Epigram, forklarende innskrift på en tempelgave, gravplate eller andre minnesmerker i distikons form, dvs. et heksameter og et pentameter; senere utvidet til å betegne et fyndspråk som i tilspisset form rammet det karakteristiske ved en person, begivenhet el.l., som oftest med en satirisk brodd.
I antikken
Den mest berømte greske epigramdikter var Simonides fra Keos (ca. 500 f.Kr.). I hellenistisk tid stod epigrammet høyt i kurs og ble dyrket som en egen diktart. Bysantinske lærde samlet den eldre epigramdiktningen i store antologier; viktigst er Anthologia Palatina (utvalgte i overs. i E. Zilliacus: Grekiska epigrammer, 2. oppl., 1954). Martial er den mest berømte latinske epigramdikter.
1600 og 1700-tallet
I nyere tid ble epigrammer skrevet særlig på 1600- og 1700-tallet i England blant andre av John Owen og Pope, i Frankrike av Boileau og Voltaire. I Tyskland var middelalderens priamel en type folkelig epigram. Det kunstmessige epigram fikk sin klassiske form hos Goethe og Schiller, og finnes også hos Herder og ikke minst Lessing (Über das Epigramm).
I Norden ble rammende epigrammer skrevet av Ludvig Holberg, Claus Fasting, Johan Herman Wessel, som er det dansk-norske epigrammets mester, og Jens Baggesen. I Sverige ble det særlig dyrket på slutten av 1700-tallet av Johan Henric Kellgren, Anna Maria Lenngren o.fl.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.