isfjell

Isfjell fanget i sjøis

Elaine Hood/National Science Foundation. NSF ikke-kommersiell

Isfjell er store ismasser som brekkes løs, eller «kalver», fra isbreer som går ut i havet eller innsjøer. De største isfjellene brekkes løs av tidevannet, mindre isfjell faller ned fra bratte brefronter. De fleste isfjellene i de nordlige havene kommer fra Grønland og føres med Labradorstrømmen helt til Newfoundlandsbankene, hvor de kan være meget farlige for skipsfarten. Det er flest isfjell i mai, mens det er færrest fra august til januar. De rekker i alminnelighet til ca. 43° n.br. En del mindre isfjell kommer fra andre arktiske landområder, som Svalbard.

I Sørishavet finnes meget store isfjell, vanligvis flate på oversiden med loddrette vegger. De brytes løs fra kantene av den antarktiske innlandsisen som siger så langt ut over kontinentalsokkelen at isen flyter opp (shelf-is). De kan drive så langt nord som til 40° s.br. De største når opptil 60 m over vannet, og kan bli flere tusen kvadratkilometer store.

Isfjell har normalt en egenvekt på ca. 0,9, og har dermed rundt 9/10 av sin masse under vann.

I forbindelse med problematikken omkring global oppvarming og verdenshavenes stigende vannstand har man vurdert om den gigantiske kalvingen i Antarktis spiller en rolle i dette. Fordi det ikke er noen overflatesmelting i Antarktis (alt massetap foregår ved kalving av isfjell), og dessuten at ismassen i Antarktis viser seg å være forholdsvis stabil over tid, mener forskerne at den stigende vannstanden heller skyldes at landbaserte isbreer på andre kontinenter smelter ned.

Etter Titanic-ulykken i 1912 ble det i det nordlige Atlanterhavet organisert en internasjonal ispatruljetjeneste (International Ice Patrol, IIP).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.