Isranddelta, løsmasseavsetninger bygd opp av smeltevannselver ved kanten av en bre som strekker seg ut i vann. De fleste isranddeltaer er lokalisert til steder der fjellterskler eller dalinnsnevringer får iskanten til å bli liggende i ro over lengre tid. Gjennom subglasiale løp fører smeltevannet store mengder stein, grus, sand og finkornet materiale fram til brefronten, der et delta etter hvert bygges opp. Det foregår samtidig en sortering av materialet, slik at stein, grus og grov sand avsettes nærmest brefronten, ofte i hellende lag og i vifteform, mens silt og leire avsettes som bunnlag i sjøen. Når deltaet er bygd opp til vannflaten, overlagres skrålagene av horisontale topplag. Etter at breen er smeltet vekk, står ofte kontaktflaten mellom breen og deltaavsetningene igjen som en markert brattkant i terrenget, en iskontaktskråning eller proksimalkant. Et isranddelta der overflaten er bygd opp over vannflaten, omtales gjerne som sandurdelta. På deltaoverflaten finner en ofte dødisgroper og spylerenner.

De største isranddeltaene i Norge er marine, avsatt ved slutten av siste istid (yngre dryas-stadialen, 12 800-11 500 år siden), i perioder da innlandsisens avsmelting midlertidig stoppet opp. Den senere landhevingen har brakt deltaoverflatene til nivå opp mot 200 moh., og mange steder er overflaten senere gjennomskåret av elver og bekker, slik at det er dannet terrasser og raviner. Det største marine isranddeltaet er Hauerseterdeltaet på Romerike (se hauersetertrinnet, Gardermoen); en annen mektig grusavsetning er Mona ved Mysen. Også i bredemte sjøer i innlandet ble det avsatt isranddeltaer, det største av disse er Grimsmoen i Folldal.

Se også sandur.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.