskap å betrakte som teologiske støttedisipliner. Her bør nevnes grammatikeren Sibawaihi (død ca. 800) og historikerne Tabari (838–923) og al-Mas'udi (død 956). Etter hvert blomstret også annen vitenskapelig litteratur i det islamske riket: filosofi, matematikk, astronomi og medisin, som dels videreutviklet hellenistisk kultur og vitenskap, dels var betydelige originale bidrag. De arabiske kildene ble svært betydningsfulle for utviklingen av europeisk filosofi og naturvitenskap i middelalderen.

Poesien var og er den høyest skattede form for skjønnlitterær kunst i arabisk kultur. Den tradisjonelle qasida-formen ble dyrket av store diktere som Abu Tayyib al-Mutanabbi (915–965). Men også andre og lettere poesiformer blomstret, som hos Abu Nuwas (død ca. 813), kjent for sine frivole erotiske dikt og lystige vers om rusens gleder. Høyt skattet i ettertid er også den særpregede Abu al-'Ala al-Ma'arri (973–1057), med sin skarpe, bitre og frimodige stil.

Skjønnlitterær prosa til underholdning og oppbyggelse, adab, kom til etter hvert som den urbane kulturen utviklet seg, påvirket ikke minst av de nye muslimer med persisk kulturbakgrunn. Ibn al-Muqaffa (død ca. 760) skrev Kalila wa-Dimna (egentlig en bearbeidelse etter persisk-indiske kilder), som regnes som et av de eldste egentlige prosaverk i arabisk skjønnlitteratur. Typisk for adab-litteraturen er en blanding av observerende, filosoferende og moraliserende stil, gjerne ispedd anekdoter, som på en frodig måte karakteriserer ulike folkeslag, skikk og bruk og forestillinger. Kanskje den fremste representant for denne stilen er Abu 'Uthman 'Amr ibn Bahr al-Jahiz («Han med de utstående øynene», død 869), med sine berømte og vittige verker Kitab al-hayawan og Kitab al-bukhala (Boken om dyrene; Boken om de gjerrige). Kitab al-Aghani (Sangenes bok) av Abu al-Faraj al-Isbahani (død ca. 972) er en samling av tekster – poesi, prosa, biografiske anekdoter, og utgjør en vesentlig kilde for vår kunnskap om kulturlivet i middelalderens arabiske kultur. En egen sjanger, maqamat («seanser»), ble utviklet av Badi' al-Zaman («Tidens vidunder») al-Hamadhani (død 1007) og videreført av Abu Muhammad al-Qasim al-Hariri (1054–1122), bygd rundt en omreisende kjeltrings viderverdigheter. Disse historiene er skrevet på rytmisk prosa med stor vekt på elegante formuleringer, ofte grensende til ren retorikk. Eventyrsamlingen Tusen og en natt (alf layla wa-layla) har en sentral plass i den folkelige litteraturen.

Moderne arabisk litteratur regnes fra midten av 1800-tallet, som er perioden for den arabiske kulturelle gjenreisning (al-nahda). Det betyr ikke at den mellomliggende perioden ikke frembrakte noe litteratur av verdi. Men det arabisk-islamske rikets politiske sammenbrudd som følge av ytre press og indre omveltninger fra ca. 1100 og utover representerte også en nedgangstid for kulturlivet.

Økende kontakt med Europa ut fra ønsket om å styrke samfunnet militært og teknisk og heve utdanningsnivået førte til dannelsen av en tospråklig intellektuell elite i Egypt og Levanten, med utdannelse i Europa eller ved vestlige institusjoner i Midtøsten. Innføringen av arabiske trykkerier på 1800-tallet fikk også stor betydning for den litterære aktiviteten i disse områdene. Kontakten med europeisk åndsliv førte til at nye litterære sjangere som roman, novelle og drama ble overført til arabisk grunn. Sterke politiske og kulturelle spenninger – erfaringen med europeiske makter som kolonimakter, og spørsmålet om egen nasjonal identitet og kulturelt særpreg – gav en litterær oppblomstring som var utpreget samfunnsengasjert og verdiorientert.

I poesien dukket den klassiske striden mellom kulturkonservative og modernister opp igjen. Ifølge de såkalte «nyklassiske» kretsene var den klassiske qasidaen, i sin tradisjonsbundne strenge form, selve innbegrepet av arabisk diktning. Et brudd med denne poetiske tradisjonen var for disse jevngodt med kultursvik. Qasidaen høvet for øvrig godt til høytidelig nasjonalistisk diktning, som fremført på folkemøter hadde glødende appell. Som de fremste nyklassikere regnes egypterne Mahmud Sami al-Barudi (1839–1904), Ahmad Shawqi (1868–1932) og Hafiz Ibrahim (1871–1932), i Irak Jamil Sidqi al-Zahawi (død 1936) og Ma'ruf al-Rusafi (død 1945). Snart gjorde poeter opprør mot den klassiske modellen og krevde frigjøring fra konvensjonene, som hindret poesien i å uttrykke den «moderne sensibiliteten». Bevegelsen for det frie vers slo igjennom særlig etter den annen verdenskrig, med Bagdad-poetene Badr Shakir al-Sayyab (1927–64) og Nazik al-Mala'ika (født 1923) som ledende skikkelser. Syrisk-libaneseren Adonis (født 1930) er den ubestridte leder blant modernistene. Andre fremtredende navn er libaneseren Said 'Aql (født 1912) og egypterne Salah 'Abd al-Sabur (1931–81) og Lewis 'Awad (1914–90), som også er en kjent litteraturkritiker. Utpreget politiske dikt skriver irakeren 'Abd al-Wahhab al-Bayati (1926–99), syrerne Nizar Qabbani (1923–98) og Muhammad al-Maghout (født 1930; norsk oversettelse Gleden er ikke mitt yrke, 1998) samt egypteren Ahmad 'Abd al-Mu'ti Hijazi (født 1935). Sterkt politisk engasjement preger også palestinske diktere, omtalt som «motstandspoetene». Fremragende blant disse er Mahmud Darwish (1942–2008); norsk oversettelse Hvorfor lot du hesten bli igjen alene, 2002), Fadwa Tuqan (1917–2004) og Salma al-Jayyusi (født 1928), som også er litteraturkritiker. Endelig bør nevnes Mahjar-poetene (Eksilpoetene), en gruppe poeter av libanesisk bakgrunn som utvandret til USA og nærmest dannet en egen skole arabisk poesi der: Jibran Khalil Jibran (1883–1931), hvis prosadikt Profeten er godt kjent i Norge, Mikha'il Nu'ayma (1889–1988) og Iliya Abu Madi (1890–1957).

Moderne arabisk prosa er som nevnt betydelig inspirert av europeisk litteratur. Som den første egentlige arabiske roman (riwaya) regnes Zaynab (1913) av egypteren Muhammad Husayn Haykal (1888–1956), en romantisk kjærlighetshistorie fra egyptisk landsbyliv. Den første egyptiske spillefilmen (1929) er basert på denne romanen. Først med Taha Husayn (1889–1973) og Tawfiq al-Hakim (1898–1987) i 1930- og 1940-årene kan den arabiske romanen sies å nå internasjonalt nivå. Taha Husayns berømte al-Ayyam er oversatt til norsk (Dagene som var. En egyptisk barndom, 1973). Som den fremste egyptiske og arabiske romanforfatter regnes Najib Mahfuz (født 1911), den første arabiskspråklige nobelprisvinner i litteratur (1988). Han er særlig kjent for sin trilogi om sosiale og intellektuelle strømninger i Egypt gjennom tre generasjoner, den såkalte Kairo-trilogien (norsk oversettelse 1990–91). Den sosialrealistiske al-Ard (1954) av 'Abd al-Rahman al-Sharqawi (1920–87) og Ayyam al-insan al-sa'ba (1968, Menneskets sju døgn) av 'Abd al-Hakim Qasim (1935–90) skildrer livet på den egyptiske landsbygda.

Særlig populær blant forfattere og publikum i den arabiske verden ble novellen (al-uqsusa eller al-qissa al-qasira). Det kan henge sammen med publiseringsmåten, vanligvis gjennom aviser og tidsskrifter (romaner ble lenge først publisert som føljetonger). Men det kan også hevdes at kortformen var mer i samsvar med tidligere arabiske prosatradisjoner. Egyptere som Mahmud Taymur (1894–1974) og Mahmud Tahir Lashin (1894–1954) utviklet novellekunst på sitt beste. Som sjangerens arabiske mester regnes Yusuf Idris (1927–91) med sine frodige noveller fra folkelige miljøer, ladet med humor og med sterke erotiske undertoner, og med så vel politisk som psykologisk innsikt. Fine forfattere er Yahya Haqqi (1905–92) og Sulayman Fayyad (født 1929). Enormt populær hos et bredere publikum, og en produktiv filmmanusforfatter, er Ihsan 'Abd al-Quddus (1919–90).

Av den neste generasjon har forfattere som Idwar al-Kharrat (1927–2015), Sun'allah Ibrahim (født 1937), Baha Tahir (født 1935), Yahya Tahir 'Abdallah (1940–81) og Jamal al-Ghitani (1945–2015) utmerket seg. Av sosiale og kulturelle grunner er kvinner ennå lite representert blant forfattere, men her kan nevnes 'Aisha 'Abd al-Rahman Bint al-Shati' (1912–74), Latifa al-Zayyat (1925–96), Nawal al-Saadawi (født 1930), Radwa 'Ashour (født 1946) og Salwa Bakr (født 1949) fra Egypt (Saadawi oversatt til norsk, Firdaws – en kvinne av i dag, 1984; Imamens fall, 1991); Layla Baalbaki (født 1936), Emily Nasrallah (født 1938) og Hanan al-Shaykh (født 1945; norsk oversettelse: Jeg feier solen av hustakene, 2000; Bare i London, 2002) fra Libanon, Ulfa al-Idlibi (født 1912) og Ghada al-Samman (født 1942) fra Syria, Layla 'Uthman (født 1945) fra Kuwait, og palestineren Sahar Khalifa (født 1941; norsk oversettelse: Arven, 2009). Fremtredende forfattere utenfor Egypt er for øvrig al-Tayyib Salih (1929–2009) fra Sudan (oversatt til norsk: Trekket mot nord, 2003), fra Libanon Suhayl Idris (født 1923) og Elias Khoury (født 1948; hans store roman om palestinerne utgitt på norsk i 2004), fra Syria 'Abd al-Salam al-'Ujayli (født 1918) og Hanna Mina (født 1924), fra Irak Dhu al-Nun Ayyub (1908–88), Fuad al-Takarli (født 1927), fra Kuwait Ismail Fahd Ismail (født 1940), fra De forente arabiske emirater Muhammad al-Murr (født 1955), samt palestinerne Jabra Ibrahim Jabra (1919–94), Ghassan Kanafani (1936–72; oversatt til norsk Menn under sola, 1977) og i Israel Emile Habibi (1922–96; oversatt til norsk: Sa'id, peptimisten: hans forunderlige liv og forbløffende forsvinning, 1994), fra Saudi-Arabia/Jordan Abderrahman Munif (1933–2004; hans berømte romanverk om Saudi-Arabia og oljen utgitt på norsk i 2004).

I Maghreb-landene Marokko, Algerie og Tunisia er den moderne litteraturen sterkt preget av den franske innflytelsen fra kolonitiden. Men også områdets historiske fortid i utkanten av det arabisk-muslimske riket, utløperne til Andalucía og det sterke innslaget av berbisk kultur gir denne regionen mange fellestrekk. Til tross for intensive statlige arabiseringskampanjer foretrekker mange av de moderne skjønnlitterære forfatterne å skrive på fransk fremfor arabisk, blant annet for å kunne publisere i Frankrike og således unngå den politiske sensuren i hjemlandet. For forfattere med berbisk bakgrunn oppfattes den offisielle arabiseringspolitikken undertrykkende overfor berbisk språk og kultur, og for mange står dyrkelsen av den arabiske kulturarven som et hinder for kreativ utfoldelse. Noen skriver på både arabisk og fransk. Arabiskspråklige forfattere i Maghreb står i nær kontakt med arabiske forfattere ellers i den arabiske verden. Se for øvrig Algerie (litteratur), Marokko (litteratur) og Tunisia (litteratur).

Dramaet ble også først utviklet i Egypt. I 1870-årene blomstret politisk satire under ledelse av Ya'qub Sannu' (1839–1912) og Abdullah Nadim (1854–96). De skrev sine stykker for fremførelse på egyptisk talespråk, noe som var uhørt i etablerte litterære kretser. Også i 1920- og 1930-årene var teateraktiviteten på topp, med Ibrahim Ramzi (1884–1949) og Najib al-Rihani i spissen. De konservatives krav om å anvende klassisk arabisk på scenen øvde sterkt press på dramatikerne. Selv hevdet de at kravet var uforenlig med målsettingen om å skape en mest mulig realistisk stemning på scenen, og om kontakt med et bredere publikum. Tawfiq al-Hakim (1898–1987) ble den ledende dramatikeren utover midten av århundret, med en omfattende produksjon på begge språkformene (arabisk). Det eksperimenteres mye i arabisk teater. I Egypt arbeidet Yusuf Idris med å bygge sine stykker på folkelige tradisjoner av dramatisk karakter, men overført til moderne uttrykksformer. Andre betydelige dramatikere er Sa'd al-Din Wahba (1925–97) og Ali Salim (født 1936) i Egypt, Sa'dallah Wannus (1941–97) og Mamduh 'Udwan (født 1941) i Syria.

Moderne arabisk litteratur er utpreget samfunnsengasjert. Sentrale spørsmål som går igjen, er forholdet til Vesten på godt og på vondt – som modell for fremskritt og demokrati, men også som brutal kolonimakt; kulturkonflikt og arabisk identitet; kampen mot fattigdom og undertrykking; kvinnens plass i samfunnet mellom tradisjon og moderne realitet; Palestina-konflikten. Litterært sett kan man generelt si at litteraturen har beveget seg fra en romantisk fase over i sosialrealismen som dominerende trend i 1950- og 1960-årene. Arabernes nederlag mot Israel i 1967 ble et slags ideologisk vannskille, da troen på den panarabiske nasjonalismen brast. Mange intellektuelle kjente seg igjen i Kafkas og Camus' absurde verdener. Siden midten av 1960-årene ser man tendenser til en mer innadrettet stil, med eksistensialistiske problemstillinger og en poetisk-symbolsk uttrykksmåte. Men også en bevissthet om å skrive «på arabisk» i enhver forstand, med bilder og tema fra egen kultur og historie, preger mye av dagens litteratur.

Til slutt må nevnes problemet med politisk og religiøs sensur som veier tungt i samtlige arabiske stater, om enn i varierende grad. Beirut var, inntil borgerkrigen i 1970-årene, et liberalt fristed der forfattere fra hele den arabiske verden kunne publisere sine bøker utenfor rekkevidden av den hjemlige sensuren. Siden har (greske) Kypros og Kuwait til dels spilt en slik rolle. Situasjonen for ytringsfriheten i den enkelte arabiske stat veksler imidlertid stadig, og forfatterne må alltid forholde seg til den.

  • Allen, Roger M. A: An introduction to Arabic literature, 2000, Finn boken
  • Beeston, A.F.L. m.fl., red.: The Cambridge history of Arabic literature, 1983-, 5 b., Finn boken
  • Kronholm, Tryggve: Spegelbilder : den arabiska litteraturens historia, 1995, Finn boken
  • Meisami, Julie Scott & Paul Starkey, red.: Encyclopedia of Arabic literature, 1998, 2 b.
  • Toll, Christopher: Den arabiska litteraturen, [2. uppl.], 2002
  • Vinduet, årg. 56, nr. 1/2, 2002

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.