steinalderen i Norge

Vi vet ikke med sikkerhet når Norge først ble befolket, og vi kjenner heller ikke til hvor den tidligste befolkning hadde sitt opphav. Vi kjenner ikke språket, religionen eller skikkene til den første befolkningen, men vi vet at det er jegere som har bodd lengst i Norge. De var nok ikke så mange de første tusen årene; muligens bare noen få hundre.

Vi vet heller ikke så mye om selve bosetningsmønsteret i eldre steinalder, men man antar at jegere og sankere kan ha levd på kysten og i høyfjellet. De har hatt behov for store arealer for å skaffe seg nok mat; mellom 25 og 100 kvadratkilometer per person, alt etter hvordan naturforholdene var og hvilke tidsperioder det dreier seg om. De største gruppene hadde antagelig store territorier de anså som sine jaktområder og som bar gruppens navn. Tilsvarende grupper holdt til i nabodistriktene, og de har hatt kontakt med hverandre, både med fredelig samkvem og i krig.

Det har vært vanlig blant historisk kjente folkeslag som har levd i jegersamfunn at det ble inngått ekteskap mellom personer fra nabogrupper, og at kvinnen flyttet til mannens bosted. På denne måten knyttet gruppene forbindelse med hverandre, noe som bidro til å opprettholde fredelige tilstander.

Om vinteren levde de trolig sammen i grupper på store boplasser, og det er sannsynlig at de fleste redskaper ble laget da. Redskap og våpen som folk brukte var nokså like langs hele området. Vi ser samtidig at jakt og fangstutstyr stort sett holdt seg uforandret gjennom årtusener, selv om det iblant kom nye redskaper som spredte seg over store områder.

Små eneggede og tveeggede pilspisser av flint eller kvartsitt med tange til skjefting på treskaft har vært det viktigste våpen gjennom tusener av år. Samtidig synes det som om små flintøkser har vært kjent allerede blant de første menneskene i landet. Videre brukte folk små kniver av flint eller stein. Flint var det mest ettertraktede råstoff til våpen og redskaper gjennom hele steinalderen. I tillegg til stein og flint hadde jegerne også redskaper av horn og bein.

I sommerhalvåret delte steinaldermenneskene seg trolig i små grupper som kunne bevege seg raskt over større områder og oppholde seg i korte perioder på hvert enkelt sted for å kunne utnytte de mange og varierte matressursene maksimalt.

Organiske funn viser at steinaldermennesket jaktet på alt spiselig vilt som fantes. Villsvin, gråsel og elg var de viktigste kjøttdyrene, men de har også etterlatt knokler av bjørn, ekorn og oter på avfallsdyngen. Knokler av hund kan tyde på at den ble brukt som tamdyr og brukt under jakten. Av fugl tok de helst lomvi og den nå utdødde geirfuglen, og av fisk mest torskefisker.

Folk samlet hasselnøtter og kastet skallet på avfallsdyngen, og vi kan sikkert regne med at de også samlet røtter og bær. I den eldste bosetning ble skjellmat lite brukt, men senere ble skjellsanking et viktig innslag i matstrevet. Skall av østers, strandsnegl, blåskjell og albueskjell dannet et kompakt lag i avfallsdyngen.

I siste del av eldre steinalder ble visse tradisjoner for redskaper og livsformer fra den tidligste fasen ført videre. Imidlertid skjedde det en rask endring i levekårene da mildere klima etter hvert førte til at størsteparten av landet ble skogkledd.

I denne fasen av eldre steinalder er det det såkalte Nøstvetkomplekset som dominerer i det arkeologiske materialet. Dette mer omfattende funnkompleks har sin egentlige bakgrunn i sørvesteuropeiske redskaps- og ervervstradisjoner og representerer en lang overgangstid som sluttet da folk lærte å holde husdyr og dyrke planter. De nye kulturimpulsene forandret livsmønsteret for de som bodde i Norge. Forandringen er så gjennomgripelig at det er naturlig å la den markere skillet mellom eldre og yngre steinalder.

Dette ervervsskiftet i deler av landet kalles yngre steinalder eller neolittisk tid. Denne fasen regnes vanligvis å ha vart frem til rundt 1800 fvt. og er et uhyre sammensatt tidsrom preget av en rekke nye redskapsformer og ervervsmåter. Det blir nå etter hvert vanlig å bruke slipte redskaper av flint eller andre bergarter, og leirkar blir i en viss utstrekning tatt i bruk til koking og oppbevaring.

Noe skarpt teknologisk skille i overgangsfasen ser det likevel ikke ut til å ha vært. Selv om de første sporene etter februk og dyrking nok fantes langs deler av kysten i Sør-Norge, fremfor alt langs Oslofjorden, blir både innlandet og kysten nordover tidlig preget av de nye ervervsformer.

Paleobotaniske og arkeologiske granskninger kan vise at februk og kornavl har fått innpass så langt nord som til Lofoten. Men ser vi landet under ett, ble ikke alle steder like mye preget av de nye ervervsformene. Jordbruket var fortsatt noe nytt og fremmed som måtte tilpasses det tidligere levesettet.

Også den rene jegerøkonomien fikk en sterk utvikling og spredning i dette tidsrommet. Således er boplassene blitt flere og større, ikke minst i Nord-Norge (jamfør Karlebotn-funnene), men også i det østnorske innlandet finner vi nå omfattende spor etter jegerfolk.

Årsakene til at fangstbefolkningen er økt samtidig som bondens livsform får innpass, kan diskuteres. Én grunn synes imidlertid å være at jegernes utstyr i yngre steinalder er blitt langt bedre og mer variert enn tidligere; blant annet ble sliping og andre finere formteknikker tatt i bruk. Hovedredskapene har vært slipte flintøkser, skafthulløkser av stein og flintdolker, som var karakteristisk for sørøst-skandinaviske bondekulturer i yngre steinalder og tidlig bronsealder.

De nordligere skog- og fjelltraktene i Østerdalen med hardere klima og magrere jord, men gode fangst- og fiskemuligheter, har på samme tid fått en befolkning som brukte slipte skiferredskaper, fint tilhugde kvartsittspisser og grove steinklubber som dominerende utstyr. Dette er gjenstander som hører hjemme i yngre steinalders fangstkulturer enda lenger nord og øst. Med andre ord har det i innlandet, som mange andre steder i yngre steinalder, eksistert forskjellige ervervsformer, redskapstradisjoner og folkegrupper side om side.

Totalt sett har det vært en betydelig folkeøkning i Norge i yngre steinalder. Innføringen av jordbruket er antagelig årsaken til denne folkeøkningen. Fehold og åkerbruk, kombinert med fangst og fiske, ga et så allsidig næringsgrunnlag at de ressursene som fantes kunne skape livsvilkår for langt flere mennesker enn før.

Noen enhetlig kultur og befolkning har det imidlertid ikke vært. Etter funnene å dømme må vi regne med at grupper med en jordbrukspreget livsform og økonomi i visse strøk har levd side om side med jegerfolk. Dette kan blant annet studeres i det arkeologiske materialet fra Hedmark. Her har Mjøsbygdene og Solør-Odal åpenbart blitt bosatt av folk som har dyrket jord og hatt kontakt med bønder lenger sør og øst.

Etter hvert som boplassene i lavlandet ble liggende tettere og antall mennesker på hver boplass økte, ble det vanskeligere å opprettholde samfunnsorganisasjonen fra eldre steinalder. Fra enkle jordbrukssamfunn som er kjent i historisk tid i andre deler av verden, kan man se at det oppstår nye måter å organisere samfunnet på når folketallet øker.

Det er naturlig å tenke seg at i de deler av Norge som jordbruket for alvor var blitt akseptert i yngre steinalder, fantes det lignende stammeorganisasjoner. En stamme kunne bestå av mange hundre mennesker fordelt på boplasser innenfor et stammeterritorium. Alle boplassene er stort sett like, og alle menneskene der har gjennomgående samme erverv, slik at hvert enkelt bosted er selvforsynt med de viktigste naturalia. En leder finnes bare i spesielle situasjoner som under krig og jakt og ved religiøse seremonier, og alle mennesker deltar i de fleste gjøremål som er tillagt deres kjønn og aldersgruppe.

For at en stamme skulle fungere som en enhet, må det være organisert på tvers av boplassene og binde dem sammen. Giftermål og slektsforhold er derfor viktig. Det fantes faste regler om hvem man kunne gifte seg med og stammene var oppdelt i klaner. Klanenes medlemmer regnes for å ha en felles mytisk stamfar og for å være i nær slekt med hverandre. Klanene går på tvers av bostedsgruppen og binder dem derfor sammen.

Mennesker som tilhørte slike stammesamfunn hadde ofte spesielle tegn og symboler som markerer tilhørighet. Religiøse forestillinger og felles kult og seremonier var også viktig for stammens enhet. Noen av disse begivenhetene var antagelig knyttet til bilder som var risset eller malt på bergflater eller hulevegger; helleristninger. De eldste bergbildene, veide-ristningene, ligger ofte ved fosser og stryk, og viser som regel tegninger av storvilt.