Tegningen viser at det meste av isfjellmassen befinner seg under vannflaten.

KF-bok. begrenset

Isfjell, store ismasser som brekkes løs, eller «kalver», fra isbreer som går ut i havet. De største isfjellene brekkes løs av tidevannet, mindre isfjell faller ned fra bratte brefronter. De fleste isfjell i de nordlige havene kommer fra Grønland og føres med Labradorstrømmen helt til Newfoundlandsbankene, hvor de kan være meget farlige for skipsfarten. Det er flest i mai, meget få fra august til januar. De rekker i alminnelighet til ca. 43° n.br. En del mindre isfjell kommer fra andre arktiske landområder, som Svalbard.

I Sørishavet finnes meget store isfjell, flate på oversiden med loddrette vegger; de brytes løs fra kantene av den antarktiske innlandsis som siger så langt ut over grunnhavet at isen flyter opp (shelf-is). De kan drive så langt nord som til 40° s.br. De største når opptil 60 m over vannet, og kan bli flere tusen kvadratkilometer store.

Isfjell har normalt en egenvekt på ca. 0,9, og har dermed rundt 9/10 av sin masse under vann.

I forbindelse med problematikken omkring global oppvarming og verdenshavenes stigende vannstand har man vurdert om den gigantiske kalvingen i Antarktis spiller en rolle i dette. Fordi det ikke er noen overflatesmelting i Antarktis (alt massetap foregår ved kalving av isfjell), og dessuten at Antarktis' ismasse viser seg å være forholdsvis stabil over tid, mener forskerne at den stigende vannstanden heller skyldes at isbreer på andre kontinenter smelter ned.

Etter Titanic-ulykken i 1912 ble det i det nordlige Atlanterhavet organisert en internasjonal ispatruljetjeneste (International Ice Patrol, IIP).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.