En strand for «whites only» utenfor Capetown, 1970.
.
Lisens: CC BY 2.0

Apartheid. Et skilt som tidligere stod ved en badestrand nær Cape Town.

Av /NTB Scanpix ※.
Rasesegregert offentlig transport i Johannesburg, 1982.
.
Lisens: CC BY 2.0
Nelson Mandela var blant de viktige ungdomslederne på 1940-tallet som tok ANC i en ny retning. I 1962 ble han arrestert, og i 1964 dømt til livsvarig fengsel. Han satt 27 år som fange av apartheid-regimet, fra 1964 til 1982 på Robben Island. I 1990 ble han løslatt, og året etter ble han ANCs leder.
Av /wenn.com.
Svarte sørafrikanere på vei til Johannesburg i 1960 for å demonstrere mot fengsling av lederne deres.
Av /NTB Scanpix.

Apartheid (fra afrikaans «atskilthet») var navnet på den ideologien og det rasediskriminerende lovverket og politikken som det regjerende Nasjonalistpartiet benyttet for å forsvare det hvite herredømmet i Sør-Afrika etter 1948. Gjennom de første 25 årene ble et stadig mer avansert byggverk utviklet for å opprettholde raseskillet og undertrykke anti-apartheid opposisjon. I de siste 15 årene from mot 1994 ble Nasjonalistpartiet tvunget til flere liberaliseringer og oppmykninger i et forsøk på å møte en voksende motstand fra det svarte flertallet og fra internasjonal opinion.

Faktaboks

Uttale
apˈartheit
Etymologi
afrikaans ‘atskillelse’

Røttene: Apartheid før 1948

Grobunnen for apartheid var en lang tradisjon av rasistisk koloni-tenkning, men den spesielle apartheid-varianten tok form i 1930- og 1940-årene som et biprodukt av en framvoksende høyreradikal boer-nasjonalisme. Inspirert av kalvinistisk teologi og nasjonalistiske tankesett om Guds utvalgte folk utviklet framtredende intellektuelle boere en kvasireligiøs doktrine om at boerne eller afrikaanerne (etterkommere av nederlandske, franske og tyske innvandrere) som et eget volk. Hver folkegruppe – definert gjennom felles språk, kultur og historisk fellesskap – skulle utvikles hver for seg.

Denne ideologien ble populær hos hvite som følte seg utsatt med de store sosiale og økonomiske omveltningene i Sør-Afrika på 1930- og 1940-tallet. Industrivekst og urbanisering førte til press på tradisjonelle posisjoner og privilegier. Inspirert av fascistiske strømninger og datidens europeiske og amerikanske ideer om rasehygiene, ble apartheid et viktig mobiliseringskort for frustrerte hvite afrikaaner-velgere. Troen på at de var Guds utvalgte folk sammen med løfter om beskyttelse mot trusselen fra billig svart arbeidskraft og en «engelsk» storkapital ga valgseier for Nasjonalistpartiet i 1948.

Lovverket

De første apartheidlovene dreide seg også først og fremst om å stramme til raselovgivningene. Det ble forbud mot seksuelt samkvem og ekteskap mellom personer fra ulike rasegrupper, og en befolknings- og bostedslovgivning som delte alle sørafrikanere inn i fire grupper: hvite, indere, fargede og afrikanere (bantuer i lovverket). Dette innebar at alle borgere måtte klassifiseres etter rase og at alle byer og tettsteder måtte fysisk inndeles etter rase. Millioner av afrikanere ble tvangsflyttet som følge av dette. Passlover skulle gjøre det mulig å hindre at at afrikanere oppholdt seg i hvite områder uten særskilt tillatelse. Over 20 millioner afrikanere har gjennom årene blitt arrestert og dømt for brudd på disse lovene.

Dette ble fulgt opp av lover som formelt definerte at tilgang til offentlige fasiliteter ble regulert av rasetilhørighet. Slik ble alt fra offentlige toaletter til billettluker og transport rasedelt og med langt dårlige tilbud til den svarte flertallsbefolkningen. Tilsvarende kom det endringer i utdanningslovverket som påla separat undervisning og separate pensum for de ulike folkegruppene. I arbeidslivet ble det innført lover og reguleringer som reserverte stillinger for hvite.

Et annet sett lover tok sikte på å hindre politisk opposisjon og styrke Nasjonalistpartiets posisjon. Slik ble først kommunistpartiet og senere African National Congress (ANC) forbudt. Det ble forbudt å ha medlemmer fra flere raser i samme parti, og passiv motstand mot apartheid ble definert som forbrytelse. Utover på 1960-tallet kom en serie sikkerhetslover som gjorde straff for politisk motstand sterkere og gjorde det mulig å fengsle overtredere uten lov og dom.

Et tredje sett lover skulle legge grunnlaget for at at afrikanerne kunne deles inn i til sammen ti ulike etniske grupper som hver skulle ha sitt eget reservat, eller bantustan. Disse var geografisk definerte området på landsbygda og utgjorde tilsammen rundt 13 prosent av det sørafrikanske landarealet. Disse skulle i tråd med ideologien om «separat utvikling» ha indre selvstyre og etterhvert bli egne stater. Tre av reservatene – Transkei, Ciskei og Bophutatswana – fikk etterhvert tildelt slik status som selvstendige. De fargede og indiske minoritetene fikk egne rådgivende forsamlinger.

Sammenbruddet

Som ANCs sjefsforhandler var Cyril Ramaphosa (til høyre) helt sentral i Sør-Afrikas overgang fra hvitt apartheid-styre til demokrati. Her sammen med daværende ANC-leder og president Nelson Mandela (til venstre) og tidligere president Frederik Willem de Klerk.
I 1994 ble det for første gang holdt frie, demokratiske valg i Sør-Afrika. Bildet viser den lange køen for å få stemme ved et valglokale i Soweto.
Av /NTB Scanpix.

Apartheid kom etterhvert under stadig sterkere press. Motstanden fra 1950-åra ble knust og gjorde 1960-tallet til et stillhetens tiår i kampen mot apartheid. Men utover i 1970-åra skulle dette endres. Først med framveksten av nye fagforeninger og streikeaksjoner i gruvene og industrien. Deretter kom skoleelevenes motstand fra 1976 – kjent som Soweto-opprøret etter den bydelen utenfor Johannesburg der opprøret startet. Dette fortsatte med store masseaksjoner på 1980-tallet.

Samtidig, og nært tilknyttet, måtte myndighetene hanskes med et annet dilemma: hvordan balansere mellom ønsket om politisk segregering og plassering av folkeflertallet i reservater med økonomiens behov for tilgang på billig afrikansk arbeidskraft? Det siste førte til at afrikanerne alltid ville være i flertall i de hvite byene og industriområdene – selv om de var plassert midlertidig i egne «townships».

Nasjonalistpartiet svarte på disse utfordringene med kombinasjon av forsterket undertrykkelse – som unntakstilstand på midten av 1980-tallet – og liberalisering på enkelte områder. Blant annet ble passlovene opphevet, det ble lettelser og større rettigheter for afrikanere bosatt i townships og egne kammer for de indiske og fargede minoritetene i parlamentet. Dette førte ikke fram, og etterhvert vokste det fram mer reformvillige krefter i Nasjonalistpartiet. Med valget av F. W. de Klerk som partileder i 1989 ble skrittet tatt fullt ut med avskaffelse av mange apartheidlover, løslatelse av Nelson Mandela og opphevelse av forbudet mot ANC og andre ulovlige organisasjoner. Dette banet vei for forhandlinger om en grunnlov og stemmerett for alle i frigjøringsvalget i 1994.

Sør-Afrikas Sannhets- og forsoningskommisjon ble opprettet i 1995 for å avdekke grusomhetene fra apartheidperioden, tildele amnesti på visse vilkår til de ansvarlige og gi kompensasjon til ofrene. Kommisjonen bidro sterkt til at apartheid langt på vei ble lagt død som politisk ideologi. Arven fra apartheid gjennom stor fattigdom og sterk ulikhet mellom fattig og rik, og mellom folkegruppene, skulle likevel vare ved.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Tore Linné Eriksen, Sør-Afrikas historie. Førkoloniale samfunnn, apartheid og frigjøring, Portal Forlag 2016
  • Saul Dubow, Scientific Racism in Modern South Africa, Cambridge University Press 2016
  • Dan O'Meara, Forty Lost Years. The Apartheid State and the Politics of the National Party, 1948-1994, Ohio University Press 1997
  • Deborah Posel, The Making of Apartheid, 1948-1961: Conflict and Compromise, Clarendon Press 1991

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg