Apartheid (fra afrikaans «atskilthet»); ideologi og politikk som myndighetene i Sør-Afrika, den gang det hvite mindretallsregimet, førte fra 1948 for å holde de ulike folkegruppene i landet atskilt. Begrepet betgner denne politikken i Sør-Afrika spesifikt, men er senere brukt  også mer generelt om segregering basert på etnisitet. Dette kan bygge på FNs definisjon fra 1976, hvor apartheid beskrives som en diskriminerende politikk med spesifikke tiltak, også juridiske, for å atskille befolkning – rettet mot enkelte folkegrupper.

Apartheid er eksempelvis, og kontroversielt, brukt for å betegne sider ved Israels politikk, dels overfor landets arabiske minoritet, dels i de palestinske områdene.

I Sør-Afrika var den uttalte hensikten at hver kultur- og språkgruppe skulle gis mulighet til å utvikle seg parallelt og selvstendig. Dette var imidlertid en tilsløring av den egentlige hensikten om å holde flertallet av folket nede. Og i praksis ble systemet brukt til å bevare det hvite mindretallets økonomiske, politiske og kulturelle herredømme.

Apartheid var ideologien til det sørafrikanske Nasjonalpartiet, som satt ved makten i 1948–94. Grunnlaget for apartheidsystemet ble lagt allerede fra den tidligste europeiske innvandringen til Sør-Afrika på 1600-tallet, men som institusjonalisert system ble det til etter opprettelsen av Sør-Afrikaunionen i 1910, og særlig etter 1948.

Kampen mot apartheid, for demokrati og allmenn stemmerett kom inn i organiserte former med dannelsen av African National Congress (ANC) i 1912, og antok en væpnet form fra 1961. Først med valget i april 1994 og den påfølgende regjeringsdannelse var kampen mot apartheid formelt avsluttet. De sosiale og økonomiske sider ved apartheid-systemet har imidlertid dype samfunnsmessige røtter og vil ta lang tid å overkomme.

Apartheid-systemet delte Sør-Afrikas innbyggere i fire kategorier: på topp de hvite, dernest de fargede, de såkalte Cape Coloureds, som er av blandet avstamning, dernest asiatene og nederst på rangstigen de svarte. Alle sider ved innbyggernes liv var regulert i apartheid-lovene. De viktigste delene av lovgivningen var bestemmelsene om fordeling av jord og rett til bosetning. Jordlovene stammet fra Native Land Act av 1913, og revideringen av denne i 1936, Native Trust and Land Act. Disse lovene delte opp landet mellom den hvite og den svarte befolkningen, med 87 prosent av jorda til de hvite. Innenfor de hvite områdene fantes det beste jordbruksarealet og de kjente mineralforekomstene. De svartes jord ble definert som bantustans («hjemland»). Svarte sørafrikanere hadde ikke lov til å bo i det «hvite» Sør-Afrika uten særlig tillatelse, og da først og fremst som arbeidskraft. De øvrige ble henvist til sine respektive bantustans, og over 3 millioner svarte ble tvangsflyttet dit i perioden 1960–85.

For å håndheve bosetningslovene, og for å kontrollere svart innflytning til «hvite» områder, ble passlovene vedtatt i 1952. De påla alle svarte over 16 år til enhver tid å bære på seg et pass, med innehaverens foto, fingeravtrykk og personalia. Det stod også opplysninger om arbeid, arbeidsgiver, betalt skatt, bantustan osv. Nærmere 20 millioner arrestasjoner ble foretatt for overtredelse av disse lovene. Andre bestemmelser satte forbud mot seksuelt samkvem og ekteskap mellom svarte og hvite (1949), og det ble innført et strengt skille på offentlige kommunikasjonsmidler, kinoer, restauranter, sykehus, strender, parker osv. (1953). Loven om «bantu-utdannelse» forsterket raseskillet og diskrimineringen i skoleverket, hvor langt større summer ble brukt per hvit elev enn per svart. Apartheidpolitikken førte også til svært store lønnsforskjeller mellom hvite og svarte arbeidere, og at mange jobber ble forbeholdt hvite. Svarte hadde ikke noen politiske rettigheter, og i 1968 ble det forbudt for politiske partier å ha medlemmer fra flere rasegrupper.

Apartheid-politikkens forkjempere og forsvarere pekte på de positive sidene ved at alle folkeslag i Sør-Afrika skulle få styre seg selv. Denne politikken, som ble kalt «separat utvikling», vant ikke oppslutning blant den svarte folkegruppen, selv om noen bantustans aksepterte tilbudet om formell selvstendighet.

I slutten av 1970-årene ble mindre reformer av systemet gjennomført, blant annet i arbeidsliv og innenfor idrett. Flere hoteller og restauranter ble åpnet også for svarte, men dette var relativt ubetydelige endringer. I 1984–85 gikk president Pieter W. Botha lenger og satte en serie reformer ut i livet. De inkluderte en delvis opphevelse av jobbreservasjonen for hvite arbeidere, opphevelse av forbudet mot blandete ekteskap og seksuelt samkvem mellom hvite og svarte, og en beslutning om at alle sørafrikanere skulle få sørafrikansk statsborgerskap – også de som var blitt det fratatt på grunn av flytting til bantustans. Det ble videre lempet på adgangen til å søke arbeid i de «hvite» områdene, og flere akademiske læreseter planla å åpne større adgang for svarte studenter.

I 1983 godkjente de hvite velgerne gjennom en folkeavstemning en ny grunnlov, som åpnet adgang for parlamentarisk deltagelse for de fargede og asiatiske folkegruppene. De fikk egne kamre i det nye parlamentet, men til 1994 ble det svarte folkeflertallet holdt utenfor. Først etter at president Botha trakk seg tilbake og ble etterfulgt av Frederik W. de Klerk i 1989, ble det fortgang i avviklingen av apartheid. I 1990 ble ANC-lederen Nelson Mandela og andre politiske fanger løslatt, og de forbudte organisasjoner på ny tillatt. I 1991 ble flere apartheidlover opphevet og en dialog med ANC innledet. Denne førte frem til valget 1994, og til den endelige, formelle avskaffelse av raseskille-systemet. Det er etter 1994 fremholdt at apartheid formelt var et lovmessig, institusjonalisert raseskille – men at det også var et økonomisk og sosialt skille. Selv om en del svarte har opplevd vesentlige forbedringer i sin materielle situasjon, er de økonomiske og sosiale skillene mellom hvite og svarte som ble etablert under apartheid-tiden, ikke borte.

Fire sørafrikanske ledere har fått Nobels fredspris for sitt arbeid mot apartheid, høvding Albert Luthuli i 1960 og biskop Desmond Tutu i 1984, samt Nelson Mandela og F. W. de Klerk i 1993. Apartheid ble av FN fordømt som en forbrytelse mot menneskeheten, og biskop Tutu kalte det det mest umenneskelige politiske system siden nazismen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.