Epigram, forklarende innskrift på en tempelgave, gravplate eller andre minnesmerker i distikons form, dvs. et heksameter og et pentameter; senere utvidet til å betegne et fyndspråk som i tilspisset form rammet det karakteristiske ved en person, begivenhet el.l., som oftest med en satirisk brodd.

Den mest berømte greske epigramdikter var Simonides fra Keos (ca. 500 f.Kr.). I hellenistisk tid stod epigrammet høyt i kurs og ble dyrket som en egen diktart. Bysantinske lærde samlet den eldre epigramdiktningen i store antologier; viktigst er Anthologia Palatina (utvalgte i overs. i E. Zilliacus: Grekiska epigrammer, 2. oppl., 1954). Martial er den mest berømte latinske epigramdikter.

I nyere tid ble epigrammer skrevet særlig på 1600- og 1700-tallet i England blant andre av John Owen og Pope, i Frankrike av Boileau og Voltaire. I Tyskland var middelalderens priamel en type folkelig epigram. Det kunstmessige epigram fikk sin klassiske form hos Goethe og Schiller, og finnes også hos Herder og ikke minst Lessing (Über das Epigramm).

I Norden ble rammende epigrammer skrevet av Ludvig Holberg, Claus Fasting, Johan Herman Wessel, som er det dansk-norske epigrammets mester, og Jens Baggesen. I Sverige ble det særlig dyrket på slutten av 1700-tallet av Johan Henric Kellgren, Anna Maria Lenngren o.fl.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.